Dyrt

Mens mange av vennene mine er på boligjakt, som jeg skrev om i går, har jeg kjøpt min dyreste eiendel noen sinne, bortsett fra bolig. I går trakk jeg kortet for litt over 50.000! Det er forresten ikke sant, jeg betalte på nett, så ingen kort ble trukket. Men 50.000! Herregud, her går jeg rundt å tenker at iPhonen eller Macen koster latterlig mye (og det gjør de jo), men jeg kunne fått mange telefoner eller macer for 50.000. Det er så mye penger at jeg ikke helt klarer å forstå.

Det jeg har kjøpt er en vivasykkel. Det er en type "sykkel" som man kan feste føttene til, også sykler den beina for deg. Dette er bra for blodomløpet og hjelper mot hovne føtter, som jeg tidvis er ganske plaget med. I tillegg har denne varianten armsykkel, hvor jeg kan trene armer og kondisjon. De har vivasykler på Sunnaas, faktisk har de akkurat den modellen jeg nå har bestilt. Det er et veldig bra treningshjelpemiddel og jeg er glad jeg endelig har fått bestilt det.

Men. Ja, for det er vel alltid et men? Hadde jeg vært født i 1987 i stedet for 1986, og vært 25 år da jeg falt, ville vivasykkelen kostet meg veldig mye mindre. Dersom egenandelen for treningshjelpemiddler er den samme som for aktiviseringshjelpemidler, ville den kostet meg 4000 kroner. Hvor grensa går mellom aktiviseringshjelpemidler og treningshjelpemidler er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror at for at det skal være aktivisering, så må man kunne gå ut, og/eller komme seg fremover med gjenstanden. For eksempel tror jeg sitski går under aktiviseringshjelpemidler. Armsykler man kommer seg fremover med også. Fra 01.07.14 kan også folk over 26 år søke om støtte til aktiviseringshjelpemidler, og dersom de får det, slippe unna med en egenandel på 4000 kroner. Dette er kjempebra! På et eller annet tidspunkt skal jeg søke på sitski. Men! Jeg skulle ønske det samme gjaldt for treningshjelpemidler. Bare fordi jeg er 27 betyr hverken at jeg har spesielt god råd, eller mindre behov for trening. Det er selvsagt bra at de under 26 får det billigere, jeg skulle bare ønske det gjaldt for alle.

Vel. Dagens hjertesukk. Ønsker alle en fortreffelig mandag!

Høstsøndag

God helg i stua. Vel, nå er det jo snart ikke mer helg igjen.

Her er det for øyeblikket Stabækkamp som gjelder. Stabæk mot Lillestrøm, og i skrivende stund leder vi! Hipp hipp! På corner, til og med. Dagens supporteroutfit viser tydelig hvor jeg er fra. Føler meg utrolig Bærumsk når jeg har på dette pannebåndet, hehe. Har ikke brukt det på lenge, men i dag dukket det opp fra kjelleren.



Jeg har nemlig brukt søndagen på å rydde i klærne mine, sortert ut sommertøy, og hentet opp varme klær fra kjelleren. Det er nesten som å få en haug med nye klær uten å shoppe. Føles bra!



Litt trist å pakke bort sommertøy, men gleder meg til å finne det frem i desember!

Mens jeg har ryddet klær, har andre vært på visning. Det er veldig mange av vennene mine som er på leilighetsjakt for tiden. En venninne og kjæresten har allerede kjøpt, mens andre jobber med saken. Flere har fortalt meg at de ønsker leiligheter jeg kan komme inn i, blant annet hun som akkurat har flyttet. Selv om ingen kan garantere det, synes jeg det er utrolig rørende at de prøver å få det til. Jeg blir stadig overveldet av hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg. Folk stiller så mye opp for meg (og mannen). Nå som han er borte i to uker, kommer venner og venninner for å overnatte, lage mat og holde meg med selskap. Jeg er så takknemlig!

Apropos leiligheter og venner, har jeg også snakket med noen av dem om fester i leiligheter jeg ikke har sjans til å komme inn i. Flere lurte på hvordan de skal forholde seg til meg da. Jeg sa til dem at jeg forstår jo at man vil arrangere ting selv om jeg ikke kan bli med, men at jeg setter pris på å få vite om festene likevel. Det er jo kjedelig at jeg ikke kan bli med på alt, men det er kjedeligere å få vite om ting i ettertid. Det er jo mye hyggeligere å føle seg ønsket, selv om jeg ikke har mulighet til å være med.

Nå skal jeg se ferdig kampen og vente på dagens Carinevakt. Håper alle har en fin søndag.

Barcelona #5

Klart for siste innlegg om bryllupsreise del en. Ja, det stemmer, vi har hatt to bryllup og da må vi jo ha to bryllupsreiser. 22.desember boarder mannen og jeg Thai Airways på business klasse og dagen etter er vi i Bangkok. Vi vet ikke hvor i Thailand vi skal enda, men jeg gleder meg masse! Det gikk jo så bra i Barcelona, så da går vi opp en level.

Men nå er det altså BYLIVET i Barcelona det skal handle om. Det blir ikke som å lese en vanlig reiseblogg, for slike gode reiseskildringer er ikke min sterke side, men tenkte å ta utgangspunkt i hvordan det var å være der som rullestolbruker. Som Osloborger må jeg si at det var helt fantastisk. Det var ett (!) fortau som var litt vanskelig, og en (!) fortauskant som bød på problemer. Riktignok har ikke vi vært hele Barcelona rundt, vi valgte å kun ta ting som var i gå/rulleavstand fra hotellet. Hotellet var midt i sentrum, så de fleste turistattraksjoner var dermed innen rekkevidde. Park Guell og Camp Nou blir neste gang, og tro meg; det blir ikke lenge til!

Vi hadde på forhånd hørt at Barcelona hadde jobbet mye med tilgjengelighet i forbindelse med OL og Paralympiske Leker, og jeg vet ikke hvordan det var fra før, men det var virkelig bra nå. Det er også grunnen til at jeg er for OL og PL i Oslo i 2022. Vi trenger at ting blir gjort her. Leste på NRK Østlandssendingen i dag at samferdselsbyråden i Oslo håper at det kommer tilrettelagte trikker til Oslo i 2019. Sånne ting holder ikke. Vi trenger at det blir lagt press på politikerene. Vel, nok om det.

Barcelona er ganske flat, som gjør det forholdsvis enkelt å trille rundt. Flere steder var fortauene på høyde med veien, som gjør det enkelt å trille mellom vei og fortau. I tillegg var de fleste butikker på gateplan (dog en del med høye terskler).


Det var sjeldent noe problem å finne HCtoaletter, og var det ikke på restauranten/caféen vi var på, var det alltid et hyggelig hotell i nærheten som lot oss låne der, selv om det betydde å låse opp loungebaren bare for oss. Ansatte var også alltid blide og hjelpsomme, og prøvde å tilrettelegge og bidra det de kunne. Det gjorde at jeg aldri følte meg til bry, noe som er veldig deilig.



Sinnsykt trivelig bakgård!


En trapp med rullestolheis som gikk ned i gulvet. Fancy!


Cava og østers på takterasse på havna. Chill!

Av de obligatoriske must do-ene var vi kun i Sagrada Familia, og det var VIRKELIG verdt et besøk. Jeg har aldri sett på maken. Dra dit! Ryktene sier man må være der tidlig, men som rullestolbruker (eller reisefølge) er det bare å rulle forbi billettkøen. Veldig VIP!







 

Ellers brukte vi tiden i gamlebyen, på havna og på å gå rundt å se på arkitektur, shoppe og spise og drikke. Byen har alt! Hadde jeg ikke hatt skrubbsår på tåa, ville vi også prøvd ut rullestolstranda. Vel. Det får bli neste gang.





Nye RayBans. Wee! På salg altså. 

På toppen av La Rambla.



Assistenten og meg på tur.



Fine assistenten og meg!

 

GOD KVELD!

T-bane

Fikk ikke blogget fra kampen i går, ville ikke fryse av meg fingrene. Men det var stor stemning på stadion, bare synd feil lag vant. Jeg kom meg til stadion ved å delvis kjøre t-bane alene, fra Carl Berner til Majorstua. Flink!



Jeg må dusje nå, men sjekk innom senere, siste Barcelonainnlegg er in the making!

Ha en fin dag så lenge!

Beklager

Jeg vil bare beklage mitt fravær, og si hei fra kontoret igjen. Veldig hektisk å være working girl! Titter innom senere for å vise stemningen på semifinalen i cupen. Stabæk møter Molde i kveld, for kampen om cupfinale. Veldig spennende! Jeg har med tre skjerf, ekstra genser og pledd, og er klar for å heie frem de blaa, forhåpentligvis uten å fryse. Til da; ha en fin dag!!

