Fuck Tequila

I dag har jeg bare en ting å si: fuck tequila! Og all annen sprit! En veldig morsom kveld i går har blitt til en veldig fæl dag i dag. Eller, fæl og fæl. Slapp hvertfall. Jeg stod opp nå for å være vertinne i en whiskeysmaking. OMG.



For lavt blodtrykk til å dusje i dag da assistenten var på jobb, så har prøvd meg på litt damage control med tørrsjampo.

Håper andre har hatt en mer produktiv dag enn meg!

Edit: Glemte dagens øredobber til Margit.



Epler fra Arts and Crafts. De hadde et eventyrtema for noen år siden, kanskje i 2007. Jeg falt veldig for det, og har et Lille Rødhette-kjede jeg fikk av Tante til bursdagen min sammen med disse eplene som hører til.

Hvem bestemmer?

Gunhild Stordalen. For ei dame! Jeg må si at hun imponerer meg. Før hun fikk diagnosen må jeg innrømme at jeg ikke tenkte så mye på hverken henne eller Petter. De gangene jeg ble minnet på dem anså jeg dem som pr-kåte næringslivsjippoer som latet som om de var interessert i miljøet, men egentlig kun ville tjene og bruke mest mulig penger. Kanskje var det fordommer, kanskje stemte det. Det som er sikkert er at inntrykket mitt var formet av kunnskapen om at Petter S ville ha miljøvennlige hoteller ved å vaske håndklærne sjeldent og dagbladet.no kunne fortelle meg hver mai at The Stordalens hadde 16.mai-fest med tema. Det sier seg selv at jeg ikke visste nok om dem til å egentlig danne meg et bilde av dem.

Jeg vet egentlig ikke om jeg har nok informasjon til å danne meg et bilde nå heller. Om Gunhild har jeg fått med meg diagnosen, sykdomsforløpet, støtten fra Petter, stamcellebehandlingen med cellegift og litt om EAT. Jeg synes det er tøft av henne å være så ærlig (men det er kanskje ikke så vanskelig når du er offentlig og prøver å redde verden). Jeg synes det er kjipt at hun har fått sykdommen. Ikke fordi hun fortjener det noe mindre enn en annen, men fordi det er kjipt når noen blir syke. Jeg er også glad på hennes vegne, at hun har hatt mulighet til å kjøpe seg behandling som ikke er tilgjengelig for alle. Jeg synes ikke det var galt av henne å gjøre det, tvert i mot, jeg ville gjort det samme om jeg hadde vært i hennes situasjon. Det må være grusomt! Men, og nå er vi ved sakens kjerne, jeg tror det er enda mer grusomt å være i samme sykdomsbåt som henne og ikke kunne gjøre noe. Hvis det fantes en medisin mot ryggmargsskade og en norsk kjendis hadde stått frem (bokstavelig talt) og snakket om skadeforløpet og behandlingen han/hun betalte for, så hadde jeg blitt så lei meg. Bitter. Sint.

Jeg synes allerede det er vondt å se de mange nakkeryggmargsskadde på Sunnaas etter meg som kan gå. Ikke mye, men nok til å gjøre mange situasjoner mye enklere. Det er fire jeg vet om. Kanskje flere. Men disse går ikke på grunn av ulik behandling eller penger, men på grunn av flaks i skadesituasjonen. Jeg unner dem selvsagt alt vel. Mitt liv blir ikke enklere av at flere er skadet, men det stikker i magen. Jeg ser for meg at det stikker enda mer i magen til de med samme diagnose som Gunhild Stordalen, men som ikke kan gjøre noe med det. Ikke på grunn av flaks, men på grunn av lommeboka. Det gir meg en uggen følelse.

Synes jeg at Gunhild skulle gjort noe annet? Nei. Don't hate the player, hate the game (med unntak av visse spillere på visse Tippeligalag, de er lov å hate).
Er Gunhild egentlig et dårlig eksempel? Ja, det tror jeg. Uten å vite for mye om behandlingsformer, så tror jeg hennes er relativt eksperimentell, og vårt helsevesen bruker i utgangspunktet behandlingsformer som er etablerte. Tror jeg!
Gjør det noe at Gunhild kanskje er et dårlig eksempel? Nei, poenget er det samme. Lommeboka skal ikke avgjøre tilgangen på helsevesenet. Din sosioøkonomiske posisjon har så mye å si for livssjansene dine. Det bør minimeres.
Hvordan prøver man å forhindre at lommeboka bestemmer helsevesentilgangen? Bygger ut og prioriterer det offentlige tilbudet. Omprioriteringer i statsbudsjettet. Høyere skatter. Vilje.

Gunhild vil redde verden. Det lille jeg har lest om EAT er gode initiativer. Jeg mener hun burde legge inn i denne planen å pushe på politikere for å kunne gi alle de tilgangene hun har. Både i Norge og utlandet, helst. Er det for mye å be om? Kanskje, men hun virker svært driftig!

God helg og god påske!





P.s. Til Margit: Dagens øredobber er blå. Første gang de er i bruk i dag, er de ikke fine? De var julegave fra min skjønne svigerinne. Hun er forresten lege om litt over et år, kanskje hun vil redde verden litt, hun også?

Snow day

God morgen, verden! Har ikke tid til å blogge så mye i dag, for denne dagen er svært hektisk. Jeg skal først på trening, så teste ut sittesegway for bloggen (veldig spent!) og til slutt på årsmøte i NHFU Oslo. Puh! All reisingen blir dessverre med TT, for bilhenting ble utsatt til tirsdag. Kjedelig og ineffektivt!

...

Det var noe sånt jeg hadde tenkt å skrive i dag. Men så skjedde dette.



En bygning? Nei, snø! (Det var bare veldig vanskelig å fange snøkaoset med iPhone!) Dermed forsvant planene en etter en, for det er umulig å komme seg frem til dit man skal. Alle fysioreiser ble avlyst fordi de bruker flere timer på å komme frem, og det er samme selskap som kjører folk til og fra leger og sykehus, og det er jo strengt tatt viktigere. Samres, som kjører TT, fortalte meg at alle bilene deres var to timer forsinket. Jeg hadde likevel tenkt å våge meg ut, men da Mannen sa at det er så mye snø ute at jeg ikke får til å kjøre fremover, da var det bare å innse at dagen blir annerledes.

Ettersom jeg skulle på segwaygreiene og årsmøte, har jeg ekstra bemanning i dag. Kjedelig, med tanke på at leiligheten egentlig er strøken, og jeg dermed ikke har så mye jobb til dem. Jeg må vel bare finne på noe, timene får de jo uansett.

Jeg tror kanskje avhengigheten av vær, kjøreforhold, tjenester og fremmede mennesker er det kjedeligste ved å være i rullestol. Jeg innser at mange har fått dagen sin veltet om i dag, men jeg tror ikke så mange uten rullestol er fysisk innesnødd (i Oslo). Bor man på en hytte i Nord-Norge kan man litt skylde seg selv om man blir innesnødd. Det føles så utrolig håpløst og kjedelig å ikke kunne bestemme selv. Jeg forstår jo at dette ikke er noe man kan gjøre noe med, det er snø. Det er naturen, det er verden. Og verden er til tider veldig urettferdig. (Og det sier jeg deg, verden. Det er veldig unødvendig av deg. Her prøver jeg og mange med meg å leve vanlig, å delta i samfunnet som best vi kan, uavhengig av hva som holder oss tilbake. Men så bokser du oss ned, med vær, med diskriminering, med (økende) ulikhet, med unødvendig byråkrati og drit. Likevel så klamrer vi oss fast i deg og tenker at i morgen blir det bedre. Men blir det det, verden?)




Hva har jeg gjort av spennende ting i dag, bortsett fra å se på maling tørke og gresset gro? Jeg har talt øredobbene mine. Jeg har 38 par! Det ene kan man bytte anheng på, så teller nesten som to. Sykt mange! Assistenten min utfordret meg i går til å bruke et par hver dag i like mange dager som jeg har øredobber.



Glem "ned 20 kilo på 20 dager", her blir det 38 øredobber på 38 dager. Spennende! Har begynt friskt i dag med et par jeg tenkte jeg kunne trene med, kjøre segway med, og som både var fint på årsmøte og passet til buksa mi. (LOL, dette blir ikke et fast innslag, jeg angrer allerede på at jeg nevnte det!)



Fred ut.

Onsdagsfrustrering

Hvor lang tid bruker du på handling på en uke? Hva med husarbeid? Reise til jobb? Til fritidsaktiviteter? Det er nesten umulig å regne ut, ukene er jo så forskjellige. I dag hadde jeg god tid på formiddagen, så jeg ryddet i smykkene mine. Det tok halvannen time, men det er jo ikke noe jeg bruker tid på hver dag.



Støvsuging og gulvvask, derimot, burde nesten bli gjort hver eneste dag. Ikke tro at jeg har støv på hjernen, men rullestolen drar med seg grus og skitt inn hver gang jeg er ute. Det er jo imidlertid ikke tid til å vaske hver eneste dag. Det finnes ikke nok timer. I døgnet, tenker du kanskje? Nei. I BPA-vedtaket mitt. Husarbeid skal nemlig ta to timer i uka.



Ti timer i uka har jeg til å følge på trening, fritidsaktiviteter og jobb. Det er nok ganske passe, men hva med mens jeg er der? Assistent, på torsdag skal jeg ha morgenstell i to timer, fra 07.30 til 09.30. Etter det har du fri til 11.30, da trenger jeg hjelp til kateterisering. Det tar ti minutter. Etterpå kam du ha fri til 12.30, da kommer taxien som tar meg til trening. Igjen har du fri til 14.15, da skal jeg hjem igjen. Da kan du vaske gulv frem til kateterisering 15.30. 15.40 har du fri igjen. Jeg blir nok klar for middag i femtiden, så da kan du bruke en halvtime på å lage middag. På kvelden kan du komme en time for å hjelpe med kveldsrutiner. Ikke med kateterisering, for jeg har da brukt opp mine tre i døgnet. Litt rart egentlig, for jeg kateteriserer seks ganger i døgnet.

Hva med når BH-stroppen glir ned på armen mens jeg er alene? Eller hvis telefonen faller på gulvet? Hva hvis jeg setter meg fast i kjøleskapet på jakt etter mat? (Det skjedde for et par uker siden, true story!) Hva hvis jeg faller ut av stolen? Jeg klarer å være alene i ganske mange timer, men det må planlegges nøye, med mat, katetere og folk på "stand by". Det er ikke akkurat noe som fungerer som hverdag.



