Følelser på en fredag

Nå skal jeg prøve å forklare hvordan jeg føler ting, også lurer jeg veldig på om andre kan relatere. Jeg har prøvd å forklare dette til mannen flere ganger, men han er ikke koplet sammen på samme måte som meg. Han sier alltid "det er det som gjør deg så snill", men for det første er ikke jeg snillere enn ham, og for det andre så lurer jeg ikke på hva effekten av følelsene mine er, men heller om andre har det likt.

Jeg forelsket meg i en som heter Mikkel (så lenge siden at han slipper å bli anonymisert) i barnehagen. Vi var kjærester, og det var ingen hemmelighet. Mikkel var også sammen med min bestevenninne. Det var egentlig innmari greit, for nesten alle jentene på Rød avdeling var forelsket i Mikkel, og da var vi i det minste to som slapp å krangle om han. De dagene Mikkel var syk, var derimot bestevenninnen min og jeg kjæreste med Espen også. Espen var ikke den søteste på Rød, og dessuten turte han ikke lukke døra når han tisset. Han hadde likevel den beste rundetiden rundt barnehagehuset, og han kunne gi bestevenninnen og meg veldig høy fart på huska. Men det var Mikkel vi ville være med hjem, og det var Mikkel som hadde en overkøye på rommet sitt bredfullt med kjærlighetserklæringer fra bestevenninnen og meg selv.

Man kan le av denne historien nå, og synes det er søtt med barneforelskelser og barnekjærester. Jeg er sikker på at foreldrene våre lo av oss og syntes vi var søte. Men, og jeg er velsignet med en ekstremt god hukommelse (for god om du spør noen av vennene mine), jeg husker hvordan jeg ble sjalu da Rikke kom som sjørøverPRINSESSE i Mikkels sjørøverbursdag. Hun så ut som Jasmin fra Aladdin, bare med rødt og gult i stedet for blått. Åpnenbart mye finere enn fillene jeg hadde på meg, og med det prøvde hun å innsmigre seg hos ham. Jeg husker også hvor ekstremt glad og litt sjenert jeg ble de gangene Mikkel spurte om jeg ville være med ham hjem. Disse følelsene var jo selvsagt noe helt annet enn hva jeg føler for Mannen. Jeg kunne for eksempel ikke delt på ham med noen, ikke en gang min beste venninne. Samtidig, om man tenker på at jeg var 4-5 år da alt dette skjedde, så var det jo veldig seriøst der og da.

Etter min første forelskelse i Mikkel har jeg aldri ikke vært forelsket i noen. Det er klart at følelsene mine for disse guttene ikke har vært 100 prosent på hele tida, det svinger vel hos alle, men jeg har alltid vært interessert i noen. Her vet jeg for så vidt heller ikke om folk kan relatere? Men dette handler ikke kun om denne typen følelser. Dette handler også om å renne over med følelser for andre mennesker i livet.

Da en av mine bestevenninner fylte 16 år bestemte jeg meg for å gjøre dagen spesiell for henne. Hun var en relativt ny venninne (hadde vært venner i 2 år omtrent), som jeg veldig raskt ble god venn med. Da vi ble kjent oppdaget vi tidlig at vi var veldig like på mange ting, og ikke minst delte hun min kjærlighet for fotball og Stabæk. Jeg boblet over med følelser for denne jenta og visste ikke hva jeg skulle gjøre for å vise henne hvor stor pris jeg satte på vennskapet vårt. Så. (Og jeg skjønner at dette kan virke som (ehm) litt mye..) Jeg fylte et A5-ark med et dikt på ørten vers, bilder og minner. Jeg opprettet en epostadresse til henne, og fikk vennene våre til å sende epost til henne og gratulere henne med dagen, og gav henne tilgang på dagen hennes. Jeg kjøpte et smykke som jeg la på hodeputa hennes til når hun skulle legge seg. Også bakte jeg sikkert et eller annet (her husker jeg faktisk ikke). I dag har jeg utviklet nok sosial intelligens til å skjønne at folk kan bli satt ut av sånt, men jeg var så glad i henne at brystet mitt holdt på å sprekke. Og for de som ikke kjenner meg i det hele tatt: ja, det var 100 prosent platonisk, jeg er latterlig mye hetero.

Et år senere omtrent ble jeg kjent med de som nå er de jeg er mest sammen med, altså Mannen og vennene hans. Deriblant Anders, som både var og er den av disse guttene jeg er mest med. Han er et av de aller beste menneskene som finnes, og en av mine aller beste venner. Det har aldri vært noe mellom oss, kun vennskap. Da venninnen min og jeg først møtte Anders og de andre ble vi veldig satt ut av hvor ulike de var alle guttene vi kjente. Masse hår, ullgenser og palestinaskjerf, interesse for samfunn og politikk, og ikke minst; de snakket om følelser. Jeg kjente jo ikke Anders så godt da, men han snakket om at han var ulykkelig forelsket i Shala. Jeg "falt" for ham med en gang, i den forstand at jeg ble så glad i ham at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å vise ham, særlig uten å gi ham feil inntrykk, for jeg var jo ikke interessert i ham på den måten. Venninnen min hadde det heldigvis på samme måte, så flere ganger satt vi og hørte på Simon and Garfunkel og pratet om hvor fin Anders var. Hvem gjør sånt for gutter de ikke er forelsket i?

Tilsvarende bølger av kjærlighet har jeg hatt for nesten alle vennene mine. Jeg blir så glad i dem at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, og kan ende opp med å bare begynne å gråte fordi det er så mye følelser inni meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Og husk, det kommer alltid i tillegg til følelsene mine for en gutt. Det blir så mye følelser!

Det er ikke bare venner jeg bobler over av følelser for. Mannen og nærmeste familie er jo en selvfølge. Men da vi sluttet på ungdomsskolen hadde jeg en klump i magen i ukesvis fordi vi måtte si hadet til lærerene våre, og særlig trist for å si hadet til klasseforstanderen vår. Når jeg nå tenker på at jeg ikke har snakket med ham på over ti år blir jeg litt nedfor igjen. Tilsvarende er jeg nå ganske deppa for å ha sagt hadet til menneskene mine på Sunnaas. Heldigvis er jeg eldre nå, og kan ta ansvar for at vi sees utenom sykehuset. Men da jeg dro i november, og trodde at det var siste gang hadde jeg følelser som lignet til forveksling på kjærlighetssorg. Hvem kan kjenne seg igjen i det? Det trenger ikke en gang være kjente mennesker. Jeg kan se en gammel mann eller dame slite med å komme over veien eller lignende og begynne å gråte, for jeg føler så mye for vedkommende. Er det normalt?

Det sier seg selv at med alle disse følelsene kommer det store humørsvingninger. Til mannens store glede.. Eller ikke.



Igjen så har jeg skrevet alt for langt og utlevert meg selv på nye måter. Huff. Jaja, jeg blir glad hvis noen har det på samme måte. Og håper at noen fikk noe ut av innlegget.. God fredag!

Siste dag. På ordentlig.

Jeg vet at jeg har skrevet dette opptil flere ganger før, og jeg vil ikke være jenta som skriker ulv, men nå er det virkelig aller siste dag på RMN. Siste dag med verdens flinkeste og søteste pleiere, fysio, ergo, lege og sosionom. Jeg har ikke vært her lenge nok denne gangen til å falle helt tilbake i min Sunnaas-forelskelsesboble, men det er likevel en klump i magen min i dag.

Dagen er imidlertid veldig full, ettersom jeg reiser i dag i stedet for i morgen, som egentlig var planlagt utreise. Må dermed sette i gang! Nå! Håper ikke det er klumpete hos dere, fine mennesker i verden. Ønsker dere en trivelig torsdag!

Flokkansvar

Vi har et knakende godt helsesystem i Norge. Selvfølgelig har det sine utfordringer og det er alltid forbedringspotensiale, men når uhellet først er ute, så er det der. Jeg har riktignok kun erfaring fra å bli skadet, men jeg vet at det er leger, sykepleiere og andre pleiere som jobber rumpa av seg dag ut og dag inn for å hjelpe skadde og syke. De aller fleste gjør en fantastisk jobb, og på toppen av det hele er det omtrent gratis. Som en som har vært på institusjon i omtrent et år i løpet av de siste to, kan jeg fortelle at på grunn av det fantastiske helsevesenet vi har er det ikke så ille å være på sykehus i Norge.

Men. For det er alltid et men. Hvem vil være på sykehus frivillig? Eller enda rarere, hvem vil risikere å la barna sine havne på sykehus frivillig? For det er sjansen man tar ved å velge å ikke vaksinere barna sine. Man blir ikke syk av vaksinasjonsprogrammet, man risikerer sykdom, og i det verste fall død, dersom man ikke vaksinerer. Hadde det kun handlet om de som velger å la være å vaksinere seg ville jeg ikke brydd meg, og latt sykdommene disse menneskene utsetter seg selv og barna sine for, gå sin naturlige gang og gjennom naturlig utvelgelse ville vi fått survival of the fittest. I dette tilfellet ville det bety de smarteste, eller eventuelt den mest tilpasningsdyktige. Dessverre handler det ikke bare om disse, men også om spedbarn som enda ikke har rukket å bli vaksinert, og det handler om de som av ulike grunner ikke kan. For eksempel storesøsteren til venninnen min, som er avhengig av at resten av oss er vaksinert, så ikke hun blir smittet. Folkehelseinstituttet anbefaler en dekningsgrad i befolkningen på 95%. Generelt i Norge er dekningen god, men noen steder er den for lav. I Oslo kun et par prosent, men hele ti prosent der jeg er nå, på Nesodden. Det er ille. I Tyskland døde et lite barn av meslinger denne uka. Totalt unødvendig, og noe vi burde lære av, slik at det ikke skjer igjen.