Forskuddssavn

Siste kveld med mannen før han er to uker i Japan og Frankrike. Snufs. Det blir det lengste "hjemme alene" jeg har vært siden jeg kom hjem fra Sunnaas. Æææ!

Nå hopper vi til køys med hvitvin, melkehjerter og Castle. Stas!

Jeg glemte å dusje i dag (hvordan er det mulig???), så ingen bilder. Kommer sterkere tilbake i morgen. Kanskje til og med med nevøen, om jeg er heldig!

God kveld!

Klesprat

Jeg kan ikke akkurat kalles noen fashionista, selv om jeg er glad i klær. Jeg liker å se på, handle og bruke klær (men HATER å prøve dem!). Etter som jeg har blitt eldre har jeg tenkt mer over kvaliteten på klær, hvor de er produsert og hva slags stoff de er laget av. Jeg prøvde en stund å la være å kjøpe mye og billig tøy, og heller fokusere på få kvalitetsplagg. Det gikk helt til jeg havnet på sykehus, og fikk klærne mine revet i stykker. Men det var ikke det det skulle handle om nå. Det skulle handle om snittet (formen på klærne) og mønstere.

Alle må (bør) kle seg etter den kroppen man har. For min del betydde det for eksempel at livet i kjoler og skjørt burde være i midjen, for love handlesene gjorde hoftene mine litt store.



Jeg lærte også (etter en del stirring) at jeg kanskje ikke burde ha så mye utringning (og kanskje få litt bedre holdning, basert på dette bildet..).

 




Utover det har jeg hatt en ganske gjennomsnittlig kropp, og det har dermed vært enkelt for meg å finne klær.

Jeg har alltid latt meg påvirke av de rundt meg. På slutten av barneskolen og på ungdomsskolen var Miss Sixty-bukser det aller kuleste jeg kunne tenke meg. Det er en god ting at det ikke fantes digitalkamera da, så har jeg god unnskyldning til å ikke legge ut. Etter en uke på Roskilde gikk jeg med utvasket seecond hand Adidasjakke og ønsket meg baggy jeans.



Og da jeg var med mannens familie til California, ville jeg bare ha topper hvor ryggen er skåret til mellom skulderbladene, for sånn hadde svigerinnen min.


Fant ikke noen bra bilder av toppene, men denne har altså det.

Den seneste påvirkningen har jeg fått av assistenten som er her mest, og som var med til Barcelona. Jeg har nesten bare mønsterete og fargerike klær, mens hun kjører ensfarget og ser smashing ut. Så hva har jeg gjort? Fokusert på ensfarget shopping i Barcelona.



Nå skal det sies at assistenten kjøpte mønsterete klær der, så det går heldigvis begge veier.

Men det var ikke bare ensfarget jeg så etter. Det viser seg at rullestolkroppen ikke er like lett å kjøpe klær til som den gamle kroppen. For det første er jeg ikke en gjennomsnittlig 38 lenger. Med et trangt korsett er midjen min mye mindre enn før. Men kroppen forsvinner jo ikke, så ting presses både opp og ned. Mine allerede anstendige pupper (om jeg kan si det selv), får en push up-effekt som gjør at jeg ser ut som Betty Boop. Hoftene, som allerede var kledd i love handles, blir også ganske forstørret, som gjør rumpa mi svær! Heldigvis sittet jeg på den, og håper at ingen ser det.

Det er ikke bare endret kropp som er "problemet", det er også det at jeg sitter hele tiden. Jeg har aldri tenkt over at klær er for å stå og gå. Kjoler uten vidt skjørt er plutselig ikke fine på. Lange, deilige gensere blir bare klumpete gensere i stedet. Og når jeg endelig har funnet en fin kjole så kan jeg ikke kjøpe den fordi det ikke er glidelås på riktig plass, son betyr at har jeg den på så får jeg ikke kateterisert (tisset).

Ikke misforstå, dette er ikke noe jeg gråter meg i søvn over, det er mer en konstatering av at ting ikke er som før, også med tanke på klær. Det er jo litt i-landsproblem å være lei seg over å ikke kunne bruke en del av klærne mine, eller å ikke kunne kjøpe nye. Sannheten er at jeg sikkert sparer penger, og med tiden finner en stil som kler rullestolen. Jeg har allerede begynt dagen med å finne klær jeg tror fungerer i stol, og om bare fire til seks dager er de her hos meg! Fin aktivitet på en søndag; nettshopping på Macen, mens jeg ser fotball på projektoren. Heia Stabæk i kveld!

God søndag!

Eventyr

Det var en gang en prinsesse som skulle til en venninne for å gjøre seg fet. For å komme til venninnen måtte hun først hjem for å ta med seg en manuell rullestol. Prinsessen hadde vært på arbeid hele dagen og var ganske sliten. Heldigvis hadde hun en tjener, la oss kalle henne assistenten.

Assistenten og prinsessen måtte gå i sju lange og sju breie for å komme hjem. De dro fra arbeidet og de gikk og de gikk, og de gikk og de gikk. Dette gikk ganske sakte, ettersom prinsessen var i elektrisk rullestol, og måtte bremse ned for hver fortauskant, og kjøre omveier bare for å i det hele tatt komme ned fra fortauet. Dette var ikke sånn jeg trodde det skulle bli da jeg og prinsen fikk halve kongeriket, tenkte prinsessen. Her burde pappa kongen ha tenkt på noe lurt. Det var akkurat da assistenten utbrøt, vi kan jo bare ta 21-bussen! Den går jo nesten hele veien hjem til deg! Godt jeg har en assistent med hodet på plass, tenkte prinsessen. De kom til 21-bussholdeplassen, og så at det akkurat hadde kjørt en buss forbi. Heldigvis kom buss nummer to om bare sju minutter. De ventet og ventet, og ventet og ventet, og endelig kom 21-buss nummer to. Den var så full at hverken prinsessen, assistenten eller særlig mange andre fikk plass. Ut av høyttalerne ropte bussjåføren nei, nei, ikke ta meg, det kommer en mye mindre full buss bak meg! Så lukket buss nummer to dørene superkjapt og kjørte av gårde.

Det bussjåføren i buss nummer to ikke hadde fått med seg var at en av prinsessens undersåtter hadde kommet seg ombord på bussen, men ikke hennes 7-8 år gamle datter. Bussjåføren bare stengte dørene i en fei og suste avgårde. Alle på bussholdeplassen så på hverandre med hevede øyenbryn, og heldigvis var det en annen snill undersått der som tok vare på jenta. De begynte å gå mot neste stopp, og på veien så de moren komme av. Mor og datter løp mot hverandre, det var fint å se.

Prinsessen og assistenten ventet og ventet på at den tredje bussen skulle komme, og omsider, der kom den. Svingte inntil fortauet, åpnet dørene.. Og lukket dem. Midt mens folk gikk på. En klarte å holde dørene åpne, og mens assistenten gikk foran for å spørre om hjelp til lemmen, ble dørene forsøkt lukket tre, fire, fem ganger. Fremme hos sjåføren fikk assistenten beskjed om at sjåføren ikke kunne hjelpe, på grunn av mangel på redskaper til å åpne lemmen. Assistenten kom tilbake, og ved hjelp fra andre fikk de opp lemmen, og prinsessen kunne kjøre ombord. Vel inne i bussen, ja da kom sjåføren, og sa til assistenten: du kan ikke komme å be om hjelp med den der i hånden. Eh? Du kan ikke komme å be om hjelp med den der i hånden, gjentok han, og gikk foran igjen. Prinsessen og assistenten så på hva hun hadde i hånden. Et telefoneringsverktøy laget av epler. Ikke be om hjelp med den i hånda? Hvorfor ikke?

Prinsessen og assistenten tenkte ikke så mye mer over dette på veien hjem, men merket seg at sjåføren var ekstremt ivrig etter å lukke dørene på hver eneste holdeplass, selv om mange skulle av. Omsider kom de til Einars vei, og sjåføren annonserte at han ville komme bak og hjelpe prinsessen av bussen. Han stilte seg på lemmen, og prøvde å åpne den. Du kan ikke stå på lemmen mens du prøver å åpne den, sa assistenten. Jeg vet det! Ropte sjåføren tilbake. Han flyttet så et bein... Men etter en liten stund var lemmen åpen, prinsessen kjørte ut, og sjåføren spurte om det var assistenten hennes, mens han nikket mot assistenten. Ja, svarte prinsessen. Jaaa, sa bussjåføren, henne bør du bytte ut! Assistenten og prinsessen så på hverandre og måpte. Kan man virkelig tillate seg å si sånt? Men før de visste ord av det hadde bussen kjørt. Prinsessen kom seg til venninnen, og assistenten kom seg hjem. Snipp snapp snute, så var eventyret ute.