Det er heller ikke bare meg det ikke fungerer for? Hvem vil jobbe fem-seks timer om dagen fordelt på tre-fire-fem små jobbøkter? Det sier seg selv at det ikke går. Så da går jeg i minus. I tillegg til å benytte meg av venner og familie. Det er jo ikke meningen!

Jeg tror jeg kaller dette innlegget frustrert på en onsdag. Håper ikke alle andre er frustrerte på en onsdag.

Jeg har endelig fått svart på kommentarene deres. Tusen takk for alle, jeg blir så glad for hver eneste en! Ha en fin dag!

Pangstart

Og uka bare BANG, her er jeg! Den rolige idyllen fra hytta forsvant det øyeblikket vi kom hjem. Regninger og brev vi må forholde oss til, samlet opp for en uke lå på spisestuebordet. I tillegg viste det seg selvfølgelig at vi hadde glemt alle håndveskene våre. Lommeboka, adgangskort, ledsagerbevis, forflytningsbrett og alt mulig rart lå igjen på hytta. Æsj!



Her er jeg i bilen på vei hjem i går. Enda lykkelig uvitende om alt vi har glemt.

I dag begynte dagen strålende med at Mannen forsov seg til en legetime og jeg hadde et jobbintervju klokken 11, og ikke 13, som jeg trodde. Heldigvis rakk jeg det helt fint, jeg fikk vært på jobb og har rukket å sette opp vaktlister for sommerferien. I tillegg var Pappa og samboeren hans så snille at de tilbød seg å kjøre tur-retur Trysil og hente greiene våre. Dagen har tatt seg opp, med andre ord.

I kveld skal jeg bare slappe av og forberede meg til nok en hektisk uke med flere møter, henting av bil (!!!) testing av "sitte-Segway" (Addseat) for bloggen (gøy!) og enda et årsmøte.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger på videobloggen, forresten. Gøy at dere likte det!

God uke!!

Toppblogger #8 -videoblogg #1

Hei superstars.

Håper dagen er god og helga er knall. Jeg regner med at mange har jobbet seg gjennom Birken i dag, selv om jeg har hørt at det var mer inn i fjor. Uansett er det vel mange som skal på byen, og derfor har jeg en godbit til dere: min første vaskeekte videoblogg. Her er alt fra produksjon av filmen til innholdet av topp kvalitet! Mange tips å ta med seg.






Jeg må nesten underholde gjestene våre, men kos dere med videoen. Alt er selvsagt sponset. Neida. Joda. Neida.

Les flere toppbloggerinnlegg her!

 

Kisses

Hyttetur i bilder

Jeg trodde det skulle bli enkelt å få tid til bloggen ved siden av skrivingen denne uka, men jeg tok feil. For det første var det mer jobb enn jeg tenkte, og for det andre tar morgenrutinene tid, rumpeavlastning tar tid og så er det bare så vidt tid til kvalitetstid med mann og hund på slutten. Jeg blir aldri helt vant til at rullestollivet er som å ha 20 timer i døgnet i stedet for 24, men likevel gjøremål som tilsvarer et vanlig døgn. Men det er utrolig deilig å være her, ikke tenke på noe annet enn jobb, Mann, hund og mat.

Jeg tenkte jeg kunne vise noen bilder. Jeg har ikke gjort så mye spennende, men her er et par bilder av meg og Vinni i senga. Kosestund med kosehund! (Legg forresten merke til det ekstremt grelle lakenet som står usannsynlig dårlig til det øvrige sengetøyet. Nei, det er ikke det at vi ikke eier smak, men det er sånn silkelaken og stikklaken du får om du søker NAV. De sprekker bare du ser på dem, og er den styggeste grønnfargen noen sinne. Ja..)





I går tenkte vi at vi burde feire god innsats på jobbfronten og egentlig en deilig uke, så vi hadde datenight. Hytta vår ligger på Fageråsen-siden av Trysil, omtrent ti minutters gange fra Høyfjellsenteret. Der har de butikker, heiskort, skiutleie og slikt, samt en god restaurant som heter Vinter. Der spiste jeg rein, og det var kanskje det møreste og beste kjøttet jeg har spist i hele mitt liv. Dyreste på menyen, men definitivt verdt hver krone!



I går var første gang jeg var ute av huset siden mandag. Var ekstremt godt kledd, med firedobbelt lag med ull, dunjakke og svære sko.



Nå gjenstår siste arbeidsøkt for denne uka, før Shala og Anders kommer i kveld.

Happy friday! Og god helg.

Stillingsutlysning

I går skrev jeg om viktigheten av å ha nok timer. I dag lyser jeg ut to stillinger som tilkallingsvikar. Må jo fylle de timene jeg har, og som jeg skrev i går, alt kan ikke planlegges. Tilkallingsvikarer er dermed svært viktige. To av mine har fått hendene fulle med jobb og studier. En av de faste gir seg som fast til sommeren, så den ene tilkallingsvikarstillingen har også muligheten til å bli fast fra høsten.

Legger utlysningen ut her, del den gjerne med folk som kunne være interessert.

Jeg trenger to nye tilkallingsassistenter!

Jeg er en jente på 28 som frem til sommeren 2013 studerte sosiologi ved Universitetet i Oslo. På fritiden er jeg ivrig fotballsupporter, vindrikker og brettspiller. Jeg tilbringer mye tid med venner, liker å reise og å bare kose meg hjemme med mannen. I tillegg bruker jeg selvsagt en del tid på jobb, matlaging, husarbeid og handling.

16.06.13 var jeg utsatt for en fallulykke og brakk nakken. Dette gjorde at jeg fikk en alvorlig skade på ryggmargen og havnet i rullestol. Det gjør at jeg trenger noen til å være mine armer og bein. Jeg trenger hjelp til å komme meg rundt til, og delta på, aktivitetene jeg drev med før, i tillegg til å komme meg til jobb og fysioterapi.

Hjemme trenger jeg hjelp til husarbeid, som rydding, vasking, matlaging og morgenstell. Dette innebærer hjelp til dusj, påkledning og til å komme meg på toalettet. I tillegg trenger jeg hjelp til forflytning mellom rullestoler og fra stol til seng.

Arbeidet vil primært være på morgen og dagtid på hverdager, og om formiddagen i helgene, men noe kveldsjobbing kan forekomme. I tillegg kan det bli aktuelt å bli med på reiser. Å kunne beherske norsk muntlig er et krav, fordi mye av jobben går ut på å kommunisere med meg. Erfaring med lignende arbeid er positivt, men ikke et krav. Det er også en fordel hvis du har førerkort til personbil. Personlig egenhet vektlegges, da kjemien mellom meg og assistenten må stemme for at vi begge skal trives.

Jeg ønsker meg to tilkallingsvikarer, hvorav den ene kan bli gjort om til fast stilling fra høsten. Stillingene passer for eksempel som deltidsjobb ved siden av studier. Stillingene har oppstart så fort som mulig.

Søknad og CV kan sendes til carine.odegaard@gmail.com. Har du spørsmål kan de også sendes på epost, eller ta kontakt på 93206326. Søknadsfrist 01.04.15

Til en fiktiv saksbehandler.

BPA. Brukerstyrt personlig assistanse. Borgerstyrt om du spør Uloba, men hensikten er den samme; at "man i størst mulig grad [skal] kunne ivareta plikter, interesser, behov og ønsker som alle andre samfunnsborgere" (helsenorge.no). En helt fantastisk ordning, og jeg er uendelig glad for å ha den. Jeg hadde for eksempel hatt vanskeligheter med å være på hytta nå dersom jeg ikke hadde hatt dette. Thailand og Barcelona hadde ikke vært vanskelig en gang, det ville vært umulig. Men. (Det er alltid et men, er det ikke?) Det fordrer at man har nok timer. Her ligger ikke utfordringen i selve ordningen, men hos saksbehandleren som bestemmer akkurat hvor stort assistansebehov du har. Eller, jeg, da.

Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har et ganske stort kapasitetsnivå i forhold til skadenivå. Jeg vet jo ikke, for jeg har ikke prøvd, men jeg kan se for meg at med komplett C5-ryggmargsskade (som er min offisielle diagnose, gått ned fra C4, woho!) hadde det ikke vært alt for vanskelig å visne bort i et hjørne med en høy uføreprosent og lite livsinnhold. Jeg kan jo selvfølgelig takke meg selv for ingenting-skal-stoppe-meg-holdningen jeg klamrer meg fast til, men sannheten er at denne holdningen kommer av en fantastisk Mann, utrolige venner og en nydelig familie. Det hadde rett og slett ikke gått uten. Vet dere at når Mannen er bortreist så stiller venner og familie opp med selskap, overnatting, hjelp til forflytning, avkledning, urinposetømming og jeg vet ikke hva. Uten å få noe. Jeg spurte hun som er hos meg mest om hun ville bli ansatt som tilkallingsvikar, og få penger, men hun sa nei. Hun gjør det fordi hun vil, ikke fordi hun må. Er ikke det snillt? Jeg er så klar over hvor heldig jeg er, men jeg vet ikke om jeg klarer å uttrykke det nok, for egentlig vil jeg bare skrike "TAKK!" hver eneste dag, til Mannen, vennene og familien. Men. (Ja, her kom det et men til!)

I prinsippet skal det ikke være opp til brukerens sosiale liv og relasjoner om en er aktiv eller ei. Det skal være opp til bruker. Om en som er uten partner og/eller ikke har venner/familie (med kapasitet til å hjelpe), så skal han eller hun likevel få leve livet som ønsket. Det ligger i hele poenget med BPA, som nå er en lovfestet rett.

Da jeg enda ikke var utskrevet fra Sunnaas, satt ergoteapeuten og jeg og skrev søknad til bydelen for at jeg skulle få BPA. Jeg ante ikke hvordan livet skulle bli etter utskrivingen, så det var nesten gjetning. Jeg har en del guttevenner, og tenkte at jeg ville bli gal av å kun ha jenter som assistenter. Valget ble dermed en deling mellom hjemmesykepleie (hjspl) og BPA. Mannen og jeg ville helst klare oss alene på kvelden, så ergo og jeg satte opp en plan der jeg fikk hjelp av hjspl om morgenene og assistenter på dagtid, frem til 18.30. I tillegg skulle en kveld i uka og en helg i måneden dekkes, så Mannen kunne gjøre hva han ville. Eller jeg, da. Jeg var forberedt på å ikke få innvilget alt, men joda. Et gjennomsnitt på 47 t/uken. Uloba anbefalte meg å ikke bruke opp dette hver uke, men spare noen timer til ferier og uforutsette hendelser. Et veldig godt tips som jeg er glad jeg fulgte.