Det er ikke sant at man får autisme av MMR-vaksine. Det var falske resultater. Man bruker ikke kvikksølv i vaksinene, det sluttet vi med i 1997. Det er ikke mer naturlig å få sykdommene vi vaksineres mot, det er farligere. Det finnes en god aftenpostenartikkel som forklarer vaksinefakta bedre enn jeg kan.



Jeg har krympet oppholdet mitt her med en natt, og drar hjem på torsdag. Fest!

Jeg kommer alltid tilbake

Så var jeg tilbake igjen. For aaaaller siste gang på RMN team 2. Fint og kjedelig på en gang. Denne gangen er det bare for en uke. Likevel tvinger de meg til å gå med armbånd, noe jeg stille har unngått de siste tre innleggelsene mine.



Jeg storkoste meg på hyttetur i helga. Satt i en slags sofalounge hele lørdag, det var så koselig med nærkontakt med venner igjen. Hjemme er jeg jo alltid i rullestol. Jeg vet ikke med andre, men jeg er veldig fysisk av meg i den forstand at jeg sitter heller klint opp i sidemann i sofaen enn for meg selv i det andre hjørnet. Mye kos, stryking og klemming, det er koselig, og heldigvis er jeg en del av en ganske kjærlig vennegjeng.

Men nå er det altså Sunnaas, og her blir det ikke så mye kos. Ikke så mye hardtrening heller, har aldri sett en så tom timeplan. Det gjør ikke så mye da, jeg får tid til egentrening sa FT. Jeg får tid til jobbsøking, sier jeg. Vel vel, kanskje begge deler om jeg er heldig. Det handler vel om hvordan man disponerer tiden sin. Det er vanskelig! Og apropos tidsdisponering, sist tirsdag var jeg her poliklinisk og snakket med et kirurgteam fra Haukeland sykehus om mulighet for tricepsoperasjon på venstre side. Den er mye svakere enn høyre, og det er mulighet for å flytte en del av deltamuskelen ned til triceps, slik at jeg får bedre strekkfunksjon på venstre side. Det høres jo veldig bra ut, for venstrearmen min hemmer meg en del. Ulempen er at jeg må kun sitte i elektrisk rullestol, med venstre rettet helt ut, i ti uker. Forflytning med heis, og kanskje hjemmesykepleie. Ikke komme inn nesten noe sted på ti uker. To uker på Sunnaas, men på en annen avdeling. Det høres ekstremt slitsomt ut, men hva er en livstid mot ti uker? Jeg er veldig usikker på hva jeg vil. Vanskelig å måle fremtid mot nåtid!



Nå skal jeg spise. God uke, alle!

Nasjonalromantisk

God formiddag, verden! Jeg må si du viser deg fra en eksepsjonelt vakker side i dag. Det er sol, nydelig utsikt, 11 grader i solveggen (!), gull og sølv til skijentene og generelt bare velstand.



Vi kom opp på fjellet i titiden i går, etter å ha kjørt litt rundt på hytteområdet (kremt) i mørket. Den siste bilen var ikke fremme før i halv ett-tida, som resulterte i at vi ble sittende oppe til fire og spille Cards Against Humanity. Man skulle dermed tro at jeg sloknet med en gang hodet traff puta, men neida. Min insomnialight kicket inn og jeg sovnet etter første kateterisering, kl 08.20. Litt på 11 var det opp igjen, og nå sitter jeg og håper jeg ikke slokner tidlig i kveld..

Ønsker alle en fantastisk helg. Skulle lagt ut et bilde av min kjekke venn, Anders, som jeg tok i sted, men jeg prøver meg på halvveisanonymitet, så dere får nøye dere med en selfie av undertegnede i stedet.



Vennehyttetur!

Hurra for fredag, fri og fjelltur! Er tidlig hjemme fra jobb i dag, for vi skal på hyttetur i helgen. Mannen, jeg og syv venner skal til Ål i Hallingdal. Og assistenten, selvfølgelig! Hytta er leid, og bildene litt dårlige, så jeg vet ikke helt hva jeg venter meg med tanke på tilgjengelighet, men jeg tenker som vi gjorde i Thailand: kjør på. Alt kan fikses! Dette er første vennehyttetur på to år, så det bare må bli bra.



Gleder meg max! Særlig til å spille masse spill! En evig kamp mellom guttene og jentene i vennegjengen vår. Nå er ikke kjæresteparet som er like konkurranseinnstilt som mannen og jeg med på denne turen, så kanskje ikke stemningen blir like amper som den pleier å bli. (På en god måte, altså!)



Ønsker alle en like fin helg som jeg tenker å ha.

Fugleperspektiv. Eller froskeperspektiv?

På forhånd sorry for lengden!

Kalenderen viser begynnelsen av november. Det er surt og kaldt ute, med lett regn i lufta. Inne på et lite, hvitt kontor i Statistisk sentralbyrås andre etasje sitter Carine og hennes brukerstyrte personlige assistent. La oss for enkelhets skyld kalle henne Selma. Etter en fallulykke nesten halvannet år tidligere har Carine blitt lam fra brystet og ned, og havnet dermed i rullestol. Dette gav henne rett på brukerstyrt personlig assistanse (BPA), noe som virkelig har gjort hverdagen lettere.

Det er en onsdag ganske lik andre onsdager. Carine jobber med modellene til artikkelen hun skriver, mens Selma sitter med beina under et skjerf og ser på Netflix med øretelefoner i. Det er mye å gjøre for Carine for tiden, timene tilgjengelig for artikkelskriving går ut til jul, og hun er ikke i nærheten av ferdig. I tillegg kommer det nå tre uker på Sunnaas for intensivtrening. På en måte gleder hun seg til å se alle, men samtidig passer det veldig dårlig akkurat nå. På toppen av det hele reiser hun, mannen og familien til Thailand i tre uker over juleferien, og det er mye som skal fikses før den tid. Carine gleder seg til sol og varme, men klarer egentlig ikke å tenke på det opp i alt annet. Hun vet dessuten ikke helt hva hun går til. Thailand er neppe et av de mest tilgjengelige stedene.
-Jeg tror jeg ringer til Uloba og hører om de har mottatt konvolutten vi sendte, jeg, sier Selma og strekker på armene. Carine ser takknemlig på henne. Hva hun skulle gjort uten Selma, særlig de siste månedene, det vil hun ikke tenke på. En uke i forveien sendte de inn en konvolutt til Uloba med bekreftelse på reise og opphold i Thailand, slik at Selma og den andre assistenten, Heidi Mette, kan få utbetalt diettpenger.
Carine minimerer statistikkprogrammet SAS og sjekker mail og Facebook. Hvorfor skal det være så vanskelig å konsentrere seg? Hun skal akkurat til å snappe da Selma kommer inn døren med et oppgitt uttrykk i det milde fjeset.
-Hun fant det ikke først, men da jeg ba henne lete, fant hun det etter 20 minutter. Herregud, har de ikke noe system?
-Jeez! Carine himler med øynene.
-Men det skal være i orden nå. Selma smiler fornøyd. Viktig å få utbetalt diettpenger når man er på reise, og Uloba krever dokumentasjon på både flybillettene og hotellbooking.

Gatene virker plutselig mye lysere, enda det egentlig er mørkere. Det er gått fire dager inn i desember, og det er nesten ikke et vindu å se uten lysestake eller julestjerne. Selma sitter og tripper med beina. Carine er som vanlig en halvtime for tidlig ute til treningstimen, og sitter tålmodig og venter på fysioterapeutene. Selma er derimot ganske urolig, for mens Carine trener skal hun ta reisevaksine. Og Selma er virkelig ikke glad i sprøyter.
-Det kommer til å gå fint! Carine prøver å oppmuntre assistenten, men en som aldri har hatt sprøyteskrekk kan vel aldri helt forstå hvordan det er.

-Shit, jeg gruer meg til januar! Jeg tok så tidlig juleferie at jeg nesten ikke får noe ferie.
Selma ser fortvilet opp på Carine mens hun vasker leggene hennes. Det stikker litt i Carine der hun sitter i en "waterfall shower" i Thailand, på et overdådig luksushotell og hører assistenten snakke om pengemangel. Hun vet jo at om det ikke hadde vært for snille bryllupsgjester og forsikringsutbetaling hadde de aldri hatt råd til denne ferien. Likevel gjør det vondt i rettferdighetsgenet.
-Hva med diettpengene? Har du fått dem?
-Ja, fikk dem rett før jeg dro. 7000, men jeg sliter fortsatt i januar.
-Vil du låne? Carine spør, selv om hun vet svaret er nei. Hun ville neppe gjort det selv heller.