God lørdag!

9 to 5

Ville bare si hei fra kontoret!



Tittelen på innlegget er dog misvisende, for det er mer sånn 11-18, men det er da lov å sitere Dolly innimellom.

Uansett, ville bare ønske alle en god dag! Håper sola skinner på deg.

Toppblogger #5

Hei igjen, alle bloggfans!

En stund siden rullestoltoppbloggeren har vært til stede, men livet som toppblogger er ekstremt hektisk. Mellom jobb, bryllup og bryllupsreise har det vært for lite tid. Tar haugevis av selvkritikk! Som jeg har nevnt før kan jeg skjønne hvorfor andre toppbloggere velger å droppe skolen, studiene eller jobben for å være blogger på fulltid. Det tar jo så mye tid med innlegg, bilder, Restylane og å finne linker til kule klær på Nelly.com. Mange er i tillegg nybakte mødre, eller gravide, og det er jo en fulltidsjobb i tillegg. Tenk om man ikke finner den riktige vogna, har alle babyklærne kjøpt inn og babyrommet klart (selvsagt malt i temafarger med grunntone rosa eller blått) minst to måneder før babyen kommer! Jeg har jo tenkt til å få barn om en stund, og tror jammen jeg må ut på jakt etter den perfekte stelleveska om ikke så alt for lang tid. Må hvertfall begynne å spare til den, designervesker er jo ekstremt dyre! Heldigvis kan jeg nyte livet uten barn litt til, og være den viktigste personen i mitt eget liv litt lenger.

Som toppblogger har jeg selvsagt VIP-privilegier, noe som var svært nyttig da vi var på reise. Både på flyplassene og severdighetene kunne assistenten bare peke på meg, og vips var det null kø og topp service. Jeg bare nyter det så lenge det varer. Det virker for så vidt ikke som om det skal slutte med det første, får jo forespørsler om artikler nesten ukentlig. Det er fryktelig slitsomt, altså!

Ellers har jeg fått med meg, litt sent kanskje, at mange av de norske toppbloggerne har tatt silikon. Jeg blir litt stressa av det, for jeg har jo ikke lyst til å skille meg ut, samtidig føler jeg at det holder med en operasjon i året. Alle vet at man ikke må overdrive, vil ikke være Heidi Montag heller. I år har jeg gått for å freshe opp navlen, og venter bare på at det skal bli en trend. Kan ikke skjønne at ikke alle vil tisse gjennom navlen egentlig, aldri har blæretømming vært mer sosialt enn etter at jeg begynte med det. Jeg fikk operasjonen gratis, og kanskje jeg kan få til et samarbeid med Rikshospitalet/NAV, og ha en konkurranse her på bloggen, hvor man kan vinne en tilsvarende oppgradering. Hadde ikke det vært noe? Men tilbake til denne silikonen. Det beste ville vel vært å endre kroppen på en naturlig måte? Jeg ser at fotballfrua kun baserer seg på kosthold og trening, ikke operasjoner. Der vil jeg være også. Det er jo best å gjøre som selveste dronninga. Jeg har tidligere skrevet litt om mitt kosthold, ønskekost (kommer spørsmålsrunde om denne livsstilen asap, med ønskekostekspert Mannen!), og det har endelig begynt å vise resultater. Hvem trenger silikon med denne kroppen her?!



(Kameravinkel og korsett har selvsagt ingenting med saken å gjøre)

Slenger med et outfit på slutten her, selv om det strengt tatt burde vært i et eget innlegg, og i mange ulike vinkler (tar haugevis av selvkritikk her også!).


Ølbriller: Ale Hop // Øredobber: Celine Engelstad // Hvite skuldre: innesitting i halvannet år // Kjekk mann: Ringenes Herre-kø

 Les flere toppbloggerinnlegg her.

God kveld til alle!

Barcelona #4

I forrige innlegg skrev jeg om reisen frem og tilbake med rullestol. Nå tenkte jeg å skrive litt om hotellet.


Først må jeg bare skyte inn en hilsen til en av mine største bloggfans, en av mine aller beste venner; GRATULERER MED DAGEN! Du er et av de beste menneskene i verden, og jeg er så utrolig glad for at vi er venner. Nyt dagen, og kom på besøk snart!

HOTELLET
Mannen og jeg er svært glade i å reise. Jeg har alltid elsket det, mannen har trengt litt overbevisning. Heldigvis er det mange år siden han innså at reising er noe av det beste som finnes. Møte nye mennesker, andre kulturer, andre livssituasjoner, spennende mat og drikke! Finnes det noe bedre? Jeg har vært flink med penger, og flink til å spare, så lenge jeg kan huske. Hva har jeg spart til? Alltid neste tur! (Og av og til ny data..)

I 2010 var jeg først fem måneder på utveksling i Berkeley, California, rett utenfor San Francisco. Jeg kom hjem i slutten av mai, hadde en deilig sommer i Oslo, og så dro mannen og jeg på backpackertur i fire måneder i Asia.












Lykke! Det tror jeg var det beste året i livet mitt, selv om jeg stort sett har det bra hele tiden. (Hvor enn rart det høres ut må 2013 komme på andreplass. Joda, det værste som har hendt meg skjedde da, men jeg overlevde. Jeg reiste meg opp igjen, om ikke bokstavlig, så hvertfall billedlig. Jeg fullførte mastergraden min, jeg giftet meg, vi kjøpte leilighet sammen for første gang, og viktigst av alt; jeg knakk ikke. Men nå løper tankene fra meg, jeg skulle jo skrive om reising! Og hotellet!)


At to studenter har råd til å reise rundt så lenge er jo helt utrolig, men mye går med sparing og få krav til standard på overnattingsstedene. Og nå kommer jeg (omsider) til poenget mitt. Jeg har alltid tenkt at så lenge rommet er rent, og helst et eget bad, er det ikke veldig farlig hvor jeg sover. Selvfølgelig er det deiligere med fint rom, men det har aldri vært noe vi har prioritert å bruke penger på. Until now..


Vi bodde på Olivia Plaza Hotel, som ligger på Placa de Catalunya, altså midt i sentrum. Hotellet har fire stjerner, og var dermed ganske annerledes enn det vi pleier å bo på. Men, når du krever full tilgjengelighet, og bad med plass til dusj-og dostol, er de fleste alternativene litt dyre. Hotellet var supert! Alle de ansatte var supersøte og hjelpsomme, vi fikk en haug med puter og håndklær hver dag (jeg bruker nemlig mange), uten å be om det, og det var ikke en eneste terskel å se. Dostolen gikk inn på do med et nødskrik, hadde døråpningen vært to cm smalere ville det ikke gått, men det gikk jo så det var ikke noe problem. Senga var myk og deilig, og beliggenheten var perfekt! Kunne altså ikke vært mer fornøyd, tror jeg. Har ikke mange bilder fra hotellet, men disse er hvertfall tatt der:

Mannen pakker dusjstol.

 

Klar for middag i ny utrolig myk topp!






9 år og 2 måneder som kjærester!


Nå tror jeg jeg har skrevet lenge nok.. Ha en fin uke! Hurra!

Barcelona #3

Hjemme igjen fra en fantastisk ferie i en spennende by med to utrolig gode mennesker. Veldig glad og trist på samme tid; glad for alt jeg har opplevd, men trist for at det er over. Nå har jeg mannen hjemme i ni dager, så stikker han i to uker med jobben til Japan og Frankrike. Æsj.

Uansett. Jeg tenkte å dele opp innleggene om turen etter tema; reisen, hotellet, og bylivet. Jeg begynner med reisen her, for jeg har ikke bilder enda.

FLYREISE MED RULLESTOL
Vi hadde booket flybillett ned gjennom SAS, og hjem med Norwegian, begge på nettet. På Norwegian sine sider er det svært enkelt å huke av for spesielle behov. Hos SAS må dette gjøres etter bookingen, men det er ikke noe problem. Begge flyselskapene lot meg ta med dusj/dostol gratis, i tillegg til rullestolen jeg satt i.

Mamma var snill, og kjørte oss ut til Gardermoen tidlig om morgenen. Flyet gikk ni, og hun hentet mannen, assistenten og meg hjemme klokken seks. Da vi ankom flyplassen sjekket vi inn på automatene, leverte dostolen på spesialbagasje, koffertene på bagasjebåndet og dro mot sikkerhetskontrollen. Der slapp vi forbi køen, og jeg slapp å bytte stol for å komme gjennom pipe-maskinen. Hadde grundig kroppsvisitering i stedet. Vi rakk å titte litt i taxfree-butikken, spise (ekkel) mat på pizza hut, og kateterisere før vi gikk til gaten. Vi hadde hørt av andre på forhånd at rullestolbrukere kommer først inn i flyet, så vi prøvde å være der tidlig. Der fikk vi beskjed om at vi skulle ha sjekket inn i skranken, hvis ikke vet de ikke at jeg er der og trenger hjelp ombord. (Nei vel, hva med bekreftelseseposten jeg har fått, hvor det står at jeg trenger full hjelp og skal på dette flyet?) Heldigvis var det en annen som trengte hjelp der, så da var de tilstede.