Fra april, da jeg kom hjem, og frem til over sommeren ble det klart at denne ordningen ikke fungerte for meg. Det var slitsomt å måtte forholde seg til så mange forskjellige mennesker med ulike kompetansenivå, men mest av alt så jeg det uforenlig med et arbeidsliv dersom jeg ikke var ferdig med morgenstell før 11-11.30. Jeg bestemte meg dermed for å søke om flere BPA-timer og kutte ut hjspl.

Hjemmesykepleien kom til meg omtrent kl 09 hver morgen. De var alltid to stykker, og brukte i gjennomsnitt to timer på rutinen. Det tilsvarer 28 timer hver uke. Fordi jeg hadde et høyt hjelpebehov hadde de en regel om "minst en fag", som betyr minst en med fagbakgrunn, enten helsefagarbeider (hjelpepleier) eller en sykepleier. Disse har en høyere timesats enn en ufaglært fordi de har tatt en utdannelse. Det er jo fair. Som BPA (i Uloba) har man ikke samme ordning, men man får jo selvsagt kvelds-/helge-/helligdagstillegg og slikt. Grunnlønna er lik for alle, helsefagutdanning betyr ingenting. Uten at jeg vet noe om hjspl sin grunnlønn, så tipper jeg den er høyere enn Ulobas grunnlønn.

Da jeg satte meg for å skrive søknad for flere BPA-timer poengterte jeg selvsagt friheten og livskvalitet, men jeg vet at pengene bestemmer, så jeg lagde et enkelt regnestykke. Hjemmesykepleien bruker 28 t/uka. Jeg ba om 20 BPA-timer ekstra i uka. Allerede der sparer de 8 timer hver eneste uke. Ulik timelønn betyr at de sannsynligvis sparer mer. At jeg kan komme opp tidligere og komme i arbeid, og dermed redusere trygdeytelsen, sparer samfunnet, om ikke denne saksbehandleren direkte. Jeg fikk 14,5 timer ekstra, altså 61,5 t/uka totalt, i stedet for de 67 jeg ba om. Det er ikke store forskjellen, kun 5,5 timer. Men.

Det er 5,5 timer hver eneste uke. Disse 5,5 timene jeg ikke har betyr mye for meg. I dag får jeg hjelp 07.30-18.00 på hverdager og 09.30-12.30 i helgene. Måtte kutte hver dag med en halvtime for å ha muligheten til å spare til litt buffer. I tillegg forsvant den ene kvelden i uka og den ene helgen i måneden. Kun morgenstell i helgene nå. Jo da, jeg sparer tre timer i uka, men i januar gikk jeg 34,75 t i underskudd. Thailand de første 12 dagene, med annerledes arbeidstid, opplæring av nye assistenter og NHFU-samling gjorde et solid innhogg. Hyttetur i februar krevde assistent, og det krevde mer enn seks timer totalt den helgen. Eneste grunn til at februar ikke går med like stort underskudd er at jeg nektet assistentene jobb den uka jeg var på Sunnaas. (Selvsagt innenfor reglene gitt av aml!) Jeg er på hytta nå, i en uke, for å jobbe med paper. Heldigvis har assistenten familie her, så hun har sagt seg villig til å "jobbe så lite som mulig" for å tilbringe tid med dem. Men skal det være sånn da? Jeg er styremedlem i LARS Øst nå, det innebærer styremøter, det er uforutsette venninnebesøk, det er dager Mannen kommer sent hjem, det er debatter, konserter og andre kveldsaktiviteter jeg vil på, som ikke Mannen nødvendigvis er interessert i, det er netter han er bortreist, det er dager jeg vil jobbe lengre enn 17.30 (prøver jo tross alt å være akademiker), som er tidspunktet jeg nå må dra hjem på for å rekke å få følge hjem. Jeg prøver å planlegge sommerferien. Mannen og jeg skal ikke være ekstravagante, kun en bilferie i Europa, men det fordrer jo at jeg har timer nok til å ta med assistenter. Jeg vet at det ikke er en menneskerett å dra på ferie, men om økonomien tillater det er det veldig kjedelig om det er vedtaket mitt som stopper meg.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den muligheten jeg har allerede, men eneste grunnen til at jeg kan gjøre alle disse tingene er Mannen, venner og familie. Jeg synes ikke det er riktig. Hva hvis jeg var enslig? Mannen har selvsagt ikke noe i mot å hjelpe meg, men det er ikke rett at han skal føle seg utnyttet av bydelen.

Som om ikke dette var nok fikk jeg høre sist uke at bydelen hadde vurdert å kutte vedtaket mitt fordi jeg ikke brukte opp timene mine i fjor. Jeg vet det er idioti av meg, men jeg hadde ikke fått med meg at de 14,5 timene ekstra per uke begynte å løpe da jeg fikk vedtaket i oktober. Jeg hadde jo hjemmesykepleie ut året. Trodde jo dermed at vedtaket begynte å løpe fra 01.01.15. I tillegg liker jeg dårlig prinsippet at fordi jeg ikke sløser med bydelens penger i desember så betyr det at jeg ikke trenger hjelp i januar. På grunn av dette anbefalte saksbehandleren meg å vente med å eventuelt søke om flere timer til juni.

På samme møte fikk jeg også vite at man kan søke om ekstra timer til hytteturer, ferier og slikt, men han hadde glemt å skrive det i mitt vedtak. Det er jo bra det, men det er ikke alltid jeg vet tre uker på forhånd at jeg skal bli lenge på jobb, på besøk til en venninne eller at Mannen skal være sent på bryggeriet. Men. Det hjelper selvsagt. Bare litt unødvendig byråkrati, men det har jeg ikke noe av fra før av..



Huff, nå har jeg skrevet aaaalt for langt igjen. Begynner å bli en (U?)vane. Håper alle har en god uke. Vi koser oss stort på fjellet!



Aasebu

Nå har vi endelig ankommet Aasebu. Så deilig å komme frem og vite at vi bare skal være her med hunden hele uka. Denne uka har vært så full av planer, ting å huske på, ting å gjøre at jeg ikke har klart å forholde meg til alt. Det har til tider føltes som om jeg kun har eksistert, ikke levd, fordi jeg har følt meg så følelsesmessig distansert fra alt. Kanskje det egentlig er sånn ikke-hypersensitive har det.



Bilselfie. På Espa. Måtte ha boller på veien..

I går kunne jeg imidlertid endelig slappe av, for alt som stod på tapeten var besøk hos pappa og besøk hos kusine. Hos pappa fikk vi skikkelig gode kjeks bakt av samboeren hans, og hos kusine fikk vi familieliv, med fire gutter i alderen 11 måneder til 13 år. Det var så koselig, og det rykker i eggstokkene av å være med så mange fine barn. Hehe, nå er det vel ikke pappa som setter kaffen i halsen, men kanskje noen venner..

Eneste som ikke gikk som det skulle i går, var da jeg skulle kateterisere hos pappa og vi fant at vi hadde glemt kateterene hjemme. Ooops! Og hva gjør man da? Hva håper man på? Overfylt blære eller lekkasje? I går var det heldigvis ikke noe problem, for pappa og mannen kjørte hjem og hentet. Bærum er jo ikke alt for langt unna Løren.

Vel. Nå skal jeg slappe av. Og jobbe. I morgen. I dag skal det avslappes, og henge med mamma, samboeren hennes og tante, som har vært her i helga, men skal hjem i morgen.

Ha en finfin søndag!

Gratulerer med dagen!

Hipp hurra for verdens beste mamma som har bursdag i dag! Hun har virkelig vært snill, for det finnes ikke en sky på himmelen.



Jeg har feiret henne med årets første norske utepils. Den ordentlig første ble selvsagt tatt i Thailand.



Jeg sitter og tripper nå, og venter på å dra til verdens fineste unge, lille faddernevøen, som har begynt å gå!! Jeg sprekker av stolthet.

God lørdag kveld til alle!

Dagens selfie

Er på jobb, så har ikke tid til å blogge, men jeg utnytter vaktskiftet til assistentene ved å legge ut dagens selfie. Jeg vet hvor tomt livene og helgen deres er uten et bilde av meg. Neida. Joda. Neida..



Uansett. God helg!

SOL

Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at det eneste som holder liv i meg om dagen er sol og skyfri himmel, samt planene for neste uke. Denne uka har vært et hardkjør, og med både en infeksjon og sterke antibiotikapiller er ikke akkurat overskuddet på maks. Vi snakker heller reservelagrene. Heldigvis er jeg like værsyk som resten av landet, og når sola skinner slik den har gjort denne uka, da fylles i det minste reservelagrene opp. I tillegg er mannen og min sin eneste plan neste uke å skrive forskningsartikler. På hytta. På Trysil. Med Vinni (hunden). Ah, hvor digg det skal bli å bare gjøre en ting i en hel uke! En av assistentene skal selvsagt også bli med, men ettersom faren hennes bor der oppe, kan vi bo på hytta for oss selv. Deilig!



I dag har jeg både hatt møte med noen studenter fra Arkitekthøyskolen i Oslo, vært på trening og skrevet ferdig en spalte til Handikapnytt. Resten av dagen er jeg klar for avslapping og virkelighetsflukt inn i en tvserie.

Fred ut!

Møtedag!

Åh, på mandag var jeg fornøyd med å endelig bare ha jobben å tenke på, ikke en evig lang søknad. Den lykken varte i omtrent en time, så kom jeg på at jeg har tusen andre ting å gjøre denne uka. Det begynte i går, med tre møter! Følte meg superviktig, hehe.

Første møte ut var i IP-gruppa. Dette betyr ikke internasjonal politikk, som jeg er vant til fra Blindern, men Individuell Plan. Kort fortalt møter lege, fysio, ergo, NAV arbeid, saksbehandler i bydelen, en assistent, Mannen og jeg opp på møte en gang i halvåret for å diskutere status nå, og mål fremover. Det er en god ting, for det har en tendens til å skje raskere dersom man møtes ansikt til ansikt, og alt blir skrevet ned av noen andre.

Møte to var med Torstein, som på grunn av sin offentlighet får lov å bli omtalt ved navn. Torstein holder foredrag for diverse grupper, selskaper og mennesker, og lurte på hvor jeg stod med tanke på å holde foredrag selv. Jeg sa meg villig til å ta et oppdrag med ham, vi representerer jo ulike former for handikappliv; født sånn eller blitt sånn. Så da er det spennende om noen vil leie oss. Heldigvis står nok han for promo og avtale, han som har gjort dette i mange år. Det gjør selvsagt vondt i sceneskrekken, men for det første prøver jeg å bli akademiker og de må snakke foran folk, og for det andre så er jo dette en skrekk jeg vil kvitte meg med. Så hvorfor ikke? Les mer på Torsteins side.