Fra 30 grader og sol til -3, is og snø. Fra en helt perfekt ferie til et nytt år, til kalde og grå Oslo, og uten noe stort å glede seg til. Postferiedepresjonen bokset Carine i magen allerede på flyplassen i Bangkok. Carine fant ingenting å glede seg over ved å komme hjem, kanskje bortsett fra å møte mennesker. Men sånn er det jo med depresjoner, man klarer ikke å se de gode tingene når de er der. En god ting er jo at hun fikk forlenget avtalen med SSB, og dermed overført de ubrukte timene til 2015. To dager etter landing på Gardermoen sitter dermed Carine på det samme hvite kontoret som i november. På grunn av tariffavtalen til Uloba har Selma krav på noen fridager etter ferien. Det går dermed en uke før de møtes. Carine kjenner at hun savner henne. Ikke at de andre assistentene ikke er bra, men to uker oppå hverandre gjør at Selma av og til er en forlengelse av Carine.
-Jeg har med kvitteringen fra vaksinen jeg tok før vi dro. Selma fisker frem et ark fra veska.
-Supert! Jeg printer ut refusjonsskjema. Tar du kortet og henter den på printeren?
Selma finner en konvolutt og skriver på Ulobas adresse.
-Men du? Tror du at du kunne betalt meg pengene, og så får du penger av Uloba?
-Jaja, null stress! Carine er egentlig bare glad for å kunne hjelpe.

Så var det ikke så ille å være i Norge likevel, tenker Carine. Det er jo her alle jeg er glad i er. Nå blir det lysere, isen smelter etter hvert, det er her nevøen er, og snart kommer Mini! Carine gleder seg veldig til Mini kommer, og har bestemt seg for å lage babyshower i forbindelse med bursdagen til den vordende mor. Det er lørdag, det er valentinsdag, Heidi Mette er på jobb, og klatrer på stolene for å feste ballonger og pynt i taket.
-Det er post til deg fra Uloba, kjære. Mannen slenger et brev i fanget hennes, før han tar det opp igjen og åpner. Det er brev om at refusjonsskjema ikke er riktig. Det mangler informasjon om hva det er brukt penger på, og på at assistenten virkelig har vært på reise. Carine himler med øynene. Dette har hun egentlig ikke tid til nå. Gjestene kommer om en time.

-Hei, det er Carine som ringer
-Hei
-Jeg har fått et brev fra deg om at refusjonsskjemaet vi sendte inn for to uker siden ikke er gyldig.
-Hva var feilen?
-At det ikke var spesifisert på fakturaen til legen hva regningen gjaldt, og at vi ikke har sendt inn dokumentasjon på reise.
-Det må man
-Ja, men jeg har jo allerede gjort det, for at assistentene skulle få diettpenger. Er det virkelig noe poeng å sende inn en gang til? Carine kjenner at ett år og åtte måneder i rullestol og i kamp med diverse systemer har gjort henne tøffere. Før turte hun knapt ta telefonen, nå ringer hun opp og er til og med bestemt.
-Nei, du trenger ikke sende dobbelt, men jeg fant ikke noe
-Det er jo rart, ettersom jeg sendte inn i november, og begge assistentene som var med på tur har fått diettpenger
-Vent litt. Jeg skal se om det er scannet og ligger på deg
Carine venter. I telefonen. Igjen. Hun skjønner at det ikke er akkurat denne saksbehandleren sin skyld at alt tar tid, men det hjelper ikke på irritasjonen som sakte bygger seg opp.
-Nå fant jeg det. Da trenger du ikke sende inn en gang til. Men du må fortsatt sende inn spesifisert kvittering.
Carine vet ikke hva hun skal tenke. Hvorfor sjekket du ikke fila mi på eget initiativ da du fikk refusjonsskjema?
-Må hun virkelig gå tilbake tilbake til legesenteret og få en ny kvittering?
-Ja.
Hvorfor ville noen gått på et legesenter, betalt 894 kroner, og så prøvd å lure Uloba gjennom driftsstøtteordningen? Det er så mye jeg ikke forstår, tenker Carine. Så mye å forholde seg til. Hun tar håret bak ørene og gnir seg i øynene. Ja vel, tenker hun. Så må jeg sjekke opp at andre gjør jobben sin. Ja vel. Så må jeg fikse ny kvittering. Ja vel. Jeg skal bare blogge litt først. Hun tar et skjelvende grep rundt iPhonen med høyre hånd og legger denned på venstre knyttneve. Hva skal jeg skrive om i dag?



Unnskyld

Jeg har vært en skikkelig dårlig blogger i det siste, og jeg har faktisk ganske dårlig samvittighet for det. Unnskyld, alt dette rullestolrelaterte tar helt knekken på meg. Alt tar jo så lang tid! Og det er jo så mye. Jeg har vært litt i kjelleren når det gjelder energi denne uka, og har kjørt på med reservelagrene. Men det må endre seg kjapt, for i morgen skal mannen, assistenten og jeg på hyttetur med syv andre. Trenger å være våken til det!

I dag er jeg heldigvis helt planløs! Det skal ryddes, vaskes og skrives jobbsøknad, og best av alt; legge meg tidlig! Jeg har også et spennende blogginnlegg til på lur, om min evige kamp for jobbreiser.



Jeg ville bare starte dagen med å si hei og unnskyld. God torsdag, verden!

HEKTISK

God formiddag!



I en kjent og kjær Stabæksang (for vi kjenner jo dem, gjør vi ikke? Youtubevideo over!) så sier RBK-stemmen "da blir det opp som løva, og ned som en skinnfell", og der følte jeg at jeg var i går morges også. Bilkjøring, ministermøte, tre medieoppslag (Klassekampen (dette er fra uka før, riktig artikkel har jeg kun på papir), Bærumsavisa/Budstikka og TV2), restaurantbesøk med begge pappas søstre, tilbakemelding på artikkelen jeg skriver på SSB, surprisebabyshower for fineste Trill, bursdag for onkel og middag hos svigerfar med lillesøster, lillebror og kjæresten hans. Hva har forrige uke ikke inneholdt?!

Måtte til og med på med masara for å se våken ut..!

Det har ikke vært mye tid til å puste, eller en gang tenke, så mandag morgen følte jeg meg ganske pumpet. Da passet det jo ekstra bra at jeg våknet til assistenten som sa "oi, det er veldig mye grums i urinen!". Herregud, tenkte jeg. Ikke UVI igjen! Ikke nå!





Det var som å få en knyttneve i trynet, eller en som sa "ikke tro at du kan leve like hektisk som alle andre, husk at et par små bakterier kan slå deg helt ut". Men vet du hva, uristixen, som man får kjøpt på apoteket (hvis noen apotekinnkjøpsmennesker leser dette, så er jeg svært åpen for sponsing av uristixer!), var negativ! Hæla i taket og tenna i tapeten! Da var det bare å busse (kremt) til jobb.

Nå er jeg sent ute, skal ut til Sunnaas på dagsbesøk og diskutere håndkirurgi.

Legger ved noen bilder fra lørdagen. Veldig moro å arrangere babyshower, særlig når den vordende moren ikke hadde peiling!

Assistenten lagde bleiekake med elefant.







Vakre Trill!

Ha en fin dag!

FNAV

Herregud, så irriterende det er at NAV later som om de er ett helhetlig system, men egentlig er en hel haug med øyer som ikke klarer å prate sammen. Jeg har tidligere skrevet om min kamp for å få faste reiser til jobb. NAV arbeid fortalte meg at måten man gjorde det på var å gjøre jobben på SSB, som jeg har skaffet helt uavhengig av NAV, til et arbeidsrettet tiltak. Jeg var skeptisk, men gikk med på det. Fikk meg aktivitetsplan, hvor det til og med stod at jeg hadde krav på spesialtransport.





Men da jeg søkte på denne transporten, som administreres av NAV forvaltning, så...



Nei vel. Takk skal du f*** meg ha, NAV. Forstå det den som kan.

Happy valentines

God lørdag! Her i huset er vi i full gang med å forberede til bursdagsfeiring for fineste Trill.



Ikke noe valentinesfokus her altså, men jeg vil i anledning kjærlighetsdagen sende en hilsen til alle dere som gir meg så mye hver eneste dag. Tusen takk, jeg er så glad i dere alle.

Lover å være en bedre blogger i morgen!

Fred ut!

Rådgiver

I dag er jeg på jobb, og skal rett på lønningspils med assistentene mine, så har bare akkurat tid nok til å si hei, og takk for all ros! Så noen artikkelen i Klassekampen i går? Jeg fikk mine råd til Robert på trykk! Er ganske fornøyd med det.



Vil også benytte anledningen til å gratulere verdens beste Trill med dagen. En av forloverene mine blir 29 år i dag, tjoho!

Vil også minne om at mannen og jeg er å se på Lørdagsmagasinet på tv2 i morgen. Tune in, om du ikke er lei av å se trynet mitt over alt, jeg er jo nesten lei selv, haha.

God fredag og god helg!

Møte med ministeren

Så var ukas høydepunkt over. Kanskje til og med månedens høydepunkt. Jeg syntes det var utrolig stas å trille gjennom dørene til departementet. Lille meg i et av byggene hvor landets politikk blir utøvet fra. Slett ikke ille!