For å komme ombord i flyet ble jeg flyttet over på en supersmal rullestol, som får plass i midtgangen på flyet. Min egen ble tatt ned i bagasjerommet fra gaten, men fikk kjeft for ikke å ha sjekket den inn (i skranken). Vel. Nå vet jeg det til neste gang. Jeg tok med puta fra rullestolen inn i flyet, og satt på den. Å fly var ikke spesielt behagelig for hverken rumpe, rygg, føtter eller nakke, men ikke uoverkommelig vondt. Jeg var utmattet etter å kun ha sovet to timer natta før, så sov nesten hele turen. Vel fremme i Spania måtte vi vente til alle hadde gått av flyet, før to trivelige spanjoler kom med en ny smal stol og hentet meg. Min egen rullestol stod klar med en gang jeg kom av flyet, og vips var jeg i Spania uten særlige problemer!

Hovedgrunnen til at vi valgte Barcelona som første feriedestinasjon var at vi hadde hørt at det er en av verdens mest rullestolvennlige byer. Allerede på flyplassen fikk vi et hint om hvorfor. Flybussen, som går hvert femte minutt (!!!), hadde en knapp som fikk en rampe til å komme ut av understellet til bussen. En mann trillet meg ombord, satte på meg sele, før han hjalp mannen og assistenten med bagasje. Bussturen tok omtrent en halvtime, og vips var vi midt i Barcelona.

På vei hjem hadde vi litt erfaring, så vi sjekket inn i skranken. Jeg tror Norwegian hadde kontroll uansett, for de hadde navnet mitt ved gaten, men det er jo bra å gjøre som jeg har fått beskjed om. Tilbaketuren foregikk stort sett som utreisen, men setene på Norwegianflyet var mye vondere enn på SAS. Mye!

Håper dette var interessant for andre enn meg selv! God kveld!

Barcelona #2

Åh, Barcelona! Denne byen stiger raskt på listen over mine favorittbyer. Jeg gleder meg masse til å skrive om den når jeg kommer hjem, både om generelle tips, men mest om å reise på hjul. Jeg er ikke nok i nærheten av Internett til å få det til her.

Det vi har gjort så langt er å se Sagrada Familia, litt på arkitektur, vært ved havna, på matmarked, og mest av alt gått (rullet) rundt i gamlebyen og sett på folk, tittet i kule butikker og brukt masse penger. I går oppdaget vi et nytt område i gamlebyen, så jeg tror vi skal dit i dag. Og på Picasso-museet. Andre kanskje-planer er å se fotballmuseet på Camp Nou og/eller Gaudi-parken. Begge disse tingene krever t-bane, mens alt annet vi har gjort har vært i gåavstand, så vi er usikre. Noen innspill?

Jeg har også spist noe av det beste jeg har smakt noen gang; en helt perfekt tunfiskfilet. Den var helt fantastisk! Grillet med sesamfrø, og rå inni. Nam! Vi skal tilbake dit på fredag, denne gangen med assistenten. Jeg gleder meg!!!

Her er bilder fra en lunsj og en sangria-pitstopp. Livet på ferie er slettes ikke værst. Lunsjen var på et non-profitt sted, hvor de ansatte var i arbeidsopplæring. Nydelig mat og utrolig trivelige omgivelser!



Tusen takk til alle som har gitt oss penger til bryllupsreise. Det er så utrolig fint å være her!

Håper dagen er bra!

Barcelona #1

For en by! Jeg forelsket meg med en gang! Så god mat, kul arkitektur, spennende butikker, trange gamlebygater, masse å gjøre og se, og så utrolig tilgjengelig! Da vi ankom flyplassen, og trillet bortover det store flate gulvet mot bagasjebåndet, sa assistenten; hvor deilig hadde det ikke vært om verden var som en flyplass. Vel. Her i Barcelona er det nesten sånn. Store, brede, flate fortau, ofte ikke opphøyet i forhold til veien, så man trenger ikke bekymre seg for fortauskanter. Wow, liksom!

Det er ganske crappy Internett, og dermed vanskelig å laste opp bilder, så det blir med ett:



en meget fornøyd Carine på flybussen inn til byen. Reisen gikk så bra! Jeg var ganske bekymret på forhånd, men jeg tror nesten ikke det kunne gått bedre.

Jeg skal lage noen mer utfyllende innlegg om reising til Barcelona som rullestolbruker når jeg kommer hjem. I dag blir det shopping, for det er litt regn i lufta. Mannen og assistenten jubler når det ikke er så varmt, men jeg trives i 30 grader og sol!

Ha en fin start på uka hjemme!

Gardermoen

Er ferdig sjekket inn, og skal straks til gaten. Snakkes i Barcelona!

Reiseproblem

Tenk at det bare er to dager til jeg er i Barcelona! Første utenlandstur etter skaden! Jeg er utrolig spent. Gleder meg utrolig til å være der, men ikke spesielt til selve reisen. Da jeg var liten var vi ofte på chartertur til Syden, og jeg syntes det var supert å stå opp midt på natten for å reise. På lørdag må vi opp klokka 04, og jeg må si at det ikke frister sånn veldig. Men det er jo verdt det. Får satse på å sove på flyet.

Dette skulle være et glede-seg-innlegg, men som så ofte før bruker jeg lang tid på å skrive, også skjer det ting før jeg rekker å publisere. Det er ikke sånn at jeg ikke gleder meg lengre, men det har oppstått et problem. Et problem jeg ikke ville hatt uten ryggmargsskade. Jeg har nemlig fått feil katetere. Halvparten så lange som jeg trenger. (Dramatisk pause)



Assistenten bestilte på mandag, og jeg satt ved siden av henne da hun gjorde det, så jeg vet hun bestilte riktig. Fordi gangen (tarmen) fra navlen og ned til blæra er lengre enn urinveien til kvinner, bruker jeg herrekatetere, som er dobbelt så lange som kvinnekatetere. Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at kvinnen i andre enden har blitt forvirret av at jeg er kvinne. Frem til jeg er hjemme igjen trenger jeg 55 katetere, og jeg har 47. Damn! Hva gjør jeg?

Ikke har hjemmesykepleien slike katetere, ikke kan man kjøpe det på apoteket, ikke er jeg innlagt noe sted jeg kan få det fra. Selvfølgelig skal vi ringe Boots tidlig i morgen, men jeg vet at de kun leverer mandager og torsdager. Ja, jeg er stressa. Og nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Shit.

Ulykke

En ulykke kommer sjelden alene, sies det, og det har vært tilfelle i dag. Dagen begynte med at jeg våknet av meg selv, ganske uthvilt. Deilig det, men jeg skulle jo ha tømt blæra i halvsøvne kl 06. Godt var det likevel at jeg fikk sove lenge, jeg trengte å være uthvilt til i dag.

Ettersom jeg hadde sovet i åtte timer i strekk, våknet jeg selvsagt våt av urin. Dermed var det bare å hive seg rundt (nesten bokstavlig talt) og rulle over i mannens seng, og vasking av overmadrass. Deretter kom to trivelige pleiere, og vi hadde det svært hyggelig, og tida gikk...

Jeg skulle være på OCH for å hente mitt nye korsett og ta avstøpning av anklene for å få ankelskinnee. I går bestilte jeg taxi til 11.30, men plutselig var klokka 11.36, og ingen assistent eller taxi hadde dukke opp. Det var heller ingen assistent å få tak i, og Norgestaxi hadde ikke registrert noe taxi på meg i dag. Jeg hadde glemt at assistenten ikke kunne i dag, og ikke fått tak i reserve. Yes..

Snille hjemmesykepleiere pakket kateteriseringsutstyr, Norgestaxi hadde en maxitaxi i nærheten, og snille pappa slapp alt han hadde i hendene og kjørte ut til OCH på Furuset. Selv om han hadde legetime på Bærum sykehus klokken 14.30.

Vel ute på OCH fikk jeg mitt nye (gamle) spilekorsett med hull i, avstøpninger av føttene og kateterisert før det skjedde et nytt uhell.





Ortopediingeniørene var svært trivelige, og tida gikk fort. Jeg gruet meg til å vente lenge på taxi, men akkurat da timen var slutt så kom taxisjåføren og spurte om jeg var klar. Hvordan han visste det, vet ikke jeg, men endelig litt flaks!