Mitt siste møte handlet i likhet med det andre, å omfavne mitt nye rullestolliv. Jeg ble valgt inn i styret til Landsforeningen for Ryggmargsskade, avdeling Øst/Oslo. Definitivt yngst og definitivt minst erfaring fra LARS, dog jeg har jo en del annen organisasjonserfaring. Veldig spent, men tror dette blir bra.



Nå må jeg børste håret, som man kanskje ser, og skynde meg på jobb. Litt sent ute, for jeg sov litt lengre. Miniinsomnia igjen.. God onsdag!

Forvirrende innlegg om dager, uker og helger

Heisann. God morgen og god uke. Ny uke og nye muligheter? Piss meg i øret! Folk som elsker mandager har enten en skrue løs eller så lyver de. Jeg tror på det siste. Man har ikke noe mer muligheter enn man hadde dagen før, det eneste er at det er veldig lenge til helg. Negativ, sier du? Kanskje. Det er fordi jeg har hatt en skikkelig kjip helg, og da synes jeg man har rett på en ny helg med en gang. Men nei da, da må man gjennom en lang uke først. Jeg er ikke klar!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive dette innlegget i går, og poengtere at søndag er mye bedre enn mandag, for søndag er siste sjansen du har til å gjøre den uka bra. Dessverre fikk jeg aldri tid, for jeg jobbet med en jobbsøknad som hadde frist i går. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg satte i gang rett etter morgenstell, og holdt på til kl 22, da jeg fikk levert. Det er forresten ikke helt sant, for mannen var sekeretær for meg og tok seg av selve skrivingen. VI jobbet altså hele dagen. Fikk levert, og jeg håper, håper, håper det er godt nok.

Selv om helgen sluttet bra i den forstand at jeg fikk levert, så var ikke helgen noe bra helg. Lørdag var verst. Jeg har aldri hatt så vondt i ryggen før, med unntak av da jeg var nyoperert. Det betød at jeg ikke kunne sitte oppreist og jobbe, som gjorde meg svært stresset med tanke på gårsdagen. I tillegg sa en av mine faste assistenter at hun kommer til å slutte som fast ansatt til sommeren på grunn av studier. Buu! Jeg forstår det jo kjempegodt, har vært i situasjonen selv. Men buu likevel!

Helgens definitive lavpunkt var likevel da det lørdag kveld var vått i stolen, og det viste seg at jeg har urinveisinfeksjon. Fuck altså!

Som dere skjønner hadde det vært en logikk i dette blogginnlegget om det hadde blitt skrevet i går. Søndag kan umulig være like dårlig som lørdag, så søndag var min sjanse til at helgen og uka skulle slutte bra. Jeg hadde til og med tenkt ut at jeg skulle skrive at jeg hadde Avril Lavigne sin Complicated på hjernen, og at det minnet meg om da jeg hørte på den som ung. Hvorfor er det noe form for spennende, spør du kanskje? Fordi jeg hadde den på MiniDisc! Husker du MiniDisc? Tidenes dårligste oppfinnelse. Er jo bare små kassetter! Hvorfor ønsket jeg meg MiniDisc og ikke iPod? Fordi jeg klarte ikke forstå iPod. Hvordan kunne sangene bare være inni der? En gutt i klassen min på ungdomsskolen hadde en, og jeg syntes det var som magi. Tenk det, folkens, i 2001/02 var jeg så vant til at lyd var PÅ noe, som cd, lp, kassett, at jeg ikke klarte å skjønne at det kunne være I noe. Mp3, what the fuck? Denne digresjonen skulle vise at søndag allerede begynte bedre, jeg elsker å tenke på hvor langt teknologien har kommet, bare siden jeg var ung. Kremt, ungDOM!

Men nå ble jo ikke gårsdagens innlegg noe av, så jeg synes hele poenget mitt blekner. Joda, søndager ER den siste muligheten for å gjøre uka bra, og min søndag var bedre enn lørdag. Dessverre ikke bra nok til at jeg er klar for mandag. Første mulighet til å forme denne uka? Joda, men hvem er det egentlig som hopper på den første muligheten til noe som helst? Jeg er kostbar, venter på i morgen og gleder meg til å legge meg i kveld!



Meg i går kveld. Sliten! God mandag!

Smerte

Jeg har så vondt i ryggen, og må bare ligge bakover. Da er det vanskelig å skrive.. Det skyldes skjevhet i overkroppen. Au.

Jeg satser på å være bedre til i morgen!

God helg så lenge.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?
Jeg er Carine. Men hvem er jeg? Hva er jeg?
Da jeg var student syntes jeg det var enkelt å svare, for å være (sosiologi)student er ikke bare hva man bruker dagtiden på, det er en livsstil. Nå er jeg ikke student. Så hva er jeg?

Jeg er en kvinne. Jeg er norsk statsborger. Jeg er sosiolog. Men hva er en sosiolog, det er jo ikke et yrke. Jeg kan ikke kalle meg statistiker.
Jeg er rullestolbruker. Jeg er tetraplegiker. Jeg er ikke-religiøs.
Jeg er hvit. Jeg er blond og blåøyd. Jeg er gift. Noens kone.
Jeg snill og omtenksom. Jeg er flink til å jobbe, jeg er pliktoppfyllende og jeg er pålitelig.
Jeg er jobbsøker.

Disse kjennetegnene betyr så mye. De åpner og lukker dører, de sier hvilke rettigheter, fordeler og ulemper jeg har. Jeg er jo en av verdens heldigste, ettersom jeg er født i Norge. Samtidig som jeg er uheldig på andre måter.

Jeg har tre ganger så stor sannsynlighet for å jobbe deltid, sammenlignet med andre arbeidstakere. I følge statistikken. For min del er jo sjansen for å jobbe deltid omtrent hundre prosent. Hvis jeg får jobb da.
Dersom jeg får jobb kommer jeg i følge statistikken til å tjene 86,5% av det andre tjener. Oppløftende..
Andre har 123 prosent høyere sannsynlighet for å få en lederjobb, som det jeg har. For ikke å snakke om topplederstillinger, der har andre 400 prosent større sjanse enn meg for å havne. Akkurat for meg betyr ikke det så mye, men jeg synes ikke det er riktig at det skal være så vanskelig for andre som meg, som kanskje har lyst.

Som sagt er jeg blant verdens heldigste som er født i Norge. Jeg er stort sett fri til å kunne gjøre hva jeg vil. I noen land har en del av de som er som meg ikke den samme muligheten. De blir holdt hjemme, uten muligheter for å ta seg en jobb, få skolegang, ikke kjøre bil, satt i skogen for å dø, voldtatt, slått, mindre rettigheter enn sine landsmenn, og uten mye fremtidshåp.

Det er forferdelig! I Norge sliter vi med ulikheter og systematisk undertrykking, i mange andre land er det brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Nå tror kanskje noen av dere som har lest hit at det er ulikhet mellom funksjonsfriske og handikappede jeg snakker om. Det er det ikke, det er forskjell på menn og kvinner. Menn er gruppen "andre" i teksten over. Det er ikke greit at det er så store forskjeller.

Hva er jeg?
Jeg er feminist.
Hva mener jeg med det?
Jeg er for likestilling. Av alle, uansett kjønn, legning, hudfarge, funksjonshemminger og religion.

Jeg er ikke for å hindre menn i noe som helst, men for at kvinner skal ha de samme mulighetene som menn. I Norge har vi det på papiret, men mange steder ikke i praksis. Andre steder er det ikke en gang på papiret. Å være feminist handler om solidaritet.

I Norge har vi gjort mye rett, det er høy andel sysselsetting blant begge kjønn. Og for menn og kvinner med lik utdannelse og yrke er lønnsforskjellen omtrent borte. Men. Vi har et ekstremt segeregert arbeidsliv, hvor det for eksempel er flest menn i finanslivet og blant ingeniørene, og flest kvinner i helse- og omsorgsyrker. Det kan man mene hva man vil om, det er ikke fokuset her. Jeg mener i stedet at det må gjøres strukturelle tiltak for å heve lønnsnivået i de tradisjonelle kvinneyrkene. Sykepleiere, helsefagarbeidere, lærere, det er noen av de aller viktigste yrkene vi har i landet, og likevel kommer de ut som inntektstaperene. Hvorfor?
En annen påfallende kuriositet, er at de mennene som jobber i såkalte kvinneyrker, de blir ledere der. Det er gjennomgående.

Glasstaket finnes, men det trengs hjelp ovenifra for å bryte det. Jeg er, som det stod over, ikke-religiøs, så med ovenfra mente jeg politikerene. Jeg har ikke så mye tro på vår nåværende regjering, selv om det er fint at begge regjeringspartiene har kvinnelige ledere. Regjeringen gav skattelette til de rikeste. Hvem er de rikeste, mon tro?

Hva kan gjøres? Det kan kvoteres. (der fikk vel pappa kaffen i halsen!) Jeg mener ikke en dårligere kvalifisert jente, men for eksempel i et firma med ti ledere, kan det ikke være et mål med minst fire av hvert kjønn? Både menn og kvinner har masse å bidra med. Mangfold er bra.

Hva mer kan gjøres? Lengre pappaperm. For det første tror jeg mange menn ønsker det, men synes det er vanskelig på grunn av kjønnsroller på jobben. I tillegg tror jeg noen nybakte mødre ikke vil at mannen skal stjele hjemmetiden hennes. For det andre er det viktig med tanke på kvinner i arbeidslivet. Hvem får jobben når valget står mellom to like godt kvalifiserte kandidater i slutten av 20-årene og de er en mann og en dame? Hvem får forfremmelsen etter fem år, den som har vært borte i to*fire uker, eller den som har vært borte i to*elleve måneder?

Dagens situasjon er ikke valgfrihet for enkeltmennesket, det er valgfrihet for noen enkeltmennesker. Jeg vil ha valgfrihet for alle. Inkludering av alle. Like muligheter for alle.

Hvem er jeg?
Jeg er Carine.
Hva er jeg?
Klar for forandring.



Kilder her, her, her.

Hehe, tok 8.mars på forskudd.

Schizofren, NAV?