Og det gikk bra! Robert Eriksson var jo veldig trivelig. Det er kanskje litt i FrP sin ånd å være folkelige og hyggelige å prate med, eller kanskje det er en politikergreie. Enda så uenig jeg er med politikken de fører var jeg en anelse starstruck da han kom og hentet oss i resepsjonen. Møtet var mellom han og rådgiveren hans, Bente Stein Mathiesen (H) fra Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, assistenten og meg, i tillegg til en fotograf og en journalist fra Klassekampen. Jeg hadde forberedt noen poeng om hvordan få funksjonshemmede inn i arbeidslivet, i tillegg til noen spørsmål. Jeg snakket først og fikk sagt de fleste poengene mine. Deretter snakket Robert (jeg har bestemt at vi er på fornavn nå) lenge, og jeg ville ikke avbryte. Til slutt ble det litt mer samtale mellom oss og Bente, men jeg merker helt klart at de er mye mer drevne til å snakke enn meg.

Ingen av oss overbeviste den andre, men det var vel ikke forventet av noen. Jeg følte likevel at de virkelig lyttet til det jeg hadde å si, og skrev ned mens jeg pratet. Jeg hadde også inntrykk av at de virkelig ønsker å få flere funksjonshemmede (og andre) inn i arbeidslivet, og de tror åpenbart at den nye arbeidsmiljøloven er måten å gjøre det på. Og der er vi jo ikke enige. Hovedinnsigelsen min -hvordan skal destabilisering av stillingene som allerede finnes gjøre at det blir flere stillinger- fikk jeg ikke svar på. Det må jo opprettes flere stillinger for at flere skal ha jobb. Det er veldig enkel logikk. Jeg er enig med dem i at midlertidige stillinger kan være gode for å vise til arbeidserfaring, og i mange tilfeller kan det sikkert være et såkalt springbrett. Men. Og det er her jeg ikke skjønner at de ikke skjønner. At flere av stillingene som eksisterer per dags dato blir midlertidige (når de som har dem nå skifter jobb, de kan så klart ikke gjøre faste kontrakter midlertidige), vil ikke gjøre at man konkurrerer på likere grunn, men økt konkurranse på de midlertidige stillingene fordi enda flere vil ende på midlertidige kontrakter, og må dermed søke jobb oftere. Måten både Robert og Bente trakk frem personlige eksempler fra henholdsvis egen bedrift og lederjobb i helsesektoren, viser at de har et arbeidsgiverperspektiv. Det er helt ok det, jeg tror den nye arbeidsmiljøloven er til fordel for arbeidsgivere. Jeg tror bare ikke det er til fordel for resten av oss.

Vi var imidlertid ikke bare uenige. Mer opplysning rundt hvilke tiltak NAV kan igangsette for arbeidsgivere som ansetter mennesker med nedsatt funksjonsevne må opplyses bedre. Støtteordningene er mange og gode (og skal visstnok bli enda bedre), men dessverre vet for få arbeidsgivere hva som finnes. Mindre byråkrati i NAV, særlig for brukere er også nødvendig, og her er det nedsatt et utvalg som skal undersøke og forbedre. Det er bra! NAV er fullt av flinke folk, men reglene er mange og vanskelige, særlig for oss brukere, men også for de som jobber der.

Alt i alt synes jeg det var utrolig spennende å møte dem som faktisk styrer og utøver politikken. Jeg kunne gjerne blitt en time til, for det var ikke før på slutten at det ble en ordentlig samtale. Men jeg må vel bare lære meg å avbryte, hehe.





Hva mer som ble sagt kan man lese i Klassekampen i morgen! Løp og kjøp! Ble også oppfordret til å sende epost om jeg hadde flere innspill, samt en ventende invitasjon til å besøke Bente på Stortinget. Følte meg absolutt tatt på alvor.

Legger ved noen bilder fra fotoshooten etter møtet. Vi stod ikke sånn, men satt rundt et bord. Fikk kaffe og muffins. Bare velstand altså!

Lancia voyager!

En svært så hektisk uke er godt i gang. I dag har jeg vært på Etac bilsenter og prøvekjørt bilen for første gang. Det var veldig skummelt og ganske vanskelig, ettersom venstre arm styrer rattet og høyre arm gass og brems. Jeg er ikke vant til å måtte tenke på to ting på en gang. Heldigvis er de utrolig hjelpsomme og hyggelige der, og før jeg får råne rundt på egen hånd skal jeg ha både kjøretimer og kjøretest. Bilen er utrolig fin da, gleder meg veldig til den er min.



Har ikke bilde av meg bak rattet, men min første kjøretur er godt dokumentert av tv2, så det er bare å tune inn på Lørdagsmagasinet på lørdag, så får dere se. Ehm..



Bilen er utrolig sexy til å være rullestolbil! Her inspireres bagasjerommet, som til og med er utstyrt med smuglerom og lommelykt. Mangler ikke på ekstrautstyr altså! Om det ikke blir noe jobb på meg kan jeg alltids bli taxisjåfør, hehe.



Nå har assistenten min stusset håret mitt, og jeg er klar for å bruke kvelden på forberedelse til morgendagens møte med ministeren. Herrejemini så nervøs jeg er!

Tenk på meg mellom halv 11 og halv 12 i morgen!

God kveld i stugu så lenge!

Kjendisstatusens nye opplevelser

Haha, jeg mener ikke på noen måte at jeg er kjendis, men har jo vært i media noen ganger nå (og enda flere kommer denne uka), og da kan det jo skje at man blir oppringt av fremmede. Det skjedde med meg for første gang denne uka. Jeg ble (hold deg fast!) forsøkt fjernhealet! Jeg tror ikke på healing, og jeg tror i alle fall ikke på fjernhealing. Jeg tror på forskning og vitenskapelige, empiriske studier, og det er en grunn til at det står "alternativ" foran "medisin" i alternativbransjen, det er fordi det ikke finnes gode nok studier som viser at det virker.

Før jeg får alternativNorge på nakken vil jeg skynde meg å legge til at jeg tror på placebo. Mange tror at placebo er noe negativt, og at man er dum hvis man blir frisk/bedre av placeboeffekten. Det mener jeg bare er tøys, for placebo er helt ekte, og psyken har utrolig mye å si for det fysiske. Jeg dømmer derfor ingen som blir bedre av placeboeffekten. En av tantene mine er healer, og flere sier hun har "varme hender", og har følt en bedring/smertelindring av at hun har tatt på/massert dem. Det er jo kjempefint. Hun tror på det, mottakeren(e) tror på det, det skjer en bedring og det er bra både for personen og samfunnet. Hurra for placebo! Spør meg dog ikke hva jeg mener om milliardomsetningen innenfor alternativmedisin, det er grov utnytting av folks desperasjon.

Jeg ble altså forsøkt fjernhealet. Mannen i røret ville ikke tjene penger, jeg tror han bare prøvde å være grei. Problemet var bare at han også virket ganske full, litt fjern og ganske merkelig. Han sa han hadde sett meg på fjernsynet, men han mente nok Internett eller i avisa. Han hadde sett at jeg satt i rullestol, og ønsket at jeg skulle slippe det. Det var jo veldig hyggelig av ham. Samtalen varte i 11 minutter, og gikk flere ganger i repeat, men her er altså hovedessensen:

Han: I så på fjernsynet at du satt i rullestol, og det vil i ikke at du skal.
Meg: ok, takk, det er snilt av deg..
Han: I er 30 ganger sterkere enn Snåsamannen altså!
Meg: å, ja..
Han: Hvor er du lam?
Meg: fra brystet og ned.
Han: er du lam i brystene?!
Meg: ja, fra brystet og ned..
Han: er du ikke lam i føttene?
Meg: jo, altså..
Han: er du lam i brystene og i føttene?
Meg: eh..
Han: I så deg på fjernsynet, og I vil ikke at du skal sitte i rullestol
Meg: nei, det er snilt av deg.
Han: I kan heale deg
Meg: eh, takk, men..
Han: gå! Reis deg opp!
Meg: det er nok ikke så lett
Han: når I sier du skal gå, så går du!
Meg: ja, men..
Han: hva heter du?
Meg: Carine (men det vet du vel, du har jo søkt meg opp?)
Han: hvor bor du?
Meg: Oslo
Han: I er 30 ganger sterkere enn Snåsamannen! I kan hjelpe deg.
Meg: tusen takk, men jeg må legge på, jeg.
Han: (uten å registrere hva jeg sa) I så deg på fjernsynet, og I vil ikke at du skal sitte i rullestol.
Meg: nei, tusen takk, det er snilt av deg, men..
Han: du er lam i brystene og føttene?
Meg: ja.. Men du, jeg må legge på, jeg.
Han: I er også lam i føttene
Meg: Uff da (burde heale deg selv, da?)
Han: Reis deg opp nå.
Meg: Jeg kan ikke det. Men jeg har en avtale nå, så jeg må legge på..
Han: I er 30 ganger sterkere enn Snåsamannen!
Gjenta denne samtalen tre-fire ganger til, og så får du omtrent mine 11 minutter på lørdag.

Jeg kan ikke gå enda, men så var det det med å tro på det for å få en effekt da. Tar selvkritikk!



Trivelig mandag til alle!

Ble du krenket nå?

Ord. Semiotikk. Merkelapper. Begreper. Krenkelser. Jeg synes dette med begreper er dødsvanskelig. Jeg er livredd for å bruke feil begrep når jeg skriver eller prater. Og jo mer offentlig bloggen og jeg blir, jo vanskeligere blir det. Noen skrev i kommentarfeltet her om dagen at jeg ble som en talsperson eller noe sånt. Det er jo ikke en rolle jeg egentlig ønsker å ha, men jeg kan kanskje kan forstå at jeg blir satt i av noen. Delvis, i det minste. Men det gjør det som sagt mye skumlere.