Nå venter brettspill og sitronterte med venner. Fred og kjærlighet til alle!

Tilgjengelighetstips

Så var det den siste sommerdagen. Jeg kan ikke tro at det er september i morgen. Hvor har sommeren og året blitt av?

Jeg har vært på ulike steder rundt i Oslo de siste dagene, så tenkte å komme med litt rullestoltilgjengelighetstips.

Onsdag var vi på Hanami på Tjuvholmen. Nydelig mat (japansk fusion-ish), bra service og veldig behjelpelig betjening. Jeg fikk prøve flere bord, og de åpnet en annen inngang. Jeg hadde elstol denne gangen, mens de to andre gangene jeg har vært der har det vært med manuell stol. Manuell er jo mindre og enklere, men det gikk bra med den elektriske også. Jeg har ikke vært på toalettet der, så vet ikke hvordan det er.

Torsdag spiste vi på People's. Der er det et par trinn for å komme inn, men betjeningen er hjelpsom. Jeg tror ikke det er mulig å komme inn med elektrisk stol. De har et ganske stort handikaptoalett, men det er et trinn eller to for å komme seg ned dit.

Etter People's var vi på Rockefeller og så på Radioresepsjonen. Da vi kom ut fra People's oppdaget vi at det var kø ned nesten to kvartaler for å komme inn. Vi var seks stykker, og mens tre stilte seg i kø, gikk mannen, venninnen og jeg forbi hele køen. Vi slapp inn uten problemer, veldig deilig, men også ganske nødvendig. Vi brukte nesten like lang tid som vennene våre stod i kø på å få tømt blæra mi. Rockefeller har vært veldig greie og hjelpsomme begge gangene jeg har vært der nå, med både trillehjelp, plassanvisning og køslipping. Eneste jeg har å utsette på dem er at dørene til toalettene er litt for trange. Jeg mangler to-tre cm på å komme inn, som gjorde at jeg måtte kateterisere i et av rommene med vask, utenfor et toalett. Heldigvis er det ikke like pinlig å vise navlen som å vise underlivet, så for meg var det jo ikke krise.

I går måtte mannens bursdag flytte ut av leiligheten på grunn av oppussingen, og vi dro til Colonel Mustard på Alexander Kiellands plass (akp). Veldig trivelig sted med bra ølutvalg, god pubmat, masse brettspill og et stort handikaptoalett. En litt kjip terskel for å komme inn, men rullestolbrukere som er litt mer erfarene enn meg burde ikke ha noe problem der. Jeg hadde elstol, og det var greit med plass. Min første tur hit, men jeg skal definitivt tilbake.

I dag har jeg dusjet, og er dermed litt frossen. Håper det går over snart, jeg skal nemlig til Nadderud og se Stabæk. Vil helst ikke fryse da.



Artig med diskusjon i kommentarfeltet, forresten. Svært uvant, og jeg vet nesten ikke hva jeg skal si.

Nå skal jeg spise vafler med min kjære og en av hans forlovere. Kryss fingrene for Stabæk i dag!

fred og kjærlighet. Yo.

GRATULERER!

Verdens beste mann har bursdag i dag! Hipp hipp hurra for deg! Jeg er så uendelig glad for at du er den du er, og for at jeg er kona di. Elsk!



Enda jeg var fullt klar over at bursdagen er i dag, kom den litt som julekvelden på kjerringa. Jeg har totalt feilet som bloggkone. Jeg vekket ham ikke med hjemmelagede cupcakes på senga, ikke en Louis Vuitton (manne?)toalettmappe eller (manne?)veske. Jeg har faktisk ikke kjøpt gave til ham i det hele tatt. Så dumt av meg å skrive det her, men med bryllup (og morgengave) nettopp, og Barcelona om en uke, så har jeg ikke penger. Snakk om dårlig blogger. Kommer aldri på topp hvis jeg er ærlig om økonomi. Æsj. Jeg får rett og slett la meg sponse av flere enn NAV, så renner pengene inn.

Denne uka har vært veldig hektisk, med oppussing i fire dager -og senere i dag, jobbing, restaurantbesøk med familien, Radioresepsjonen på Rockefeller (innlegg kommer!), familiebursdag for mannen og (planlagt) fest i dag. Festen blir nok flyttet ut til et av hovedstedenes sjenkestuer, ettersom det ikke er noe plass igjen i leiligheten.

Jeg husker i fjor på denne tiden, rundt da jeg hadde muntlig eksamen på master, da sa fysioterapeuten og/eller psykologen til meg at med ryggmargsskade blir man fortere sliten enn før. Vel, også her må jeg si meg heldig. Jeg føler jeg flyr som en (litt stor og treg) sprettball, og gjør ting hele tida, og i tillegg til alt jeg gjør med andre må jeg huske på kateteriseringstider, stillingsendringer, ikke for lenge i en stol, ikke belaste foten og jeg vet ikke hva. Hadde jeg blitt fortere sliten enn før hadde jeg rullet i veggen. Heldigvis ikke!

Ønsker alle en god Mannens Bursdag! Hipp hipp hurra!

Frustrert

Dette skulle egentlig vært et innlegg jeg skrev i går, om to smykker jeg fikk i familiebursdag på søndag. Jeg fikk nemlig både et hjemmelaget armbånd av bursdagsbarnet selv, fetteren min på 12, og et nydelig halskjede, som har tilhørt oldemoren min. Kanskje ikke det mest spennende innleggstema, men hyggelig og positivt ladet i det minste.

Det ble ikke noe innlegg i går, jeg var for sint. Det blir ikke noe smykkeinnlegg i dag, jeg er for sint og oppgitt. Det jeg fikk vite i går formiddag var nemlig at veggene våre må forsterkes for å kunne holde heisene til hev-senkfunksjonene. Dette skulle vært oppdaget på befaring, men noen ganger er det vanskelig. Det var all forklaringen jeg fikk. Av og til glipper det. Og jeg skjønner det, men hvis man vet at det kan være vanskelig, bør man undersøke NØYE! Ja, følte dette var et caps lock-øyeblikk.

Forsterking av vegger er ikke noe NAV dekker, så ikke bare fikk jeg beskjed om at stua/kjøkkenet mitt kommer til å være en byggeplass på ubestemt tid, det kommer også til å koste. Jeg skjønner at dette er en utgift vi hadde fått uansett når dette hadde blitt oppdaget, men det er forskjell på å høre det dagen man tror kjøkkenet skal være ferdig, og lenge på forhånd. Befaringen var i februar eller der omkring. I stedet for å ha ferdig kjøkken, må vi finne snekker, betale kostnadene og finne ny dag hvor mannen fra Handicare kan komme og tilrettelegge. Jeg var så sint, frustrert og lei meg i går. Og er det egentlig fortsatt.

Det var et tidspunkt i går hvor det så litt lysere ut. Jeg ringte mamma og pappa, pappa ringte snekkere han kjenner, snekker kom på befaring allerede i går, og fortalte at de kunne få det til allerede på torsdag. Altså i morgen. Hurra! Det er så snilt. Kanskje mannens bursdag på lørdag ikke blir midt i et oppussingsobjekt, kanskje det ikke betyr at vi må leve i rot i lang tid og kanskje jeg klarer å bevege meg rundt i min egen stue igjen. Men nei. 24 og 25 september var første mulighet for å få kjøkkenet tilrettelagt. Jess.



Dette innlegget skrev jeg i dag morges, men ble aldri ferdig, også har det vært en lang og hektisk dag i mellom. I løpet av dagen kom det heldigvis gode nyheter. Flinke ergoen og flinke mannen jobbet og kranglet og nå har vi hvertfall fått flyttet det til 4. og 5. september. Da blir det i det minste bare en uke i oppussingen.

Ha en fin kveld!

Kjøkkenoppussing

Tittei I dag har vært en kaotisk dag. Snekkeren fra NAV, som skal gjøre kjøkkenet vårt tilrettelagt, har endelig kommet. Det kommer til å bli veldig fint, men i dag og i morgen er leiligheten en byggeplass. Da vi flyttet fra 31 til 60 kvadratmeter tenkte jeg at vi hadde all plass i verden, men det viser seg at jeg tok feil. Rullestoler tar plass, og de krever enda mer plass for å kunne brukes.

Mens stua og kjøkkenet er fylt opp av kjøkkenutstyr, innholdet i skapene, verktøy og jeg vet ikke hva, kan jeg knapt bevege meg rundt. Men det betyr ikke at jeg ikke har fått noe ut av dagen. Jeg har nemlig både dusjet, hatt fysio og jobbet. God start på uka, med andre ord.

Gleder meg til å vise frem kjøkkenet når det ferdig.

Nå ser mannen på fotball, mens jeg slapper av med en dårlig tvserie på Netflix.