Schizofreni er skumle saker. Egentlig er alle hodeskader og psykeskader skumle saker. Det finnes ikke (enda) en kur for min ryggmargsskade, men fysiske symptomer er lettere å forholde seg til. Kanskje særlig for andre? Det man kan se er kanskje enklere å begripe? Jeg tror i det minste at jeg har det sånn. Derfor smerter det meg at noen jeg kjenner er schizofren. Det er ikke noen jeg kjenner godt, men det er noen jeg forholder meg til hver eneste uke. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har oppdaget schizofrenien, men det må det vel være? Når jeg tenker etter vet jeg ikke om det heter schizofreni en gang. Bipolar? Eller er det en form for bipolar? Jeg mener hvertfall god gammeldags dr Jekyl og mr Hyde-tendenser.

I stedet for Jekyl og Hyde heter disse personlighetene NAV Arbeid og NAV Forvaltning. Egentlig heter min bekjente kun NAV, men stakkaren har altså spaltet personlighet. Det er jo svært trist, men jeg har prøvd lenge å være forståelsesfull. Nå begynner jeg å bli irritert over at en slik schizofren instans bestemmer over deler av livet mitt, og gjør det vanskelig og unødvendig komplisert, da blir jeg irritert.

Jeg vet jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men det handler igjen om transport til jobb-saken, som jeg har vært inne på en, to og tre ganger før.

21.01.15. Assistenten og jeg ringer til Samres, som styrer TT. For å få faste reiser til jobb må bydelen få bekreftet at jeg har jobb.
23.01.15. Assistenten og jeg får tak i bydelen. Nei, slikt er flyttet over til NAV. Kun hvis NAV gir avslag kan bydelen ordne. (Åh, som jeg minnes de glade dagene hvor jeg faktisk trodde man hadde et NAV å forholde seg til! Det var en enklere tid.)
23.01.15. Vi ringer til NAV. Riktig mann er ikke å få tak i.
26.01.15. Assistenten og jeg ringer NAV. Nei, de vet ikke og må ringe tilbake.
29.01.15. NAV ringer tilbake. Jeg må ha et tiltak for å få fast reise. Hvor ulogisk er ikke det? Du må ha et arbeidsrettet tiltak for å lære å komme i arbeid, når du allerede er i arbeid? Min jobb, som jeg har skaffet helt uavhengig av NAV blir dermed opprettet som et arbeidsrettet tiltak. Som skal hjelpe meg i jobb. Eh... Det er jo nesten parodisk. Det var her jeg begynte å få bange anelser. Han sier jeg må søke om reisestønad på nettet.
02.02.15. Snakker med bydelen. De vet hvilket skjema jeg skal benytte i søknaden til NAV. Det skal komme i posten.
05.02.15. Aktivitetsplan kommer i posten. SSB har blitt til arbeidstrening og jeg har fått meg tiltak. Det står imidlertid svart på hvitt at jeg har krav på støtte til reise. Jeg søker på nettet.



14.02.15. Jeg skjønner nå at NAV ikke er NAV. Det er NAV Arbeid, som hører til bydelen min, og NAV Forvaltning, som styrer pengene. Forvaltning gir meg avslag på søknaden.
16.02.15. Jeg ringer til Arbeid. Han sier han ikke skjønner hva som har skjedd. Jeg spør om jeg kanskje skal ringe til Forvaltning, men han sier det ikke er lov. Ingen kan ringe til Forvaltning. Arbeid skal sjekke opp.
17.02.15. Arbeid har sjekket opp. Forvaltning sier at jeg får 4125 kroner i måneden i grunnstønad, og dette skal dekke reiseutgifter. Jeg forteller Arbeid at det ikke stemmer, jeg får ikke grunnstønad. Arbeid noterer hva jeg "mener". Jeg poengterer at jeg ikke mener noe som helst, det er fakta at jeg ikke får grunnstønad.
18.02.15. Jeg ringer Forvaltning selv om det ikke er lov. Det var visst lov likevel. Forvaltning sier ingenting om grunnstønad, men at jeg ikke står på noe arbeidsrettet tiltak, og de kan dermed ikke gi meg støtte. Dette må Arbeid opprette, sier Forvaltning. Jeg sier at jeg tror de har gjort det, men det ser ikke Forvaltning.
19.02.15. Arbeid ringer meg. Jeg forteller om samtalen med Forvaltning dagen før, om at jeg ikke får grunnstønad og at tiltaket må opprettes. Selv om jeg har fått papirer på det i posten allerede. Arbeid sier at han har fått to beskjeder. Først gjentar han dette med grunnstønad og så sier han at jeg får reisestøtte likevel. Han oppretter en avtale med Oslo taxi, jeg kan bestille bilene til når det passer og regningene går til NAV. Uvisst hvilken NAV..
20.02.15. Assistenten ringer Oslo taxi og bestiller bil. Den er helt presis, de spør ikke om penger og er veldig hyggelige. Vi skjønner ingenting, og jeg sier #robert? til flere. Men jeg vet jo at det ikke er Robert.
24.02.15. Jeg er en uke på Sunnaas og ikke på jobb. Arbeid ringer. Forvaltning sier at jeg ikke kan ha den avtalen likevel. Jeg skal fortsatt få støtte, men må betale privat og sende inn kvitteringer. Mer styr, men det går jo greit. Jeg ber om å få det skriftlig, og mottar en epost.
26.02.15. Jeg kommer hjem og finner et brev i postkassa. Forvaltning har sendt meg forvirrende post. Innvilget, men likevel ikke?



02.03.15. Jeg ringer Forvaltning og spør om brevet. Forvaltning sier det er fordi de ombestemte seg etter avslaget i februar. Grunnen til at det står 0 er at regningene går rett til NAV. Jeg sier at jeg fikk en telefon forrige uke fra Arbeid om at Forvaltning hadde ombestemt seg. Forvaltning stiller seg uforstående til dette. Etter en del leting finner Forvaltning et notat på meg om at avtalen med Oslo Taxi er kansellert etter samtale. Forvaltning sier at dette er det Arbeid som styrer. Jeg må ringe dem og finne ut hvorfor. Jeg ringer Arbeid, men han er opptatt frem til 11, og ringer meg ikke tilbake.
03.03.15. Jeg er mer frustrert og irritert enn noen gang, og skriver dette blogginnlegget. Er det nødvendig at det skal være så vanskelig? Det har nå tatt halvannen måned, hvor jeg har styrt med TT, 21-buss, egenbetalt taxi og, en dag, NAV-betalt bil. Jeg blir matt. Er det ikke mulig å kommunisere bedre innad? Innser at schizofreni-sammenligningen ikke lykkes helt. Tar selvkritikk, men er for oppgitt til å endre. Ønsker bloggleserne mine en god dag. Pass på psyken!



Funfacts. Fun? Facts?

God mandag!

Jeg har hjemmekontor i dag, og tok bare en liten pause for å titte innom. Tenkte å komme med litt funfacts om ryggmargsskade. Ok, så er de kanskje ikke fun. Eller facts. Men her er de!

Du vet du har ryggmargsskade når..
..tetra og para er i ditt hverdagsvokabular.
..du får akutt angst når du ser grums i urinen.
..uvi er din vanligste sykdom.
..du alltid har minst et plaster på en tå.
..du hører forskjell på en luftpromp og stomibuldring.
..du både vet hva tarmslim er, og forholder deg til det på daglig basis.
..du får et glass hvitvin og kun ser for deg urin og tenker "den var lys og fin!"
..du vet hvilke funksjoner som hører til hvilket nervepar.
..du hører team 1, team 2 og VO og skjønner hva det dreier seg om.
..du vet hva tetrahender er.
..du vet at frysninger betyr full blære.
..du vet om du "har vondt" et sted basert på spasmer andre steder på kroppen.
..du har lange, kule arr.
..du ikke har peiling på når andre beinflørter med deg.

God dag videre!



Hehe, close up!

Carine tipser

Åh, dere ass! Nå har jeg lest litt om høysensitivitet, og jeg tror dere kanskje har rett. Jeg har aldri hørt om det før en gang. Tusen takk!

Jeg tenkte å komme med litt tips i dag. Jeg vet at mange andre bloggere kommer med tips til nettbutikker, treningsformer, mat, kosttilskudd og sikkert evig mye annet. Ærlige meninger for penger. Jepp. Jeg vet også med meg selv at jeg er helt objektiv når det står om mange tusen kroner. Eh.. Ja ja, dette skal ikke være et toppbloggerinnlegg, så det er egentlig ikke meningen å harselere med mine medbloggere.

Tips var det dette skulle handle om. (Herregud, jeg er så alt for god til å skrive meg bort, også blir innleggene alt for lange!) Jeg tror vi kan kalle dette blogginnlegget (eller spalten? Nei, det blir nok neppe noe fast) Carines guide til tetraplegikerlivet. Mye er nok overførbart til andre "rullestolgrener" også, men det er nok en del enklere å være mer selvhjulpen som paraplegiker.

1) TTT.
Dette er den aller viktigste regelen. Ting tar tid. Og med ting mener jeg alt! Det tar tid å bygge seg opp og lære nye teknikker. Det tar tid å bygge muskler (hvis du ikke er lettrent som meg da, hehe). Det tar tid å søke på hjelpemidler og støtteordninger, og mye lenger tid å vente på svar. Det tar tid å vente på transport, tid å få penger, tid å få jobb. Jeg føler jeg bruker et helt årsverk på bare å vente. Det er dritkjipt, men om man lar irritasjonen komme under huden på en, så tror jeg man risikerer å bli gal.
Jeg er stort sett ganske flink, men til tider klikker det for meg og. For eksempel i transport-til-jobb-saken. Torsdag for halvannen uke siden fikk jeg endelig en telefon fra saksbehandleren min i NAV arbeid. Nå hadde han fått klarsignal fra NAV forvaltning til å gi meg arbeidsreise. Dette innebar at han laget en avtale med Oslo Taxi, og jeg kunne bare ringe og bestille reiser til og fra jobb, og så gikk regningen til NAV. Det var magisk, og da jeg dro til og fra jobb fredagen etter var jeg over meg av begeistring. Så mye frem og tilbake var nesten verdt det for en så enkel ordning. Men. Det var selvsagt for godt til å være sant. Mens jeg var på Sunnaas ringte NAV arbeid igjen. NAV forvaltning hadde ombestemt seg. Avtalen ble kansellert, men han sa jeg kunne kjøre taxi, legge ut og få refusjon. Ok da, det er jo mer byråkrati og styr (TTT), men det går jo greit. Da jeg kom hjem fra Sunnaas hadde jeg imidlertid fått dette brevet i posten.



Så nå er jeg forberedt på enda mer tid og ressurser brukt.. Dette gir jo ingen mening!