Funksjonshemmet er feil, fordi det impliserer at man er hemmet. Handikappet burde jo gå greit, det heter jo Norsk Handikapforbund. Men når jeg tenker meg om er det jo noe som heter Unge Funksjonshemmede også. Så er det ok likevel? Folk med funksjonsnedsettelse er ganske politisk korrekt, mens folk med nedsatt funksjonsevne er kanskje enda bedre? Problemet med disse begrepene er at de er veldig tunge å si i dagligtalen. I relasjon til disse to begrepene bruker jeg ofte funksjonsfrisk for å ha et ord på majoriteten i samfunnet. Men så er det noen som ikke liker det fordi det impliserer at vi andre er "funkskonssyke", og det er jo (i veldig mange tilfeller) ikke snakk om en sykdom.

På NHFUsamlingen for to uker siden lærte jeg at i Sverige heter organisasjonen Rørelseshindrede (hehe, på min veldig fine svorsk!). Poenget med dette navnet er at det er samfunnet som hindrer en å kunne bevege seg fritt. På den ene side liker jeg tanken, for jeg mener at samfunnet skal være tilrettelagt for alle, og det er det jo ikke. Men selv om samfunnet burde vært tilrettelagt så man ikke ble "rørelseshindret" utenfra, så er det jo et faktum at jeg ikke kan gå. Jeg mener man skal kalle en spade for en spade. Vi er ikke like alle mann. Folk i rullestol eller med andre medfødte eller påførte permanente skader er annerledes. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere for mange?

Annerledes betyr ikke mindre verdt. Det betyr ikke mindre bra. Det betyr kanskje andre utfordringer, men hva så? Vi liker tanken på at vi er så like i Norge, men det er store forskjeller, også på ting som ikke har med kropp å gjøre. For eksempel klassebakgrunn. Toppen og bunnen av hierarkiet vil også gi andre utfordringer. Men fattige er ikke mindre verdt enn rike. Eller vice versa. Hvorfor blir noen krenket av at det finnes ord som fremhever ulikheten? Det er jo ikke sånn at det kommer som et sjokk på meg at jeg sitter i rullestol.

Når jeg tenker meg om er det kanskje ikke ordene som er problemet, men heller hvordan de blir brukt, og av hvem. Folk som gjør at annerledes ikke bare betyr en annen livssituasjon, et annet utgangspunkt, men til noe mindre verdt. Funksjonshemmet/"hemma", svart/"svarting", kvinne/"hore", muslim/"islamist". Forskjellene på ordene er ikke store, mens betydningen og konnotasjonene gir enorme forskjeller. Det gjør meg så sint. Først og fremst fordi man tråkker andre ned (/diskriminerer, enten det er i ord eller handling), og nest fordi det gjør at å bruke ord som viser frem ulikheter plutselig kan bli tolket helt feil av mottaker, fordi vi (samfunnet) handler og snakker slik at annerledeshet betyr feil.

Kanskje det også er derfor jeg blir så redd for å bruke feil begreper, jeg er redd noen skal tolke meg i værste mening, og dermed oppfatte meg som en arrogant jævel som tror jeg er bedre enn andre. Eller kanskje ikke tror jeg er bedre enn andre, og nettopp derfor må dytte andre ned. Sånn er det altså ikke.

Hehe, dette var nok et blogginnlegg som begynte som en ting, men som så gjorde opprør og handlet etterhvert om noe ganske annet. Stream of consciousness, ass, det er noe fascinerende greier.




Jeg har pakket meg godt inn i dag, fryser inne mens mannen er på skitur. Forkjølet sa du? Aldri!

God søndag!!!

Samres, du har STORT forbedringspotensiale!

Nå føler jeg det er mye sinnaCarine for tida, men her kommer det et nytt hissig innlegg likevel. Denne gangen om TT-leverandøren Samres.



La meg begynne med å rose offentlig og privat samarbeid, gjennom å legge ut tjenester på anbud og så ta det billigste. Jeg skjønner at man vil spare det offentlige for utgifter, men det er samtidig stort sett en grunn for at noe er billig. Og kostnadseffektiv betyr ikke nødvendigvis effektiv og til beste for brukere.

For det første har det skjedd flere ganger at når bilen ikke har kommet til avtalt tid, og jeg har ringt opp, har jeg fått beskjed om at bilen ikke er bestilt til det tidspunktet jeg mener, men til et senere et. Bestilling av bil skjer per telefon, og man sitter igjen uten bevis for hva man opprinnelig fikk beskjed om. Veldig irriterende! Har også hørt at dette har skjedd med flere andre. Hvorfor? For da blir det ikke oppført som forsinkelse, og ergo høyere måloppnåelse. Ser bra ut for byrådet, men er dritkjedelig for meg og andre rullestolbrukere.

For det andre irriterer det meg at jeg som (for)bruker ikke har noe forbrukermakt. I går kveld var jeg, og etterhvert mannen, på besøk hos en venninne. Jeg hadde bestilt en bil til 00.45 for å hente oss. Ettersom sjåførene blir grettene hvis man ikke er klar når de kommer, var vi i gangen ferdig påkledd 00.40. Da klokka ble 01.00 ringte vi for å høre om bilen var langt unna. Damen i røret (som for øvrig brukte skremmende lang tid på å finne bokstaven Ø) kunne fortelle oss at hun ikke fikk tak i han som skulle hentet oss. Det skulle komme en annen sjåfør senest 01.30. Ettersom det tar litt tid å kle av og på meg ble vi sittende i gangen og svette og irritere oss i stedet. 01.28 ringte sjåføren meg og sa han var noen minutter unna. Litt før to var vi endelig hjemme. Jeg spurte sjåføren om han visste hva som hadde skjedd med han som egentlig skulle hente oss. Nei, han hadde begynt på jobb kl 01, og visste ikke hva som hadde skjedd før det. Dette var en veldig hyggelig mann, og det er selvsagt ikke hans skyld. Men det som er irriterende er at jeg, brukeren, må ringe dem for å finne ut at nei, sjåføren deres vet vi ikke hvor er. På meg virker det som at han som ikke dukket opp sluttet på jobb klokken 01, og bare bestemte seg for ikke å plukke oss opp først.

Hadde det vært en kommersiell aktør hadde det vært sanksjonsmuligheter i form av rabatt og klager. Men nå er det kommunen som betaler, så hvis jeg klager så gir det dem ikke insentiver til å endre seg, de får jo pengene sine uansett. Igjen mener jo jeg at om det er kommunalt eller privat, så skal det være for å gjøre brukerene fornøyde. Jeg skulle dermed veldig ønske at Oslo kommune ikke gadd å bruke mange millioner til et elendig selskap. TT-tjenesten er en veldig god ordning, det er bare Samres som er problemet. Jeg tror ikke de har (full) forståelse for de de kjører. En time ventetid i går kunne betydd en times overtid på kateterisering, og dermed full blære og i værste fall urinlekasje. Det kunne betydd en time for lenge i stol og hudproblematikk. Vi kunne vært utenfor en kino eller konsertlokale og fryst rumpa av oss.

Det er jo ikke akkurat sikkert at det hadde vært noe bedre hvis det var heloffentlig. Men jeg håper og tror at med hakket mindre profittjag, kunne kundene vært mer i sentrum.



Jeg har klart å få sinnsykt vondt i halsen, så prøver å jage bort en eventuell forkjølelse med honning, sitron og ingefær.

God helg til dere alle, verdens kuleste blogglesere!

Surrealistisk. Utrolig surrealistisk!

Har alle fått med seg at jeg og en av assistentene mine er på forsiden (!!) av Klassekampen i dag? Både på nett og papirutgaven. Selvfølgelig har dere det, hehe. Det passer veldig bra at det var Klassekampen akkurat i dag, for det er pappas bursdag, og for første gang på 57 år har han måttet kjøpe en venstresideavis. Og la meg bare si at han ikke akkurat har samme politiske standpunkt som undertegnede. (Gratulerer pappa! Du har gjort deg fortjent til en veldig fin bursdagsgave!)



Det er helt vilt at blogginnlegget fra fredag har tatt sånn av. Veldig gøy at Klassekampen trykket det i dag. Jeg har aldri skrevet noe som har blitt publisert før, med unntak av et dikt på barneskolen som tanta mi sendte inn til lokalavisa. Men det villeste er at jeg i dag har blitt kontaktet av både Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget og Arbeids- og sosialdepartementet, og på onsdag skal jeg treffe Robert Eriksson og et par stortingspolitikere (!!!!). Helt uformelt, visstnok, men det føles veldig stort, skummelt og spennende for lille meg. Jeg er helt i sjokk over hvor langt dette blogginnlegget har gått. Er dødsnervøs, men samtidig veldig glad for å få muligheten til å møte dem. Det er vel en av fordelene med et lite land som Norge, veien "opp" til maktpersonene er ikke alt for lang. Det er jeg jo glad for.