Ønsker alle en fin kveld.

Pynta

Hipp hurra, det er helg! Jeg hadde fysio både på torsdag og fredag, og på fysioterapeutens oppfordring tok jeg helg med god samvittighet. På tross av det har jeg jobbet (!) i dag. Men da Stabækkampen begynte var det umulig å konsentrere seg lengre.




Tar dermed helgen nå med ekstra god samvittighet.

Jeg har ryddet i både klær og smykker denne uka, og funnet frem ting jeg ikke har brukt på en stund. Elsker å pynte meg og føle meg fin. Noe som ikke er like enkelt i rullestol.









Angående innlegget i går vil jeg bare si at jeg ville aldri hengt ut noen på den måten at det er gjenkjennelig for andre enn dem selv (og eventuelt andre til stede). Jeg sier ingenting om navn, alder, nasjonalitet, tidspunkt for hendelsene, og knapt nok kjønn. Jeg skriver jo ikke navnet på vennene mine en gang, så det ville ikke falle meg inn å gjøre noen gjenkjennelige. Når det er sagt synes jeg det er helt innenfor å skrive om hvordan det kan være med hjemmesykepleie til tider. Stort sett er jeg jo veldig fornøyd.

Håper alle har en fin dag! Nå begynner andre omgang av Godset-Stabæk. Heia!

Hverdagsliv

Jeg har dusjet, og pleieren tørker føttene mine.
-Føles det tørt nå?
Før jeg rekker å svare.
-Jeg mener... Kjennes det bra? Eh.. Jeg tror det er tørt nå.
Pinlig stillhet. Jeg tenker det er best å snakke om noe annet.
-Er du ny?
-Ja. Også har jeg bare fått nye brukere i dag.
Er det mulig å ha brukere du kjenner fra før når du er ny?

Jeg skal tilbake i seng fra do/dusjstol, noe som kan være en utfordring når huden er fuktig. Under rumpe og lår er det veldig vanskelig å få tørket før jeg er tilbake i seng. For å få sklibrett og slide under sitteknutene, som er slik jeg forflytter meg, pleier jeg å lene meg sidelengs over på senga, mens en pleier vipper meg ekstra over og en annen putter under brett og slide.
-Hold på kneet og på hofta mi, og så skal jeg lene meg, og du vippe, slik at hun får under brett og slide.
Tar tak i håndleddene hennes mens jeg prater og plasserer hendene riktig.
-Ok.
Hun slipper kne og hofte og flytter seg.
-Du må stå der, og holde på hofte og kne.
Hun tar hånden på riktig kne, men feil hofte.
-Nei, hånden på den andre hofta.
Hun bytter kne, men tar hånden på riktig hofte.
-Nei, hånden på det andre kneet.
-Æææ, jeg forstår ikke!
Jeg er frustrert fordi hun ikke skjønner, så jeg bare lener meg sidelengs, og håper hun forstår hva som trengs å gjøres. Den andre pleieren tar kommandoen.

Jeg tømmer blæra til faste(ish) tider, og det innebærer stort sett kateterisering klokken ni, som er da jeg blir vekket av hjemmesykepleien. Dette foregår via kateter, som stikkes gjennom min nye gang inn i blæra, fra navelen. Det koples på en pose, også kommer urinen fra blæra, gjennom kateteret og ut i posen.
Pleier en til pleier to:
-Har du sett dette før?
-Nei, hva er det? Avføring?
What the fuck? Ser det ut som avføring? En blank gul væske? Hva slags avføring har du?
-Nei, det er urin.
-Å. Pleier en tar med seg posen til badet for å tømme urinen i toalettet. Det er omtrent 200ml i posen.
-Hvor ofte gjør du det? En gang om dagen?
-Nei, flere. Hver fjerde time omtrent.
-Så.. To ganger om dagen?
-Nei, jeg gjør det like ofte som du tisser, du tisser vel mer enn to ganger i døgnet?
-Ja.

Jeg skal kle på meg i seng. (Vet jeg har skrevet noe lignende før, men det skjer så ofte.)
-Hva vil du ha på deg?
-Jeg skal trene i dag, så tror jeg tar den blå joggebuksen. Den er i nederste hylle.
-Denne?
Hun holder opp en svart tights.
-Nei, den er svart, og ikke en joggebukse.
-Denne?
Hun holder opp en lys dongeribukse.
-Nei, en mørk blå joggebukse, hvor det står Pink på låret.
Hun begynner å lete i hyllen over.
-I den hyllen er det skjørt, bukser er nederst.
-Er jeg helt blind? Jeg ser ikke noe blå bukser.
Om du ikke er blind er du hvertfall ikke særlig god til å lete.
Det er kanskje en måned eller to siden sist jeg brukte denne buksa, så den er ikke øverst. Jeg skal til å foreslå å løfte på de øverste buksene, da samme ide slår henne.
-Her!
Takk skal du ha.




God helg.

Tekstvegg!

Herrejemini, denne uka har bare forsvunnet uten at jeg har hatt tid til bloggen i det hele tatt. Jeg liker ikke det, for jeg synes det er gøy å blogge. Likevel, denne uka har jeg ikke hatt tid eller bloggenergi.

Så, hva er grunnen til dette?

Vel. Mandag måtte jeg ligge bakover og avlaste rumpa. Den har vært øm og vond til og fra siden bryllupet. Huden har vært helt fin, men det er vondt i skinkene/sitteknutene på innsiden. Det er jo en god ting at jeg kjenner det, men det åpner jo bare for masse spørsmål; hvor godt kjenner jeg det? Kjenner jeg det sånn som det er, eller er det egentlig dritvondt? Innbiller jeg meg denne smerten? Jeg var egentlig i litt dårlig humør av dette, for frykten for å ødelegge rumpa er så stor. Om jeg ikke kan sitte, så ødelegger det for alt jeg vil gjøre, fra jobbing til sosialt samvær. Jeg har dermedtatt denne smerten ganske alvorlig, som gjorde at jeg jobbet litt på mandag, mens jeg stort sett lå godt tilbakelent og så på tv. Chill, tenker du kanskje? Nei, ikke når man vet man har ting å gjøre, og ikke får gjort det. Dessuten er det bare drit på tv på dagtid. Jeg tror jeg mistet et par iq-poeng av å se på så tanketomme programmer som dagtv er.

Tirsdag hadde min fine (inngiftede) lillebror bursdag, og ble 20 år. Tenk, han var bare 11 da mannen og jeg ble sammen. Jeg har jo ingen søsken, så jeg adopterer der jeg kan, og denne fine fyren er definitivt min og mannens felles lillebror. Uansett, ettersom vi skulle i bursdag måtte jeg sitte i manuell stol om kvelden. Det hadde jeg egentlig ikke gjort siden bryllupet, og jeg tenkte at jeg måtte avlaste så mye som mulig på dagtid. Dagen ble imidlertid ikke helt som jeg hadde tenkt. Assistenten måtte hjem med migrene, bare en time etter at hun hadde kommet på jobb. Ingen av tilkallingsvaktene hadde anledning til å komme på så kort varsel. Dermed måtte pappa stille opp som assistent. Han gjorde en veldig god jobb, noe han selv også poengterte. Deretter hadde jeg besøk av han som skal bestemme om jeg får flere assistenttimer, slik at jeg kan kutte ut hjemmesykepleien. Jeg fikk skryt for søknaden min, så nå krysser jeg fingrene for at den er god nok til å bli innvilget.

I går var jeg på ny (gammel) jobb for første gang, og det var så skjønt!




Jeg skal være på SSB to dager i uka, for å skrive masteroppgaven min om til en artikkel.






Jobben er ny for året, men jeg både skrev oppgaven, og begynte så vidt på artikkel i fjor. Menneskene er dermed kjentfolk. Det er så deilig å jobbe utenfor hjemmet. Jeg kjente jeg kom rett i et annet mindsett enn det jeg får til hjemme.

Men. Jeg var jo ikke på plass før 11.20, enda assistenten kom klokken 08. Nå stresset vi jo ikke akkurat her hjemme, men vi somlet jo heller ikke. Det bare understreker behovet mitt for de ekstra bpa-timene. Dersom assistenten kan begynne på jobb 07.30, så kan jeg være ferdig til 09.30, og kanskje være på plass litt over ti. Med hjemmesykepleiens tider kan jeg ikke forvente å være på jobb før tolvtiden.

Jeg tok med meg lekser hjem fra jobb, så jeg er klar for å skrive når jeg er på jobb igjen på onsdag.





I dag er det fysio som står på planen, og i den anledning er jeg kledd i slackeklær og med bustehue.




Håper alle har en fin dag!

Kontor

Første dag på jobb på Statistisk sentralbyrå i dag! Forteller mer i morgen, men ville bare titte inn og si hei, og at jeg har det veldig fint og veldig travelt.