2) TV-serier
Det går mye tid til sitting og avlastning i senga. Min underholdningskilde (når jeg ikke blogger) er stort sett tv-serier. Det er virkelig lurt om man klarer å ikke se på tid brukt på tv som bortkastet tid, for det er ikke alltid lett å lese. Liggende er det for eksempel veldig vanskelig med dårlige fingre og triceps. Jeg er en serieslave og ser (og anbefaler) følgende serier:

De jeg ser med Mannen:

-Game of Thrones. Dessverre bare ti episoder i året, men en av de beste seriene som finnes. Her finnes alt: drama, spenning, politisk spill, et overnaturlig bakteppe, makt, og kjærlighet. Hvem trenger mer?
-House of Cards. Politisk spill i og rundt det Hvite hus. Kevin Spacey er fenomenal. Se!
-Downton Abbey. Elsker karakterene, kostymene og konfliktene.
-Castle. Krimserie i mange sesonger, men denne går faktisk fremover i motsetning til mange andre.
-Criminal Minds. Også krimserie i mange sesonger. Men jeg er veldig glad i karakterene, særlig nerden Spencer Reid.
-How to get away with murder. Handler om akkurat det tittelen sier.
-The Killing. Dette er den amerikanske versjonen av Forbrydelsen. Kun sett de to første sesongene, men de er veldig bra og spennende.
-Homeland. Er Brody en omvendt terrorist eller ei? Veldig spennende, og veldig bra skuespill av Claire Danes.
-Big Bang Theory. For vi kan kjenne oss igjen. Neida. Joda. Neida..
-Lilyhammer. Her har vi akkurat begynt, men anbefales altså!

De jeg ser alene:
-Grey's anatomy. Ingen over, ingen ved siden. Dog litt mer nasty å se operasjonsscenene når man tenker, oi, det er sånn jeg har gjort!
-Suits. Elsk! Jeg er hemmelig forelsket i alle menn i dress, og i Mike Ross (karakternavnet) i denne serien spesielt.
-Scandal. Av samme dame som har laget Grey's. Jente/dramaversjonen av House of Cards.
-Hart of Dixie. Denne er ikke sååå bra som de andre, men jeg har en jentecrush på Rachel Bilson og en irrasjonell trang til å dra til Sørstatene, og da er denne serien fin likevel.

Og av fullførte serier er Friends den aller beste, og How I Met Your Mother er god i de første sesongene. Og Mammon, Øyevitne, Side om Side og Kampen for tilværelsen er gode NRK-serier!

Tar gjerne i mot tips til flere serier! Hehe, tv-slave!

3) Intimgrenser
Er man ny i handikapgamet må jeg bare få anbefale å kvitte seg med intimgrenser. Kropp er kropp, og det er ikke så mye å bry seg om. Bæsj, tiss og promp kan være flaut, men alle gjør det, og de som jobber med å hjelpe deg med disse tingene har garantert vært borti verre!
Og så etter litt tid er det greit å få noen tilbake. Jeg synes for eksempel nå at å være naken i dusjen er ok, men ikke frem og tilbake til dusjen. Det er nok sunt ha noen grenser, og jeg har hele tiden tviholdt på å holde det intime livet til mannen og meg privat, borte fra alle pleiere og assistenter. Men hvor andres grenser går er nok veldig individuelt.

Det jeg synes er vanskelig med intimgrenser nå er hvor de går med tanke på vennene våre. I går var Mannen og jeg på konsert med Anders og Shala (På Ingensteds, og så Tom Roger Aasland. Veldig kult! Og HC-vennlig)

Da hun var med på do sølte hun litt urin på hånda si. Jeg lo masse av henne, for jeg vet at det går fint. Mange av vennene våre er invitert veldig inn i den innerste sfære. Men jeg vet at dersom det hadde vært noen andre som gjorde akkurat det Shala gjorde i går, hadde jeg blitt veldig flau over å ha satt han/henne i en situasjon der man ender opp med å søle en annens urin på seg selv. Akkurat hva jeg er komfortabel med å gjøre med hvem er jeg ikke helt på det rene med selv.

4) Ha tålmodighet med andre
De aller fleste, både kjente og ukjente, prøver stort sett å være hjelpsomme. Dessverre er det mange ganger sånn at "hjelpen" kan være mer til bry enn hjelp, men jeg prøver veldig å lese alle i beste mening likevel. La venner, familie, assistenter og andre få prøve og feile. Gi gode, enkle instruksjoner. Der sleit jeg lenge, for jeg hadde for lange setninger og for mye forklaring. Det viser seg at "ordre" er bedre, selv om det faller meg svært unaturlig. Men jeg gjør det med et smil!

5) Bli hardhudet
Dessverre er det sånn at en svært marginal gruppe mennesker ikke prøver å være hjelpsomme. Og med det mener jeg at de ikke er nøytrale, men regelrett kjipe. For eksempel i går, da vi etter konserten skulle ta bussen hjem, var det en del mennesker på bussen. Ikke rushtidsfullt, men en del folk. Vi kom oss på, og spurte om vi unnskyld kunne få plass på det åpne området på midten.
-Skal VI flytte oss for DEG? Spurte en kvinnelig partysvenske.
-ja! Svarte en mann. Heldigvis slapp jeg å svare selv, for jeg blir så satt ut når folk sier sånn. Men det er bare å bli hardhudet. Jeg faller veldig lett inn i en "unnskyld at jeg er til"-holdning, men man må bare ignorere.

6) Ta sjanser, livet er ikke over
Spis, elsk, lev heter en bok jeg ikke vil lese. Men oppfordringen er god. Hvor gøy er det egentlig å gå i trapper? Det er nesten ingenting man ikke kan delta på nå, som man kunne før. Det er dritkjipt å si nei til å gå på fest fordi det er i tredje etasje, men de fleste ting er ikke i tredje. Er man åpen for hjelp er det mulig å gjøre det meste. Litt mer planlegging, litt flere forbehold, men om man er åpen for at TTT, så er verden like oppnåelig som før. Det er bare litt annerledes. Og det er mye som kan forandres på!



Oioi, nå skrev jeg for langt igjen!! Sorry. Nå er det femmil! Talast!

Bakfull



Kommer sterkere tilbake i morgen!

Følelser på en fredag

Nå skal jeg prøve å forklare hvordan jeg føler ting, også lurer jeg veldig på om andre kan relatere. Jeg har prøvd å forklare dette til mannen flere ganger, men han er ikke koplet sammen på samme måte som meg. Han sier alltid "det er det som gjør deg så snill", men for det første er ikke jeg snillere enn ham, og for det andre så lurer jeg ikke på hva effekten av følelsene mine er, men heller om andre har det likt.

Jeg forelsket meg i en som heter Mikkel (så lenge siden at han slipper å bli anonymisert) i barnehagen. Vi var kjærester, og det var ingen hemmelighet. Mikkel var også sammen med min bestevenninne. Det var egentlig innmari greit, for nesten alle jentene på Rød avdeling var forelsket i Mikkel, og da var vi i det minste to som slapp å krangle om han. De dagene Mikkel var syk, var derimot bestevenninnen min og jeg kjæreste med Espen også. Espen var ikke den søteste på Rød, og dessuten turte han ikke lukke døra når han tisset. Han hadde likevel den beste rundetiden rundt barnehagehuset, og han kunne gi bestevenninnen og meg veldig høy fart på huska. Men det var Mikkel vi ville være med hjem, og det var Mikkel som hadde en overkøye på rommet sitt bredfullt med kjærlighetserklæringer fra bestevenninnen og meg selv.

Man kan le av denne historien nå, og synes det er søtt med barneforelskelser og barnekjærester. Jeg er sikker på at foreldrene våre lo av oss og syntes vi var søte. Men, og jeg er velsignet med en ekstremt god hukommelse (for god om du spør noen av vennene mine), jeg husker hvordan jeg ble sjalu da Rikke kom som sjørøverPRINSESSE i Mikkels sjørøverbursdag. Hun så ut som Jasmin fra Aladdin, bare med rødt og gult i stedet for blått. Åpnenbart mye finere enn fillene jeg hadde på meg, og med det prøvde hun å innsmigre seg hos ham. Jeg husker også hvor ekstremt glad og litt sjenert jeg ble de gangene Mikkel spurte om jeg ville være med ham hjem. Disse følelsene var jo selvsagt noe helt annet enn hva jeg føler for Mannen. Jeg kunne for eksempel ikke delt på ham med noen, ikke en gang min beste venninne. Samtidig, om man tenker på at jeg var 4-5 år da alt dette skjedde, så var det jo veldig seriøst der og da.

Etter min første forelskelse i Mikkel har jeg aldri ikke vært forelsket i noen. Det er klart at følelsene mine for disse guttene ikke har vært 100 prosent på hele tida, det svinger vel hos alle, men jeg har alltid vært interessert i noen. Her vet jeg for så vidt heller ikke om folk kan relatere? Men dette handler ikke kun om denne typen følelser. Dette handler også om å renne over med følelser for andre mennesker i livet.

Da en av mine bestevenninner fylte 16 år bestemte jeg meg for å gjøre dagen spesiell for henne. Hun var en relativt ny venninne (hadde vært venner i 2 år omtrent), som jeg veldig raskt ble god venn med. Da vi ble kjent oppdaget vi tidlig at vi var veldig like på mange ting, og ikke minst delte hun min kjærlighet for fotball og Stabæk. Jeg boblet over med følelser for denne jenta og visste ikke hva jeg skulle gjøre for å vise henne hvor stor pris jeg satte på vennskapet vårt. Så. (Og jeg skjønner at dette kan virke som (ehm) litt mye..) Jeg fylte et A5-ark med et dikt på ørten vers, bilder og minner. Jeg opprettet en epostadresse til henne, og fikk vennene våre til å sende epost til henne og gratulere henne med dagen, og gav henne tilgang på dagen hennes. Jeg kjøpte et smykke som jeg la på hodeputa hennes til når hun skulle legge seg. Også bakte jeg sikkert et eller annet (her husker jeg faktisk ikke). I dag har jeg utviklet nok sosial intelligens til å skjønne at folk kan bli satt ut av sånt, men jeg var så glad i henne at brystet mitt holdt på å sprekke. Og for de som ikke kjenner meg i det hele tatt: ja, det var 100 prosent platonisk, jeg er latterlig mye hetero.