Som jeg skrev i går; ulykken er forferdelig, men skaden har ikke bare hatt kjipe konsekvenser. Jeg prøver hele tiden å snu det til noe positivt, eller i det minste ta med meg alt det positive jeg kan, og her føler jeg jo at jeg på et vis har lykkes ganske godt.

Vel. Det var min svært så surrealistiske dag. Verden, du er spennende om dagen. Takk for det!

På trykk

I dag er en litt stor dag. Jeg har hatt journalister på døra igjen, men denne gangen handlet det ikke om min historie i det hele tatt, men om forslaget til ny arbeidsmiljølov og blogginnlegget jeg skrev sist fredag. Jeg er selvfølgelig dødsnervøs for å ha sagt noe feil, eller for å høres dum ut, men jeg synes også det er gøy (og veldig surrealistisk!) at noen vil trykke det jeg skriver og mener. Om du vil lese er det bare å kjøpe Klassekampen i morgen.



Dette ville jo ikke skjedd om jeg ikke hadde begynt å blogge, og det hadde jeg aldri gjort om jeg ikke hadde skadet meg, så sånn sett har det jo å gjøre med skaden likevel. Men på en positiv måte. Jeg skulle jo ønske at det aldri hadde skjedd, men det er ikke bare negative følger av skaden. Jeg har lært, og lærer, så utrolig mye om kropp, mennesker, lover, regler, samfunn, NAV og uendelig mye mer, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Veldig mye kommer som følge av bloggen, og igjen må jeg bare si tusen takk for alle kommentarer, eposter, liking, deling og positivitet dere gir meg. Tenk at det finnes mange hundre av dere som går inn og leser det jeg skriver hver eneste dag. Jeg har fortsatt ikke ord!



Jeg skal nå bruke kvelden på å søke etter og på jobber.

God onsdag til alle!

En evig runddans

Jeg hater egentlig det uttrykket, for det minner meg bare om de forferdelige reklamene for en finansselskap som skal "hjelpe" deg meg å bli kvitt gammel gjeld. Hva er løsningen? Enda mer gjeld! Øh!

Uansett. Nå skal jeg fortelle om min runddans de siste to ukene. Jeg har fått tildelt TT-kort med 150 fritidsreiser i året. I tillegg er det mulig å få faste reiser til skole, jobb, barnehage eller lignende. Jeg har jobb som jeg er på mandager, onsdager og fredager. Det vil si at nå som jeg ikke har faste reiser enda bruker jeg opp seks fritidsreiser i uka. Det er kjedelig. Når det er bart ute tar jeg jo buss, men nå er det klin umulig å kjøre ute. Jeg prøver dermed hardt å få til faste reiser.

Onsdag for to uker siden ringte vi til Samres som styrer reisene. De ville ha bestilling på nett. Greit nok. I min leting etter internettskjemaet fant jeg ut at for at Samres skulle gi meg fast reise, måtte de få bekreftelse fra bydelen at jeg trenger det. Sååå, da ringte vi bydelen. Men nei. Det var nå flyttet over til NAV fikk vi høre. Så da ringte vi til NAV. Nå høres det jo ut som dette gikk fort, men folk er aldri tilgjengelige, med mindre man ringer på helt spesifikke tider. Riktig mann på nav fikk vi tak i mandag for en uke siden, men han visste ikke noe om dette så han måtte ringe meg tilbake. Det ble torsdag, og NAV ringte. Grunnen til at jeg ikke fikk fast reise var at det ikke var opprettet noe tiltak på meg. Men jobben kunne være tiltak. Ok? Men det er jo en jobb jeg har fått på egenhånd, uavhengig av NAV. Den kan fortsatt bli tiltak. Jeg kan fylle ut søknadsskjema til Samres, og han skal sende inn info om tiltaket.

Så kommer vi til mandag denne uka. Samresskjema er levert. Jeg får en telefon fra dem hvor hun sier at jeg må... Ringe bydelen. Samres har ingenting med NAV å gjøre. Kun hvis jeg får avslag fra NAV kan jeg få faste TT-reiser fra Samres. Men først må man til bydelen. Selvfølgelig er ikke bydelen tilgjengelig 15.25, så måtte vente til i dag. Og endelig! En person som vet hva hun snakker om. Ja, dette er flyttet over til NAV. Det finnes et skjema jeg må fylle ut og sende inn, og det sender hun som a-post i dag. Snille damen!

Jeg tok opp med henne at Samres gav ut feil informasjon, og hun skulle ta det videre.

Er det rart folk er skeptiske til byråkrati? Et like byråkratipositivt menneske som meg må man lete lenge etter, og jeg blir ganske oppgitt av all uvitenheten og ansvarsfraskrivelsen jeg opplever står sterkt blant byråkratene.

Bah!



Er du ikke lei av meg enda blir jeg forresten å se både i Klassekampen, Bærumsavisa, på Lørdsgsmagasinet til tv2 og i =Oslo fremover. Skulle tro jeg var enormt pr-kåt, men det er jeg altså ikke!

Trivelig tirsdag til alle!

Filming

Bare å glede seg til lørdag om halvannen uke.., br />


Overveldet.

Jeg vet jeg sa dette i går også, men herregud! Fredagens blogginnlegg har blitt delt 2500 ganger nå, og i går var over 4500 unike brukere innom her. Det var riktignok flere innom etter NRK-artikkelen for et år siden, men da var det link derfra som gjorde det. Nå er det for egen maskin. Jeg vet jo at det ikke vil holde, for dette er jo ikke en politisk blogg, men jeg er likevel veldig glad og stolt.

Det passet veldig bra at det skjedde akkurat denne helgen, for uka som var ble en svært rar, lang og følelsesladet uke, som endte i å få vite at jeg var så nær, så nær, men ikke fikk Drømmejobben. Det var ikke akkurat forventet å få den, snarere tvert i mot, men jeg visste at det var en sjanse, og da er det jo uansett kjedelig. Så skjør som min selvtillit er, skal det ikke mye til å knekke den. Men helgens blogginnleggbohnanza hjalp til med å ikke rive den ned. Tusen takk til alle som har lest, likt og delt!

Vil bare komme med en liten oppklaring. Eller poengtering, egentlig. Det har ikke vært så mange kritiske spørsmål eller kommentarer her, men jeg har fått med meg litt rundt om på Facebook. Det er midlertidige stillinger som har skapt mest debatt, i det minste hva jeg har fått med meg. "Midlertidige stillinger kan være et springbrett inn i arbeidslivet" eller lignende sitater har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Ja, det kan de. Jeg er ikke i mot at det skal finnes midlertidige stillinger. Det skal bare ikke være normen. Det er nødvendig med midlertidige stillinger, for å erstatte folk i permisjon, ha sesongarbeidere, engasjementer og lignende. Poenget er bare at det skal være en grunn for dem. Det er heller ikke sånn at det er en stor mangel på dem, jeg føler at uansett hvilken yrkesgruppe jeg møter så må folk først hoppe fra stilling til stilling. Dette er riktignok basert på egne observasjoner, men jeg skal sjekke på SSB ved første mulighet.

Poenget mitt er bare at jeg personlig er ikke i mot midlertidige stillinger, så lenge de kan forklares. Jeg antar at de fleste er enige med meg. Og med en arbeidsledighet på rundt 3% (kun 0,5 prosent høyere enn hva jeg lærte på samfunnsøkonomi at var det samfunnsøkonomiske mest lønnsomme), så ser jeg ikke poenget med å myke opp arbeidsmiljøloven. (Når det er sagt, så skulle jeg gjerne hatt en enda lavere arbeidsledighet, men jeg trodde at de som var for Erikssons endringsforslag også stort sett var for "markedet", "lønnsomhet" og "effektivitet". Kanskje jeg tok feil?)

Kjører litt eldre bilde i dag, ettersom jeg (kremt) er midt i morgenrutinene når dette skrives.





Ha en fin dag!

OMG

Åh, herregud, det forrige innlegget har blitt delt 2000 ganger! Det er helt surrealistisk. Aldri har noe jeg har produsert blitt lest av så mange mennesker. Tusen takk, alle sammen!

Jeg har prøvd å fange overraskelsen over respons i dette bildet:



Jeg har nettopp hatt besøk av verdens fineste gutt og mine to nydelige kusiner. Veldig trivelig måte å tilbringe formiddagen på!

Nå må rumpa avlastes etter lang tid på dostol i går. Vel. Sånn er (rullestollivet!)

Ønsker alle en fortsatt fortryllende søndag!

Arbeidsmiljøloven

Kjære Robert Eriksson

Du har en drøm om at alle de (vi) som står utenfor arbeidslivet skal bli en del av det seriøse arbeidslivet. Personlig vet jeg ikke om Martin Luther King var den jeg ville sitert om jeg var deg, men la gå. Jeg deler denne drømmen med deg. Det har de siste dagene kommet meg for øret at det blant annet er for min skyld at dere legger frem den nye arbeidsmiljøloven. Vel. Da vil jeg benytte denne muligheten til å takke deg. Ikke som en som er arbeidssøkende og handikappet, men som arbeidsleder. Den gir meg nemlig mye større frihet når jeg skal ansette assistenter, samt når jeg setter opp vaktlister.