Fått meg kontor og greier!

Ha en nydelig kveld!

BPAsvar!

Endelig har jeg somlet meg til å skrive dette innlegget. Jeg spådde på forhånd at det ville bli langt, så jeg har ikke klart å motivere meg selv. Før nå. Så her er altså Carines lille guide til BPA (bruker/borgerstyrt personlig assistent). Husk at dette er min opplevelse av det, så kan ikke brukes som fakta. Jeg tar utgangspunkt i spørsmålene fra dette innlegget.






Hva synes du om å ha fremmede så nært innpå deg?
Dette var noe jeg måtte lære meg ganske tidlig i skadeforløpet. En rekke leger og kirurger, utallige syke- og hjelpepleiere, fysioer, ergoer og andre mennesker som vet alt om meg, ser meg i mine svakeste øyeblikk, må hjelpe meg på do, dusj og blæretømming. Tabu rundt nakenhet var det bare å kvitte seg med, og håpe at pleierne i det minste gjorde sitt ytterste for å la meg beholde verdigheten min. Da jeg begynte med assistenter i april var jeg dermed allerede vant til å ha nære fremmede. Det var jo likevel ikke helt det samme, en sykepleier er jo utdannet til dette, mine assistenter er ikke det. Samtidig kan jeg med assistentene kontrollere hvor nært innpå meg de skal komme, både hva gjelder intimitet og på det personlige plan.

Fra jeg søkte på BPA var det planen å ha hjemmesykepleie om morgenen, og assistenter på dagen. Dette var jo delvis fordi jeg ikke ville ha de jeg var sammen med hele dagen til å drive med intime ting. Jeg tenkte også at det ville gi meg en større variasjon i søkermassen. Nå er jeg ikke så sikker på at dette er den beste løsningen likevel, så jeg har nå søkt på flere timer. Målet er å kun bruke BPA, og kutte ut hjemmesykepleien, både for å kunne få mer fleksibilitet på tid, og for å slippe å forholde meg til så mange mennesker.

Etter å ha hatt BPA i omtrent fire måneder er ikke assistentene fremmede lengre. Jeg er jo så åpen, og slipper folk inn ganske fort. Uloba er nøye på at assistentene ikke skal bli venner, men det er umulig å ikke bli nære.

Hvem kan få BPA?
Nei du, sannelig om jeg vet. Men jeg vet at det jobbes med lovfesting av rett til BPA. Jeg antar at man må ha psykisk og/eller fysisk funksjonsnedsettelse, som gjør at man ikke klarer å delta i samfunnet på lik linje med andre. Dette har jeg ikke satt meg så mye inn i, da det i mitt tilfelle var ganske åpenbart at jeg var en god kandidat.

Hvem kan bli assistent?
Det kan hvem som helst bli, det kommer kun an på hva brukeren søker etter. Jeg har en fysioterapeut, en student, en tannlege og en som funderer på hva hun vil. I Uloba tror jeg det er mulig å ha folk under 18 eller familie, men da er det noen forhåndsregler man må ta. Jeg vet ikke så mye om dette, da det ikke var aktuelt for meg. Jeg ville ikke ha kjentfolk i det hele tatt, og helst på samme alder eller yngre, dog minst 20 år.

Hvordan ansettelsesforhold er det?
Det er jeg som er arbeidsleder, men (i mitt tilfelle) de er offisielt ansatt i Uloba. Det betyr at jeg kan ikke si opp noen, det er Uloba som fikser alt med lønn, mens jeg er sjefen/arbeidslederen de må forholde seg til i det daglige. Det finnes mange tilbydere av BPA, i tillegg til at kommunen også kan være tilbyder. Da jeg skulle få BPA fikk jeg et ark med en liste over 12 firmaer som driver i Oslo. Jeg valgte det jeg hadde hørt om. Som venstresidesympatisør setter jeg jo også pris på at de ikke driver for profitt.

Hvem betaler BPA?
Det tror jeg er kommunen. (Som får pengene av staten, som får penger av skattebetalerne, så i ytterste instans er det et spleiselag fra oss alle.)

Hva med lønn og jobb når uforutsette ting skjer?
I sommer ble jo hele planen min ødelagt på grunn av uforutsette komplikasjoner. Men jeg hadde med meg assistenter både til Rikshospitalet og til Sunnaas, så de fikk lønna de skulle ha. Uloba driver ikke med %-stillinger, men en slags gjennomsnittberegning av timer, også planlegges det for tre måneder av gangen. Det vil si at assistentene i teorien ikke vet når de skal jobbe om tre måneder, da den planen ikke er laget enda. Jeg har imidlertid gjort det enkelt, og gitt alle hver sin dag. Dersom vakter er planlagt har de krav på lønn, selv hvis de ikke er på jobb. Jeg må si fra minst to uker i forveien dersom det ikke blir noe.

Da håper jeg at folk fikk svar! Spør dersom noe er uklart!

God søndag til alle. Og heia Stabæk!

Fotballprat

Som datter av to fotballentusiaster (dog, den ene mye galere enn den andre), var det ikke så rart at jeg endte opp som supporter selv. Det har riktignok ikke alltid vært sånn, jeg husker at mamma og pappa dro meg med på Stabækkamper mens jeg gikk på barneskolen, men jeg kjedet vettet av meg og maste om å dra hjem i pausen. Jeg tror den første hele fotballkampen jeg så var cupfinalen 1998. Jeg satt hjemme hos verdens beste farmor, mest kjent som Besta. Hun var også litt sportsidiot, men bare på skjermen (og bare når vi vinner). Stabæk vant 3-1, og Besta ropte hele kampen gjennom "lille Stabæk! Lille Stabæk!". Pappa drev supporterpub på den tiden, og jeg ble hentet av tanten min for å få være med på feiringen. Jeg ble bitt den kvelden, fikk en XL-t-skjorte hvor det sto "RBK-Stabæk 1-3. Rosenborg måtte abdisere". Jeg forstod jo ikke akkurat hvor stort det var at Stabæk hadde slått Rosenborg, men jeg skjønte at dette var en viktig kamp, og at Stabæk hadde vunnet gull. Lærte meg også et nytt ord; abdisere.




Derfra gikk det slag i slag. Sesongen 1999 var jeg på mange av hjemmekampene, Onkel Blaa (puben) hadde to sesongkort, og jeg gjorde svært ofte beslag på den ene. I 2002 hadde jeg med meg en venninne på kamp som var frelst det øyeblikket vi satte føttene innenfor Nadderuds porter. Det var åpningskampen for sesongen, mot Enga, og det ble 0-0. Kampen var dritkjedelig, men venninnen min var heldigvis blitt bitt, hun og. Sammen har vi hatt sesongkort med Stabæk support, vært frivillige på stadion, og reist rundt i landet på bortematcher.

Vi var likevel ikke enige om alt. Norsk fotball var ikke nok. Halve året var det jo ikke kamper. Vi begynte å se på Premier League også. Jeg arvet selvsagt laget til pappa, det kunne ikke være noe annet enn United, mens venninna mi hadde en crush på Michael Owen, og var Liverpoolsupporter. Til tross for at lagene er erkefiender, var det aldri dårlig stemning mellom oss. Det er mer enn man kan si om mannen og meg.. Han heier nemlig også på Liverpool. Og RBK. Huff!

Nå er det alltid Stabæk som ligger nærmest hjertet mitt, men jeg er veldig glad i United også.



Mens jeg skriver dette, har United begynt å spille, og Swansea har til og med scoret. Heldigvis er jeg ikke like stort konkurranseinstinkt på vegne av dem lengre, ingen mobiler går i veggen og jeg får ikke en unaturlig stor lyst til å skrike til alle jeg møter. Hehe, jeg er ikke alltid så enkel!

Jeg har vært på Old Trafford en gang, med pappa i 2006, mot Liverpool, og vi vant 2-0. Det er noe av det gøyeste jeg har gjort, og jeg vil gjerne tilbake. Så jeg lurer på en ting; noen som vet om det er mulig å reise på kamp der med rullestol? Hvordan går man frem? Jeg skjønner jo at de har rullestolplasser, men hvordan får man tak i dem?

Hehe, dette ble langt, og kanskje ekstremt uinteressant for de fleste. Jaja. Ha en nydelig helg!

Bilder

Det er fredag! Deilig! Før pleide jeg alltid å pynte meg litt ekstra når det var fredag, for å feire helgen. Jeg har alltid vært en jente-jente, og foretrukket kjoler og skjørt fremfor bukser. Det har vært vanskelig å følge opp det siste året på grunn av sykehus, urinpose på leggen, trening og sikkert enda flere grunner. Men ikke nå mer! Riktignok har jeg hatt trening i dag, men det hindret meg ikke i å ha kjole over tightsen. Jeg har ikke fått brukt noen av sommerkjolene mine i år, ikke før i dag.