Et år senere omtrent ble jeg kjent med de som nå er de jeg er mest sammen med, altså Mannen og vennene hans. Deriblant Anders, som både var og er den av disse guttene jeg er mest med. Han er et av de aller beste menneskene som finnes, og en av mine aller beste venner. Det har aldri vært noe mellom oss, kun vennskap. Da venninnen min og jeg først møtte Anders og de andre ble vi veldig satt ut av hvor ulike de var alle guttene vi kjente. Masse hår, ullgenser og palestinaskjerf, interesse for samfunn og politikk, og ikke minst; de snakket om følelser. Jeg kjente jo ikke Anders så godt da, men han snakket om at han var ulykkelig forelsket i Shala. Jeg "falt" for ham med en gang, i den forstand at jeg ble så glad i ham at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å vise ham, særlig uten å gi ham feil inntrykk, for jeg var jo ikke interessert i ham på den måten. Venninnen min hadde det heldigvis på samme måte, så flere ganger satt vi og hørte på Simon and Garfunkel og pratet om hvor fin Anders var. Hvem gjør sånt for gutter de ikke er forelsket i?

Tilsvarende bølger av kjærlighet har jeg hatt for nesten alle vennene mine. Jeg blir så glad i dem at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, og kan ende opp med å bare begynne å gråte fordi det er så mye følelser inni meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Og husk, det kommer alltid i tillegg til følelsene mine for en gutt. Det blir så mye følelser!

Det er ikke bare venner jeg bobler over av følelser for. Mannen og nærmeste familie er jo en selvfølge. Men da vi sluttet på ungdomsskolen hadde jeg en klump i magen i ukesvis fordi vi måtte si hadet til lærerene våre, og særlig trist for å si hadet til klasseforstanderen vår. Når jeg nå tenker på at jeg ikke har snakket med ham på over ti år blir jeg litt nedfor igjen. Tilsvarende er jeg nå ganske deppa for å ha sagt hadet til menneskene mine på Sunnaas. Heldigvis er jeg eldre nå, og kan ta ansvar for at vi sees utenom sykehuset. Men da jeg dro i november, og trodde at det var siste gang hadde jeg følelser som lignet til forveksling på kjærlighetssorg. Hvem kan kjenne seg igjen i det? Det trenger ikke en gang være kjente mennesker. Jeg kan se en gammel mann eller dame slite med å komme over veien eller lignende og begynne å gråte, for jeg føler så mye for vedkommende. Er det normalt?

Det sier seg selv at med alle disse følelsene kommer det store humørsvingninger. Til mannens store glede.. Eller ikke.



Igjen så har jeg skrevet alt for langt og utlevert meg selv på nye måter. Huff. Jaja, jeg blir glad hvis noen har det på samme måte. Og håper at noen fikk noe ut av innlegget.. God fredag!

Siste dag. På ordentlig.

Jeg vet at jeg har skrevet dette opptil flere ganger før, og jeg vil ikke være jenta som skriker ulv, men nå er det virkelig aller siste dag på RMN. Siste dag med verdens flinkeste og søteste pleiere, fysio, ergo, lege og sosionom. Jeg har ikke vært her lenge nok denne gangen til å falle helt tilbake i min Sunnaas-forelskelsesboble, men det er likevel en klump i magen min i dag.

Dagen er imidlertid veldig full, ettersom jeg reiser i dag i stedet for i morgen, som egentlig var planlagt utreise. Må dermed sette i gang! Nå! Håper ikke det er klumpete hos dere, fine mennesker i verden. Ønsker dere en trivelig torsdag!

Flokkansvar

Vi har et knakende godt helsesystem i Norge. Selvfølgelig har det sine utfordringer og det er alltid forbedringspotensiale, men når uhellet først er ute, så er det der. Jeg har riktignok kun erfaring fra å bli skadet, men jeg vet at det er leger, sykepleiere og andre pleiere som jobber rumpa av seg dag ut og dag inn for å hjelpe skadde og syke. De aller fleste gjør en fantastisk jobb, og på toppen av det hele er det omtrent gratis. Som en som har vært på institusjon i omtrent et år i løpet av de siste to, kan jeg fortelle at på grunn av det fantastiske helsevesenet vi har er det ikke så ille å være på sykehus i Norge.

Men. For det er alltid et men. Hvem vil være på sykehus frivillig? Eller enda rarere, hvem vil risikere å la barna sine havne på sykehus frivillig? For det er sjansen man tar ved å velge å ikke vaksinere barna sine. Man blir ikke syk av vaksinasjonsprogrammet, man risikerer sykdom, og i det verste fall død, dersom man ikke vaksinerer. Hadde det kun handlet om de som velger å la være å vaksinere seg ville jeg ikke brydd meg, og latt sykdommene disse menneskene utsetter seg selv og barna sine for, gå sin naturlige gang og gjennom naturlig utvelgelse ville vi fått survival of the fittest. I dette tilfellet ville det bety de smarteste, eller eventuelt den mest tilpasningsdyktige. Dessverre handler det ikke bare om disse, men også om spedbarn som enda ikke har rukket å bli vaksinert, og det handler om de som av ulike grunner ikke kan. For eksempel storesøsteren til venninnen min, som er avhengig av at resten av oss er vaksinert, så ikke hun blir smittet. Folkehelseinstituttet anbefaler en dekningsgrad i befolkningen på 95%. Generelt i Norge er dekningen god, men noen steder er den for lav. I Oslo kun et par prosent, men hele ti prosent der jeg er nå, på Nesodden. Det er ille. I Tyskland døde et lite barn av meslinger denne uka. Totalt unødvendig, og noe vi burde lære av, slik at det ikke skjer igjen.

Det er ikke sant at man får autisme av MMR-vaksine. Det var falske resultater. Man bruker ikke kvikksølv i vaksinene, det sluttet vi med i 1997. Det er ikke mer naturlig å få sykdommene vi vaksineres mot, det er farligere. Det finnes en god aftenpostenartikkel som forklarer vaksinefakta bedre enn jeg kan.



Jeg har krympet oppholdet mitt her med en natt, og drar hjem på torsdag. Fest!

Jeg kommer alltid tilbake

Så var jeg tilbake igjen. For aaaaller siste gang på RMN team 2. Fint og kjedelig på en gang. Denne gangen er det bare for en uke. Likevel tvinger de meg til å gå med armbånd, noe jeg stille har unngått de siste tre innleggelsene mine.



Jeg storkoste meg på hyttetur i helga. Satt i en slags sofalounge hele lørdag, det var så koselig med nærkontakt med venner igjen. Hjemme er jeg jo alltid i rullestol. Jeg vet ikke med andre, men jeg er veldig fysisk av meg i den forstand at jeg sitter heller klint opp i sidemann i sofaen enn for meg selv i det andre hjørnet. Mye kos, stryking og klemming, det er koselig, og heldigvis er jeg en del av en ganske kjærlig vennegjeng.

Men nå er det altså Sunnaas, og her blir det ikke så mye kos. Ikke så mye hardtrening heller, har aldri sett en så tom timeplan. Det gjør ikke så mye da, jeg får tid til egentrening sa FT. Jeg får tid til jobbsøking, sier jeg. Vel vel, kanskje begge deler om jeg er heldig. Det handler vel om hvordan man disponerer tiden sin. Det er vanskelig! Og apropos tidsdisponering, sist tirsdag var jeg her poliklinisk og snakket med et kirurgteam fra Haukeland sykehus om mulighet for tricepsoperasjon på venstre side. Den er mye svakere enn høyre, og det er mulighet for å flytte en del av deltamuskelen ned til triceps, slik at jeg får bedre strekkfunksjon på venstre side. Det høres jo veldig bra ut, for venstrearmen min hemmer meg en del. Ulempen er at jeg må kun sitte i elektrisk rullestol, med venstre rettet helt ut, i ti uker. Forflytning med heis, og kanskje hjemmesykepleie. Ikke komme inn nesten noe sted på ti uker. To uker på Sunnaas, men på en annen avdeling. Det høres ekstremt slitsomt ut, men hva er en livstid mot ti uker? Jeg er veldig usikker på hva jeg vil. Vanskelig å måle fremtid mot nåtid!



Nå skal jeg spise. God uke, alle!

Nasjonalromantisk

God formiddag, verden! Jeg må si du viser deg fra en eksepsjonelt vakker side i dag. Det er sol, nydelig utsikt, 11 grader i solveggen (!), gull og sølv til skijentene og generelt bare velstand.



Vi kom opp på fjellet i titiden i går, etter å ha kjørt litt rundt på hytteområdet (kremt) i mørket. Den siste bilen var ikke fremme før i halv ett-tida, som resulterte i at vi ble sittende oppe til fire og spille Cards Against Humanity. Man skulle dermed tro at jeg sloknet med en gang hodet traff puta, men neida. Min insomnialight kicket inn og jeg sovnet etter første kateterisering, kl 08.20. Litt på 11 var det opp igjen, og nå sitter jeg og håper jeg ikke slokner tidlig i kveld..

Ønsker alle en fantastisk helg. Skulle lagt ut et bilde av min kjekke venn, Anders, som jeg tok i sted, men jeg prøver meg på halvveisanonymitet, så dere får nøye dere med en selfie av undertegnede i stedet.



Vennehyttetur!

Hurra for fredag, fri og fjelltur! Er tidlig hjemme fra jobb i dag, for vi skal på hyttetur i helgen. Mannen, jeg og syv venner skal til Ål i Hallingdal. Og assistenten, selvfølgelig! Hytta er leid, og bildene litt dårlige, så jeg vet ikke helt hva jeg venter meg med tanke på tilgjengelighet, men jeg tenker som vi gjorde i Thailand: kjør på. Alt kan fikses! Dette er første vennehyttetur på to år, så det bare må bli bra.



Gleder meg max! Særlig til å spille masse spill! En evig kamp mellom guttene og jentene i vennegjengen vår. Nå er ikke kjæresteparet som er like konkurranseinnstilt som mannen og jeg med på denne turen, så kanskje ikke stemningen blir like amper som den pleier å bli. (På en god måte, altså!)



Ønsker alle en like fin helg som jeg tenker å ha.

Fugleperspektiv. Eller froskeperspektiv?

På forhånd sorry for lengden!

Kalenderen viser begynnelsen av november. Det er surt og kaldt ute, med lett regn i lufta. Inne på et lite, hvitt kontor i Statistisk sentralbyrås andre etasje sitter Carine og hennes brukerstyrte personlige assistent. La oss for enkelhets skyld kalle henne Selma. Etter en fallulykke nesten halvannet år tidligere har Carine blitt lam fra brystet og ned, og havnet dermed i rullestol. Dette gav henne rett på brukerstyrt personlig assistanse (BPA), noe som virkelig har gjort hverdagen lettere.

Det er en onsdag ganske lik andre onsdager. Carine jobber med modellene til artikkelen hun skriver, mens Selma sitter med beina under et skjerf og ser på Netflix med øretelefoner i. Det er mye å gjøre for Carine for tiden, timene tilgjengelig for artikkelskriving går ut til jul, og hun er ikke i nærheten av ferdig. I tillegg kommer det nå tre uker på Sunnaas for intensivtrening. På en måte gleder hun seg til å se alle, men samtidig passer det veldig dårlig akkurat nå. På toppen av det hele reiser hun, mannen og familien til Thailand i tre uker over juleferien, og det er mye som skal fikses før den tid. Carine gleder seg til sol og varme, men klarer egentlig ikke å tenke på det opp i alt annet. Hun vet dessuten ikke helt hva hun går til. Thailand er neppe et av de mest tilgjengelige stedene.
-Jeg tror jeg ringer til Uloba og hører om de har mottatt konvolutten vi sendte, jeg, sier Selma og strekker på armene. Carine ser takknemlig på henne. Hva hun skulle gjort uten Selma, særlig de siste månedene, det vil hun ikke tenke på. En uke i forveien sendte de inn en konvolutt til Uloba med bekreftelse på reise og opphold i Thailand, slik at Selma og den andre assistenten, Heidi Mette, kan få utbetalt diettpenger.
Carine minimerer statistikkprogrammet SAS og sjekker mail og Facebook. Hvorfor skal det være så vanskelig å konsentrere seg? Hun skal akkurat til å snappe da Selma kommer inn døren med et oppgitt uttrykk i det milde fjeset.
-Hun fant det ikke først, men da jeg ba henne lete, fant hun det etter 20 minutter. Herregud, har de ikke noe system?
-Jeez! Carine himler med øynene.
-Men det skal være i orden nå. Selma smiler fornøyd. Viktig å få utbetalt diettpenger når man er på reise, og Uloba krever dokumentasjon på både flybillettene og hotellbooking.

Gatene virker plutselig mye lysere, enda det egentlig er mørkere. Det er gått fire dager inn i desember, og det er nesten ikke et vindu å se uten lysestake eller julestjerne. Selma sitter og tripper med beina. Carine er som vanlig en halvtime for tidlig ute til treningstimen, og sitter tålmodig og venter på fysioterapeutene. Selma er derimot ganske urolig, for mens Carine trener skal hun ta reisevaksine. Og Selma er virkelig ikke glad i sprøyter.
-Det kommer til å gå fint! Carine prøver å oppmuntre assistenten, men en som aldri har hatt sprøyteskrekk kan vel aldri helt forstå hvordan det er.

-Shit, jeg gruer meg til januar! Jeg tok så tidlig juleferie at jeg nesten ikke får noe ferie.
Selma ser fortvilet opp på Carine mens hun vasker leggene hennes. Det stikker litt i Carine der hun sitter i en "waterfall shower" i Thailand, på et overdådig luksushotell og hører assistenten snakke om pengemangel. Hun vet jo at om det ikke hadde vært for snille bryllupsgjester og forsikringsutbetaling hadde de aldri hatt råd til denne ferien. Likevel gjør det vondt i rettferdighetsgenet.
-Hva med diettpengene? Har du fått dem?
-Ja, fikk dem rett før jeg dro. 7000, men jeg sliter fortsatt i januar.
-Vil du låne? Carine spør, selv om hun vet svaret er nei. Hun ville neppe gjort det selv heller.

Fra 30 grader og sol til -3, is og snø. Fra en helt perfekt ferie til et nytt år, til kalde og grå Oslo, og uten noe stort å glede seg til. Postferiedepresjonen bokset Carine i magen allerede på flyplassen i Bangkok. Carine fant ingenting å glede seg over ved å komme hjem, kanskje bortsett fra å møte mennesker. Men sånn er det jo med depresjoner, man klarer ikke å se de gode tingene når de er der. En god ting er jo at hun fikk forlenget avtalen med SSB, og dermed overført de ubrukte timene til 2015. To dager etter landing på Gardermoen sitter dermed Carine på det samme hvite kontoret som i november. På grunn av tariffavtalen til Uloba har Selma krav på noen fridager etter ferien. Det går dermed en uke før de møtes. Carine kjenner at hun savner henne. Ikke at de andre assistentene ikke er bra, men to uker oppå hverandre gjør at Selma av og til er en forlengelse av Carine.
-Jeg har med kvitteringen fra vaksinen jeg tok før vi dro. Selma fisker frem et ark fra veska.
-Supert! Jeg printer ut refusjonsskjema. Tar du kortet og henter den på printeren?
Selma finner en konvolutt og skriver på Ulobas adresse.
-Men du? Tror du at du kunne betalt meg pengene, og så får du penger av Uloba?
-Jaja, null stress! Carine er egentlig bare glad for å kunne hjelpe.

Så var det ikke så ille å være i Norge likevel, tenker Carine. Det er jo her alle jeg er glad i er. Nå blir det lysere, isen smelter etter hvert, det er her nevøen er, og snart kommer Mini! Carine gleder seg veldig til Mini kommer, og har bestemt seg for å lage babyshower i forbindelse med bursdagen til den vordende mor. Det er lørdag, det er valentinsdag, Heidi Mette er på jobb, og klatrer på stolene for å feste ballonger og pynt i taket.
-Det er post til deg fra Uloba, kjære. Mannen slenger et brev i fanget hennes, før han tar det opp igjen og åpner. Det er brev om at refusjonsskjema ikke er riktig. Det mangler informasjon om hva det er brukt penger på, og på at assistenten virkelig har vært på reise. Carine himler med øynene. Dette har hun egentlig ikke tid til nå. Gjestene kommer om en time.

-Hei, det er Carine som ringer
-Hei
-Jeg har fått et brev fra deg om at refusjonsskjemaet vi sendte inn for to uker siden ikke er gyldig.
-Hva var feilen?
-At det ikke var spesifisert på fakturaen til legen hva regningen gjaldt, og at vi ikke har sendt inn dokumentasjon på reise.
-Det må man
-Ja, men jeg har jo allerede gjort det, for at assistentene skulle få diettpenger. Er det virkelig noe poeng å sende inn en gang til? Carine kjenner at ett år og åtte måneder i rullestol og i kamp med diverse systemer har gjort henne tøffere. Før turte hun knapt ta telefonen, nå ringer hun opp og er til og med bestemt.
-Nei, du trenger ikke sende dobbelt, men jeg fant ikke noe
-Det er jo rart, ettersom jeg sendte inn i november, og begge assistentene som var med på tur har fått diettpenger
-Vent litt. Jeg skal se om det er scannet og ligger på deg
Carine venter. I telefonen. Igjen. Hun skjønner at det ikke er akkurat denne saksbehandleren sin skyld at alt tar tid, men det hjelper ikke på irritasjonen som sakte bygger seg opp.
-Nå fant jeg det. Da trenger du ikke sende inn en gang til. Men du må fortsatt sende inn spesifisert kvittering.
Carine vet ikke hva hun skal tenke. Hvorfor sjekket du ikke fila mi på eget initiativ da du fikk refusjonsskjema?
-Må hun virkelig gå tilbake tilbake til legesenteret og få en ny kvittering?
-Ja.
Hvorfor ville noen gått på et legesenter, betalt 894 kroner, og så prøvd å lure Uloba gjennom driftsstøtteordningen? Det er så mye jeg ikke forstår, tenker Carine. Så mye å forholde seg til. Hun tar håret bak ørene og gnir seg i øynene. Ja vel, tenker hun. Så må jeg sjekke opp at andre gjør jobben sin. Ja vel. Så må jeg fikse ny kvittering. Ja vel. Jeg skal bare blogge litt først. Hun tar et skjelvende grep rundt iPhonen med høyre hånd og legger denned på venstre knyttneve. Hva skal jeg skrive om i dag?



Unnskyld

Jeg har vært en skikkelig dårlig blogger i det siste, og jeg har faktisk ganske dårlig samvittighet for det. Unnskyld, alt dette rullestolrelaterte tar helt knekken på meg. Alt tar jo så lang tid! Og det er jo så mye. Jeg har vært litt i kjelleren når det gjelder energi denne uka, og har kjørt på med reservelagrene. Men det må endre seg kjapt, for i morgen skal mannen, assistenten og jeg på hyttetur med syv andre. Trenger å være våken til det!

I dag er jeg heldigvis helt planløs! Det skal ryddes, vaskes og skrives jobbsøknad, og best av alt; legge meg tidlig! Jeg har også et spennende blogginnlegg til på lur, om min evige kamp for jobbreiser.



Jeg ville bare starte dagen med å si hei og unnskyld. God torsdag, verden!

HEKTISK

God formiddag!



I en kjent og kjær Stabæksang (for vi kjenner jo dem, gjør vi ikke? Youtubevideo over!) så sier RBK-stemmen "da blir det opp som løva, og ned som en skinnfell", og der følte jeg at jeg var i går morges også. Bilkjøring, ministermøte, tre medieoppslag (Klassekampen (dette er fra uka før, riktig artikkel har jeg kun på papir), Bærumsavisa/Budstikka og TV2), restaurantbesøk med begge pappas søstre, tilbakemelding på artikkelen jeg skriver på SSB, surprisebabyshower for fineste Trill, bursdag for onkel og middag hos svigerfar med lillesøster, lillebror og kjæresten hans. Hva har forrige uke ikke inneholdt?!

Måtte til og med på med masara for å se våken ut..!

Det har ikke vært mye tid til å puste, eller en gang tenke, så mandag morgen følte jeg meg ganske pumpet. Da passet det jo ekstra bra at jeg våknet til assistenten som sa "oi, det er veldig mye grums i urinen!". Herregud, tenkte jeg. Ikke UVI igjen! Ikke nå!





Det var som å få en knyttneve i trynet, eller en som sa "ikke tro at du kan leve like hektisk som alle andre, husk at et par små bakterier kan slå deg helt ut". Men vet du hva, uristixen, som man får kjøpt på apoteket (hvis noen apotekinnkjøpsmennesker leser dette, så er jeg svært åpen for sponsing av uristixer!), var negativ! Hæla i taket og tenna i tapeten! Da var det bare å busse (kremt) til jobb.

Nå er jeg sent ute, skal ut til Sunnaas på dagsbesøk og diskutere håndkirurgi.

Legger ved noen bilder fra lørdagen. Veldig moro å arrangere babyshower, særlig når den vordende moren ikke hadde peiling!

Assistenten lagde bleiekake med elefant.







Vakre Trill!

Ha en fin dag!

Les mer i arkivet » Mars 2015 » Februar 2015 » Januar 2015
hits