Lengre vakter, mer overtid og mer søndagsjobbing er alle tiltak som gjør det lettere for meg, men ikke lettere for dem. Det blir en tyngre arbeidshverdag uten å få tilsvarende økning i lønn som det de ville fått hvis de jobbet slik i dag. Kanskje kan det til og med slite dem helt ut, men det gjør ikke noe, for jeg kan få vikarer. Til lavere lønn for samme arbeid, selvsagt. Akkurat det siste bryr ikke jeg meg så mye om, ettersom jeg får tildelt timer fremfor penger (veldig fornøyd med det!), men de ulike private tilbyderene av BPA blir sikkert sjeleglade.

Mulighet for midlertidig ansettelse er også supert for meg som arbeidsleder, for det gir meg mulighet til å ansette assistentene midlertidig først, og så forlenge med de jeg tåler trynet på. Jada, jeg vet at det blir karantene etter en midlertidig ansettelseperiode har utløpt, men friheten er fortsatt mye større enn i dag. Jeg får virkelig testet dem ut. Det er sikkert ikke anstrengende i det hele tatt å gå til en jobb hvor du ikke vet om du har noe fremtid, og som du kan være veldig flink til å utføre, men som du kanskje ikke får fortsette fordi sjefen ikke vil.

Kombinerer du de midlertidige stillingene med lengre vakter, mulighet for økt overtid og søndagsjobbing og vikarer til lavere lønn så er det ganske åpenbart at dette er ordninger som øker fleksibiliteten og minsker kostnadene for arbeidsgiver. Det hjelper ikke mye at det ikke er mer overtid i året, og ikke flere søndager i året, det åpner fortsatt for å drive rovdrift på arbeidstakere i perioder. Det åpner for å pålegge dem å jobbe mer, i usikre jobber og det er rett og slett ikke greit.

Nå skriver jeg dem i avsnittet over, men det gjelder jo også meg. Mer fleksibelt for de utenfor, sier du. Mer fleksibelt for funksjonshemmede. Javel? Dukker det magisk opp en haug med jobber når man åpner for mer midlertidige ansettelser? Jeg vet det finnes stillinger øremerket for mennesker med funksjonsnedsettelser, for å "øve" seg på arbeidslivet, og slippe å konkurrere med funksjonsfriske. Jeg søkte selv på en i høst som jeg ikke fikk. Slike ordninger synes jeg er fine, og jeg er ikke i mot at det skal finnes midlertidige stillinger. Det må bare være en grunn for dem. Alt fra vikariater til sesongarbeidere til stipendiatstillinger er jo helt legitime. Men å åpne for midlertidige ansettelser uten noen spesifikk grunn gjør det ikke enklere å søke jobber. Vi konkurrerer jo fortsatt om de samme stillingene. Det gjør det bare mer usikkert for de som er innenfor arbeidslivet.

Jeg vil ikke uttale meg på vegne av mennesker med nedsatt funksjonsevne, men det finnes heldigvis talspersoner i store organisasjoner for folk med funksjonsnedsettelse som uttaler seg. De er enige med meg og ikke med deg. Er det ikke da litt rart å trekke frem oss som eksempler på hvorfor endringer i arbeidsmiljøloven er et gode? Jeg vil med dette be deg om å bruke andre eksempler i fremtiden. Kanskje egentlig være ærlig å si at dette er et gode for arbeidsgiverene.

Jeg deler drømmen din, Robert Eriksson, og jeg skjønner at det er en utfordring å få oss utenfor, inn i det seriøse arbeidslivet. Jeg vet ikke selv hvordan man skal løse det. Jeg tror imidlertid ikke det er løsningen å gjøre det vanskelige for de som allerede er innenfor.

Beste hilsener
Carine



Muligens mitt aller kjedeligste blogginnlegg

Vil bare si hei på dere og takke for fine kommentarer. Igjen! Dere er så gode.

Jeg er ikke helt på topp i dag, men kommer sterkere tilbake.

Smiler likevel da.



Fikk forresten lønns- og trekkoppgaven fra NAV i går. 2014 var første kalenderår jeg var skadet. Jeg kan ikke fatte at naving er så lukrativt, jeg klarer i alle fall ikke å leve et luksusliv på 110.000 kroner i året.



Anyways. Tidenes kjedeligste blogginnlegg. Det beklager jeg.

Trivelig torsdag!

Vi, de handikappede?

I helgen som var, var jeg altså på samling med NHFU. Det var en spennende og lærerik helg, fylt av veldig mange inntrykk. For å være ærlig har jeg gruet meg litt til å skrive dette innlegget, fordi jeg er så redd for å si noe feil, bruke feil begrep eller støte noen. Ikke at noen har sagt at jeg skal tenke meg om, men jeg er redd for å bli oppfattet som den nye jenta, som har vært med på noe i fem minutter, og allerede tror hun er ekspert. Dette er mine tanker og min usikkerhet, det var ikke ett menneske som sa noe i nærheten av dette til meg.

Grunnen til usikkerheten var ikke fordi dette var mitt første møte med NHFU, men fordi jeg, relativt til de fleste som var der (alle, tror jeg?), var nyskadet. Eller nyhandikappet er kanskje bedre. De fleste var nemlig ikke skadet, men hadde medfødte handikap. Et og et halvt år av 28 føles plutselig som veldig lite. Det er veldig annerledes enn RMN, som er det eneste andre stedet hvor jeg møter mange med funksjonsnedsettelser. Der er "alle" skadet eller fått en sykdom. Vi er i samme båt, hvor vi prøver å sette sammen livet som var. Skape et nytt, gammelt liv. Det er ganske annerledes enn hva jeg fikk inntrykk av at situasjonen var for de fleste i helgen.

En venninne av meg ringte i går og spurte om helgen var hyggelig eller fremmedgjørende. Begge deler måtte jeg svare.

Jeg føler meg som en som står på dørstokken, med et bein inne og et bein ute. Med tiden vil jeg kanskje bli mer og mer inne, men jeg vil alltid føle meg som den som fikk 26 år til å danne meg selv. 26 år til å gå på skole, gå i vanlige klasser, være ute til seint og kun bekymre meg for om mamma ville bli sint, løpe på gresset med venner, forelske meg, flørte, kline, være ryggsekkturist i Asia, på utveksling i California. Det er umulig å ramse opp et liv, men poenget er at jeg har hatt 26 år på å danne selvet mitt uten handikappet. Få erfaringer, ta en utdannelse, bli sosiolog av alle ting. Nå er ikke sykdomssosiologi mitt felt, men jeg føler av og til at jeg er en del av et evigvarende feltarbeid, med innblikk i en verden jeg ikke kunne noe om fra før.

Nå er det en liten sinnadame på skulderen min sitter og skriker, tror du at du er noe bedre bare fordi du var gående i 26 år!? Svaret er nei! Jeg tror ikke det. Jeg er den første til å si at de fysiske begrensningene jeg har fått skal begrense livet mitt minst mulig. Og livet er ikke SÅ annerledes enn før. Men det er jo deiligst å slippe å tenke på å avlaste, på om jeg kommer inn, på når jeg skal kateterisere. Og så videre.

Det er klart at grunnen til at det ikke er så annerledes er at jeg bor i Norge, et land som går relativt langt i å inkludere alle i samfunnet. Det er stort forbedringspotensiale, men sammenlignet med andre land har vi det ganske bra. Hvorfor? Jo, blant annet på grunn av NHF, ildsjeler, politikere og andre som har jobbet for et inkluderende samfunn. Da betyr det egentlig ikke så mye om man har vært skadet nylig, eller født med et handikap. Vi er alle tjent med universell utforming, BPA, et inkluderende arbeidsliv, og så mye annet. Så da var jeg kanskje innenfor likevel?

Jeg vet ikke. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg tenker, og det er enda vanskeligere å sette ord på det. Kan man føle seg innenfor og utenfor på samme tid?



Dette innlegget ble jo ikke som jeg hadde tenkt, jeg skulle skrive om semiotikk, bgreper og krenkelser, men jeg kom aldri dit. Det får bli seinere!

Takkebrev til lukkemuskelen

Kjære lukkemuskel.

Tusen takk for at du er så stram og fin. Jeg skal innrømme at du ikke har vært først i bevisstheten bestandig. Du har liksom alltid vært der, gjort jobben din og jeg har ikke tenkt på hvor heldig jeg er som har deg. Ikke før nå.

Det er ikke det at jeg ikke har visst om deg. Etter at jeg sluttet med bleier som liten har jeg jo visst at du var der, og jeg har prøvd å være grei med deg. Da jeg jobbet i garderoben på Onkel Blaa på videregående var det en noe påvirket kunde som sa "ikke putte snabel der det kommer kabel". Jeg har hørt mye av fulle kunder som jeg ikke har brydd meg så mye om, men akkurat dette har vært en regel jeg har fulgt. Hva andre gjør bryr ikke jeg meg så mye om, men jeg håper du har satt pris på dette. Kanskje du ikke bryr deg, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg bryr meg om deg. Du er en svært fin lukkemuskel, jeg kunne ikke fått noen bedre!

Grunnen til at jeg takker deg akkurat i dag er at jeg i helgen forstod ekstra godt hvor heldig jeg er som har akkurat deg! Jeg har vært på NHFUseminar på Park Inn ved Gardermoen i helgen. Når jeg reiser pleier jeg å ha med meg do/dusjstolen min, men dette hotellet hadde lovet NHFU at de hadde en slik stol. Jeg hadde bange anelser, så jeg ringte inn på onsdag for å dobbelsjekke. Jada, dostol var fikset. Da jeg kom dit var det imidlertid dette jeg fikk:



For det første er det jo ikke en DOstol. For det andre er det heller ingen do/dusjSTOL, men en krakk. For mange med ekstra behov holder nok en slik. For meg er det imidlertid ikke nok med noe uten ryggstøtte. Det er heller ikke mulig å forflytte til en sånn, ettersom man i så fall enten må reise seg eller bruke heis. I tillegg er det jo ganske åpenbart at man ikke kan bruke den på toalettet.

Jeg fikk ikke vite at det ikke fantes andre alternativer før sent fredag kveld. Lørdag morgen ble dermed uten dusjing og uten toalettebesøk. Heldigvis kjenner jeg når tarmen fyller seg, og jeg måtte ikke på do. Hele lørdag gikk med til å prøve å finne en løsning, som endte med at assistenten tok taxi frem og tilbake til Oslo for å hente stolen min. I dag var jeg dermed både på do og i dusjen.

Det jeg vil takke deg for, lukkemuskelen, er at jeg aldri trenger å være redd for at du ikke gjør jobben din. Jeg bekymrer meg ikke et sekund. Du stiller opp, og holder deg lukket helt til du får beskjed om noe annet. Jeg vet at med min type skade er det ikke en selvfølge. Langt i fra, faktisk! Du er virkelig en fin lukkemuskel. Tusen takk!

Hilsen Carine



Nå er jeg kommet hjem, og gleder meg til å slappe av etter en helg med veldig mye inntrykk. Gleder meg til å fortelle om dem også, men det må bli til uka.

Takk for meg.

NHFUsamling

Hei sveis.

Nå er assistenten og jeg pent innlosjert på Park Inn ved Gardermoen, klare for en helg med Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU)-samling. Ganske blandete følelser, ettersom jeg ikke kjenner noen, og egentlig ikke helt vet hva NHFU driver med, men nå er jeg jo handikappet og (relativt) ung, så jeg gir det en sjans.

Helgen er stappet med program, men vi har gått glipp av alt i dag fordi både assistenten og jeg har vært på jobb. Vi rakk akkurat å komme frem til dagens pause, hehe.



Vi skal dele seng, så jeg er veldig fornøyd med å endelig få en assistent til sengs. Vi har (dessverre) hver vår dyne da.

Vekdig gøy med så mange lange, fine kommentarer på forrige innlegg, forresten! Tusen takk!

Ha en hyggelig helg og fredag, alle sammen!

Om jobbing og sånt

Nå skal jeg skrive om noe jeg vet det er delte meninger om, for jeg har diskutert med både familie og venner. Jeg er usikker på hva jeg mener om saken generelt, men jeg er veldig sikker på hva jeg mener når det gjelder meg spesielt. Tema er jobbing og restarbeidsevne.

Arbeidslivet er noe jeg tenker veldig mye på for tiden, ettersom jeg søker på jobber. Jeg må innrømme at tanken på en 100% jobb har skremt vettet av meg i årevis, og det er kanskje derfor jeg ble på Blindern i syv og et halvt år. Ikke fordi jeg aldri kunne tenke meg å jobbe fulltid, men fordi det høres så voksent ut. Og jeg har aldri følt meg voksen. Nå skulle jeg imidlertid virkelig ønske at jeg kunne jobbe 100%, men jeg vet at det ikke går. Det gjør det nok vanskelig(ere) å få en jobb, men det må jo gå?

Jeg sier stadig at jeg VIL jobbe, SKAL jobbe og MÅ jobbe. Både for økonomien, men mest for mitt eget velbefinnende. Hittil har jeg bare søkt på relevante jobber, men hva hvis jeg ikke får noen? Hvor vidt skal jeg gjøre søket? Hvor vidt ville jeg gjort det om jeg ikke var skadet? Og her kommer vi til sakens kjerne. Hvis man har en "restarbeidsevne" skal man bruke den på hva som helst? Gjelder det også for "vanlige" arbeidsløse?

De fleste vennene mine har gått arbeidsledige i kortere eller lengre perioder etter endte studier. Noen har valgt å jobbe med noe totalt irrelevant så lenge, andre ikke. Jeg jobbet på Ila Aktivitetsskole frem til jeg falt/leverte master, og jeg vurderte å bli frem til jeg fikk en "ordentlig jobb". Nå falt jeg, så den muligheten forsvant jo, men det hadde ikke gjort meg noe å bli hvis jeg ikke hadde falt. Men jeg ville ikke blitt der. Jeg gikk ikke syv år på UiO for å få en jobb jeg kunne fått rett etter videregående.

Men hva nå? Hva hvis jeg ikke får noen av de faglig relevante stillingene? Jeg har jo fortsatt ganske høy arbeidskapasitet, dog ting tar lengre tid. Er det sånn at jeg skal benytte min restarbeidsevne uansett? Spør jeg Erna er vel svaret ja, for jeg antar det er derfor de har strammet inn på uføretrygdeordningen. Nå er det jo sånn for meg, både heldigvis og uheldigvis, at antallet jobber jeg kan ha er kraftig redusert. Jeg kan jo for eksempel ikke jobbe på Ila Aktivitetsskole lengre, for jobben krever at man er mindre handikappet enn det jeg er. Men jeg kan jo sitte i en resepsjon, for eksempel. Da kan man også være ufaglært. Bør jeg det, hvis jeg ikke får en relevant jobb? Har jeg gått over syv år på universitetet for det? Må jeg det? Er det min borgerplikt? Den observante leser legger kanskje merke til at jeg er skeptisk, fordi jeg vil jobbe med noe jeg synes er spennende, men jeg er genuint undrende. Jeg synes jo på den ene siden at alle som kan bør bidra til samfunnet. Samtidig mener jeg jo ikke at man skal tvinges til å jobbe, koste hva det koste vil.

Hva hvis jeg hadde vært utdannet sykepleier, fysioterapeut eller tømrer (lol, meg som tømrer!)? Det hadde vært fysisk umulig å jobbe som det med mitt skadenivå. Er det da mer greit å la være å ta en irrelevant jobb? Hva hvis jeg ikke hadde skadet meg, kun mistet jobben og blitt langtidsledig. Burde man da ta "hva som helst"? Uansett hvilket yrke man kommer fra?

Jeg har vanskeligheter med å se for meg direktøren, aksjemegleren eller advokaten ta jobber som ikke er omtrent på nivå med hva de hadde. Men hvem er det som blir uføretrygdet? Det er ikke direktøren eller aksjemegleren eller advokaten, det er sykepleieren, elektrikeren og snekkeren. Tunge, fysiske yrker, hvor det er belastning over tid. Jeg er et unntak. Ikke i den forstand at jeg er den eneste med høyere utdanning som er skadet/på vei til å bli ufør, men at det er få av oss, og særlig få unge. I den grad det er min borgerplikt å jobbe, synes jeg ikke det gjelder for disse. De som har slitt seg ut gjennom en arbeidskarriere. Det får holde.

Som du kanskje skjønner er ikke dette ferdig definerte tanker. Jeg vet ikke helt hva jeg mener. Jeg vet hva jeg vil, jeg vil ha en jobb. En relevant jobb jeg trives i, og som utfordrer meg. Hehe, ikke kravstor i det hele tatt!

Nei, nå har jeg skrevet for langt. Igjen. Tid for trening!



Trivelig torsdag til (t)alle!

Organisering

Du og du, for en dag! Jeg var borte fra jobb i dag fordi det skulle være møte i teamet mitt, altså med lege, ergo, fysio, sykepleiere, assistent, mann og undertegnede. Men så ble frafallet så stort at møtet ble avlyst. Da benyttet jeg min plutselig planløse dag til å organisere og rydde i planer. Jeg har satt byråkratiet litt på vent i det siste, og det var virkelig på tide å ta tak. Slike dager er jo kjedelige, men det er viktig. Jeg har kommunisert med legesenteret, tannlege, Oslo kommune, advokat, NHFU, og ortoped, i tillegg til intet mindre enn tre medier. Det blir travelt fremover! Og det er i overkant mye altså. For eksempel må jeg ringe Oslo kommune, for de vil ha bevis på at jeg har en jobb, slik at jeg kan gi kommunens bekreftelse til TT-tjenesten, slik at jeg kan få fast kjøring til og fra jobb. Bah!

I tillegg har flinke assistenter vasket bad, gulv, støvsuget, ryddet og gjort det fint.



Jeg skal bruke kvelden på å skrive jobbsøknad og på å avlaste. Våknet ikke av vekkerklokken i natt, så ble liggende 7,5 timer på høyre hofte. Ikke bra! Den er øm fremdeles, så her må det ligges på venstre side. Kjedelig!

Jeg rakk likevel å stikke oppom Løren Hudklinikk i en halvtime, for å farge vipper og forme bryn. Det er så digg, for man ser freshere ut, uten å måtte styre med sminke.



Turen opp dit var imidlertid ikke den letteste. All snøen gjør at hjulene spinner. I bakken opp fra blokka vår, måtte dermed assistenten dytte (!) rullestolen og meg, til sammen over 200 kg... Nå synes jeg snøen skal forsvinne, det er vanskelig å komme seg rundt!

Heldigvis får jeg bil snart!



Ønsker alle en innholdsrik kveld!
Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » Desember 2014
hits