Jeg har også fått på meg morgengaven fra mannen; noen nydelige øredobber. De kommer kanskje ikke helt frem på bildene, men de er fine!





Fysioen hadde også med seg treningsopplegget mitt på ark i dag, så assistentene på sikt kan hjelpe meg med hjemmetrening.





I kveld skal vi ha en venn og kjæresten hans på middag, og i den anledning har assistenten ryddet, støvsuget og vasket leiligheten. Nå kan helgen bare komme!





God helg til alle! BPA-innlegget er forresten endelig påbegynt. Skal få det publisert i løpet av helga! Med jobb, trening og så mye som skjer, har det plutselig blitt vanskelig med tid til blogging. Døgnet har for få timer!

Stuck

Dette er litt vanskelig å snakke om, men nå pratet jeg både med mannen om det i går, og en hjemmesykepleier i dag, så.. Kanskje jeg skal prøve å skrive om det og.

Jeg er heldig oppi alt det uheldige. Mannen har vært der for meg mer enn noen kunne forvente at han skulle være. Han har hele tiden poengtert at dette har vært en ulykke som har rammet oss, og ikke meg. Det har vært så fint å være et vi gjennom alt.

I går begynte guttegjengen til mannen å planlegge hyttetur i høst. Og akkurat denne planleggingen ble et symbol på hva jeg savner. Jeg skulle nok ikke vært med på denne turen selv om jeg ikke hadde vært skadet, ettersom det er en guttegreie, men bare det å dra på hyttetur med venner i seg selv er vanskelig. Skal jeg ha med assistent? Hvor skal hun da sove? Hvor mye skal hun delta? Skal jeg ha hjemmesykepleie? Hvordan er toalettet? Kan man kjøre helt frem? Hvordan er sengen? Hva skal jeg gjøre mens alle er på tur/ski/i bakken?

Mannen kan dra på tur og få "fri" fra ryggmargsskadeproblematikken, mens jeg tar den med meg uansett hvor jeg er. Og det er ikke det at jeg ikke unner ham å reise bort uten meg, jeg skulle bare ønske at jeg kunne få litt fri jeg og. Men jeg er stuck.

I den forbindelse var bryllupet en deilig avveksling. Der handlet det ikke om rullestolen, og jeg valgte bevisst å la gleden overstyre fornuften. (Sunnaasansatte: ikke les videre!) Jeg satt i manuell stol i 19 (!) timer. Jeg visste at det kunne være dumt, men for en gangs skyld ville jeg bare være Carine, og ikke tenke på konsekvensene. Det var digg! Men skal love at rumpa har vært nummen i noen dager etterpå. Jeg er heldig, og klarer å kjenne om det gjør vondt, og etter noen dager med mye avlastning i elektrisk rullestol kjennes den normal igjen.





Av gladere nyheter så kvalifiserte Stabæk seg til semifinalen i cupen i går. Wuhu! Bare om å gjøre å ikke møte Molde..





Ha en fin og høstlig kveld (hva skjer med at høsten har kommet!?).

Del Godene

I mars ble jeg spurt av en venninne, som skulle være redaktør for tidsskriftet Del Godene, om jeg kunne skrive til spalten Personlig og politisk. Jeg  visste ikke helt hva det innebar, men gjorde mitt beste. Jeg har fortsatt ikke sett det på trykk selv, så tenkte å dele teksten her. Utgaven kom rundt 1.mai, og her er det jeg skrev.

 

Virkelighetssjekken

 

Da jeg våknet opp på sykehuset med knukket nakke var jeg glad jeg bodde i Norge.

 

I fjor vår var en venninne og jeg på kino og så «De urørlige». Filmen handler om en rik mann med lammelse fra halsen og ned som får seg en småkriminell personlig assistent, og viser på en morsom og rørende måte hvordan båndet mellom de to blir sterkere, og  gleden de to har av hverandre. Den gjorde veldig inntrykk, og jeg  tenkte mye på hvordan det må være å bli så avhengig av hjelp fra andre. Lite visste jeg at jeg selv, omtrent et år etterpå, skulle være i nesten samme situasjon. 

 

16.juni i fjor snublet jeg i en trapp og falt ut av et vindu. Etter syv meter i fritt fall landet jeg med hodet i grusen og fikk slengt kroppen over. Nakken brakk på tre steder, ryggmargen ble skadet og intensivavdelingen på Ullevål fikk seg en ny pasient. Nå, nesten ti måneder etter, sitter jeg i en rullestol på Sunnaas sykehus HF og venter på å komme hjem - tilbake til hverdagen. Tilbake er kanskje ikke riktig ord, det er hvertfall ikke dekkende nok. Jeg venter på å komme hjem og begynne på min nye hverdag, som forhåpentligvis  ikke er for ulik den jeg hadde før. 

 

Ikke rik, men heller ikke fattig
Å reise fra de trygge rammene på Sunnaas, og ut i den «virkelige» verden er med noe blandete følelser. Nesten ti måneder på institusjon høres kanskje voldsomt ut, men jeg kunne ikke vært mer takknemlig for  helsetilbudet jeg har fått. Hittil har jeg vært gjennom to store operasjoner med noen av landets beste kirurger på nevrologi, og ni måneder på landets (og en av verdens) beste institusjoner for rehabilitering. Jeg har fått tre rullestoler, støtte til ombygging av leilighet, omsying av klær, og mye mer.

 

Og for alt dette har jeg omtrent ikke betalt en eneste krone. Faktisk får jeg månedlig utbetalt penger av staten, for å klare meg i samfunnet. Skulle bare mangle, tenker du kanskje? Og trygd er jo så lite, ingenting å rope hurra for? Nei, det er ikke en selvfølge, og trygd er kanskje ikke noe å bli rik av, men det hindrer meg hvertfall fra å bli fattig. I 2010 våknet en amerikansk jente opp på et sykehus med omtrent samme skade som meg. Hva fikk hun? 20 dager med fysioterapi og flere tusen dollar i gjeld. Nesten hver eneste dag tenker jeg over hvor heldig jeg er som skadet meg i Norge. Betingelser i helseforsikringer eller størrelsen på lommeboka har heldigvis ingenting å si her når ulykken først er ute. 

 

Hva er min verdi?
Selvsagt gleder jeg meg til å komme hjem også. Jeg gleder meg til å spise hva jeg vil og til å legge meg når jeg vil. Jeg gleder meg også til å kunne begynne å jobbe, og dermed føle at jeg bidrar noe til samfunnet som har gitt meg så mye.

 

Det er lett å miste følelsen av å være nyttig når man ikke er økonomisk lønnsom. Jeg har kjent på dette selv, selv om jeg mener at nytteverdi ikke bare kan regnes i kroner og øre, men i om man er nyttig for noe eller noen. Dette kan være gjennom kjærligheten man gir, saker man kjemper for eller, i mitt tilfelle, fortelle verden hvordan et liv med ryggmargsskade er.

 

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det er gjennom yrkeslivet de fleste føler at de bidrar. Både gjennom arbeidet man gjør, og gjennom å betale inntektsskatt. Jeg kan sannsynligvis aldri jobbe hundre prosent, og mest sannsynlig vil jeg for alltid ha kostet samfunnet mer enn jeg får betalt tilbake. Igjen er jeg utrolig takknemlig for å bo i Norge. Her får jeg mulighet til å jobbe i så stor stillingsprosent jeg klarer - og resten i overføringer av staten.

 

Takk!

Det er som om staten sier «takk for at du gjør ditt beste, vi hjelper deg med resten. Det spiller ingen rolle om du koster mer, det finnes andre som koster mindre. Det viktigste er at alle bidrar til fellesskapet med det de kan».

 

Det at jeg dermed kan bidra med hundre prosent av min arbeidskapasitet gjør at jeg føler at jeg bidrar til fellesskapet. 

 

Velferdsstaten er noe av det fineste vi har i Norge. Jeg er stolt av å være med i et parti som jobber for å bevare den. Jeg vet etter ni måneder på Sunnaas at ulykker og sykdommer kan ramme helt blindt. Jeg hadde aldri trodd at dette skulle hende meg. Jeg skulle ikke bli som den rike mannen i filmen. Men heldigvis får man i Norge de samme helsetjenestene uansett om man er rik eller fattig. I alle fall inntil videre...

Les mer i arkivet » September 2014 » August 2014 » Juli 2014
Carine

Carine

27, Oslo

I fjor sommer falt jeg og brakk nakken og fikk permanent skade på ryggmargen. Her prøver jeg å skrive om min nye hverdag og veien tilbake til livet. Legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail på carine.odegaard@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits