NHFUsamling

Hei sveis.

Nå er assistenten og jeg pent innlosjert på Park Inn ved Gardermoen, klare for en helg med Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU)-samling. Ganske blandete følelser, ettersom jeg ikke kjenner noen, og egentlig ikke helt vet hva NHFU driver med, men nå er jeg jo handikappet og (relativt) ung, så jeg gir det en sjans.

Helgen er stappet med program, men vi har gått glipp av alt i dag fordi både assistenten og jeg har vært på jobb. Vi rakk akkurat å komme frem til dagens pause, hehe.



Vi skal dele seng, så jeg er veldig fornøyd med å endelig få en assistent til sengs. Vi har (dessverre) hver vår dyne da.

Vekdig gøy med så mange lange, fine kommentarer på forrige innlegg, forresten! Tusen takk!

Ha en hyggelig helg og fredag, alle sammen!

Om jobbing og sånt

Nå skal jeg skrive om noe jeg vet det er delte meninger om, for jeg har diskutert med både familie og venner. Jeg er usikker på hva jeg mener om saken generelt, men jeg er veldig sikker på hva jeg mener når det gjelder meg spesielt. Tema er jobbing og restarbeidsevne.

Arbeidslivet er noe jeg tenker veldig mye på for tiden, ettersom jeg søker på jobber. Jeg må innrømme at tanken på en 100% jobb har skremt vettet av meg i årevis, og det er kanskje derfor jeg ble på Blindern i syv og et halvt år. Ikke fordi jeg aldri kunne tenke meg å jobbe fulltid, men fordi det høres så voksent ut. Og jeg har aldri følt meg voksen. Nå skulle jeg imidlertid virkelig ønske at jeg kunne jobbe 100%, men jeg vet at det ikke går. Det gjør det nok vanskelig(ere) å få en jobb, men det må jo gå?

Jeg sier stadig at jeg VIL jobbe, SKAL jobbe og MÅ jobbe. Både for økonomien, men mest for mitt eget velbefinnende. Hittil har jeg bare søkt på relevante jobber, men hva hvis jeg ikke får noen? Hvor vidt skal jeg gjøre søket? Hvor vidt ville jeg gjort det om jeg ikke var skadet? Og her kommer vi til sakens kjerne. Hvis man har en "restarbeidsevne" skal man bruke den på hva som helst? Gjelder det også for "vanlige" arbeidsløse?

De fleste vennene mine har gått arbeidsledige i kortere eller lengre perioder etter endte studier. Noen har valgt å jobbe med noe totalt irrelevant så lenge, andre ikke. Jeg jobbet på Ila Aktivitetsskole frem til jeg falt/leverte master, og jeg vurderte å bli frem til jeg fikk en "ordentlig jobb". Nå falt jeg, så den muligheten forsvant jo, men det hadde ikke gjort meg noe å bli hvis jeg ikke hadde falt. Men jeg ville ikke blitt der. Jeg gikk ikke syv år på UiO for å få en jobb jeg kunne fått rett etter videregående.

Men hva nå? Hva hvis jeg ikke får noen av de faglig relevante stillingene? Jeg har jo fortsatt ganske høy arbeidskapasitet, dog ting tar lengre tid. Er det sånn at jeg skal benytte min restarbeidsevne uansett? Spør jeg Erna er vel svaret ja, for jeg antar det er derfor de har strammet inn på uføretrygdeordningen. Nå er det jo sånn for meg, både heldigvis og uheldigvis, at antallet jobber jeg kan ha er kraftig redusert. Jeg kan jo for eksempel ikke jobbe på Ila Aktivitetsskole lengre, for jobben krever at man er mindre handikappet enn det jeg er. Men jeg kan jo sitte i en resepsjon, for eksempel. Da kan man også være ufaglært. Bør jeg det, hvis jeg ikke får en relevant jobb? Har jeg gått over syv år på universitetet for det? Må jeg det? Er det min borgerplikt? Den observante leser legger kanskje merke til at jeg er skeptisk, fordi jeg vil jobbe med noe jeg synes er spennende, men jeg er genuint undrende. Jeg synes jo på den ene siden at alle som kan bør bidra til samfunnet. Samtidig mener jeg jo ikke at man skal tvinges til å jobbe, koste hva det koste vil.

Hva hvis jeg hadde vært utdannet sykepleier, fysioterapeut eller tømrer (lol, meg som tømrer!)? Det hadde vært fysisk umulig å jobbe som det med mitt skadenivå. Er det da mer greit å la være å ta en irrelevant jobb? Hva hvis jeg ikke hadde skadet meg, kun mistet jobben og blitt langtidsledig. Burde man da ta "hva som helst"? Uansett hvilket yrke man kommer fra?

Jeg har vanskeligheter med å se for meg direktøren, aksjemegleren eller advokaten ta jobber som ikke er omtrent på nivå med hva de hadde. Men hvem er det som blir uføretrygdet? Det er ikke direktøren eller aksjemegleren eller advokaten, det er sykepleieren, elektrikeren og snekkeren. Tunge, fysiske yrker, hvor det er belastning over tid. Jeg er et unntak. Ikke i den forstand at jeg er den eneste med høyere utdanning som er skadet/på vei til å bli ufør, men at det er få av oss, og særlig få unge. I den grad det er min borgerplikt å jobbe, synes jeg ikke det gjelder for disse. De som har slitt seg ut gjennom en arbeidskarriere. Det får holde.

Som du kanskje skjønner er ikke dette ferdig definerte tanker. Jeg vet ikke helt hva jeg mener. Jeg vet hva jeg vil, jeg vil ha en jobb. En relevant jobb jeg trives i, og som utfordrer meg. Hehe, ikke kravstor i det hele tatt!

Nei, nå har jeg skrevet for langt. Igjen. Tid for trening!



Trivelig torsdag til (t)alle!

Organisering

Du og du, for en dag! Jeg var borte fra jobb i dag fordi det skulle være møte i teamet mitt, altså med lege, ergo, fysio, sykepleiere, assistent, mann og undertegnede. Men så ble frafallet så stort at møtet ble avlyst. Da benyttet jeg min plutselig planløse dag til å organisere og rydde i planer. Jeg har satt byråkratiet litt på vent i det siste, og det var virkelig på tide å ta tak. Slike dager er jo kjedelige, men det er viktig. Jeg har kommunisert med legesenteret, tannlege, Oslo kommune, advokat, NHFU, og ortoped, i tillegg til intet mindre enn tre medier. Det blir travelt fremover! Og det er i overkant mye altså. For eksempel må jeg ringe Oslo kommune, for de vil ha bevis på at jeg har en jobb, slik at jeg kan gi kommunens bekreftelse til TT-tjenesten, slik at jeg kan få fast kjøring til og fra jobb. Bah!

I tillegg har flinke assistenter vasket bad, gulv, støvsuget, ryddet og gjort det fint.



Jeg skal bruke kvelden på å skrive jobbsøknad og på å avlaste. Våknet ikke av vekkerklokken i natt, så ble liggende 7,5 timer på høyre hofte. Ikke bra! Den er øm fremdeles, så her må det ligges på venstre side. Kjedelig!

Jeg rakk likevel å stikke oppom Løren Hudklinikk i en halvtime, for å farge vipper og forme bryn. Det er så digg, for man ser freshere ut, uten å måtte styre med sminke.



Turen opp dit var imidlertid ikke den letteste. All snøen gjør at hjulene spinner. I bakken opp fra blokka vår, måtte dermed assistenten dytte (!) rullestolen og meg, til sammen over 200 kg... Nå synes jeg snøen skal forsvinne, det er vanskelig å komme seg rundt!

Heldigvis får jeg bil snart!



Ønsker alle en innholdsrik kveld!

They see me rollin'

God formiddag, verden. Jeg er snart på farten til å dra ut og se på bilen min for første gang. Jeg er møkknervøs, for det er snøkaos ute, og jeg er redd for at noen skal tvinge meg til å faktisk kjøre. Men jeg tror at det i dag kun er snakk om tilpasning.



Uansett hva jeg skal føler jeg at dette er en god anledning til å poste mitt absolutte favorittinternettbilde. Jeg blir glad hver gang jeg ser det:



Ønsk meg lykke til, folkens! Jeg trenger det..

Leste forresten at en av de andre toppbloggerne har fått skattesmell på over en million kroner. OMG, sier jeg bare! Hvordan er det mulig å tjene så mye penger, og ikke innse at du må skatte av det. Jaja, en bloggers død er en annens brød, er det ikke det man sier? Bilen min koster rundt en million, det er cirka hennes skattesmell, det. Hehe. (Nå er det ikke sånn at jeg ønsker henne eller noen andre bloggere vondt, og jeg skjønner at det er en skikkelig kjip og vanskelig økonomisk situasjon å være i. Samtidig synes jeg at noe av det viktigste man gjør i et samfunn er å bidra til fellesskapet. Vi får så utrolig mye igjen for skattepengene våre. Dermed er det vanskelig å mønstre mye sympati.)

Sjalabais!

Boring!

Åh, jeg føler meg som en utrolig kjedelig blogger for tiden. Sånn bortsett fra at jeg ikke føler meg som en blogger, selvsagt. Bare en person som tilfeldigvis blogger. Litt som da jeg flyttet sammen med mannen i 2007. Jeg følte meg ikke som en samboer, men som kjæreste som bodde med kjæresten. U see?

Uansett. Jeg føler meg superkjedelig for tiden. Hvis man kan kalle en uke "for tiden". Ikke at jeg ikke har gjort hyggelige ting siden jeg kom hjem, jeg har både møtt et par venner og svigerfar, lillebror(en til mannen) og kjæresten hans, det er mer at jeg synes det er så kjedelig å komme hjem til hverdag at jeg ikke har noe inspirasjon. Huff, har fått akutt vinterdepresjon!

Det er ikke bare overgangen fra Thailand som gjør meg kjedelig. Det er også jobbsøkerprosessen. Fy, så tidkrevende, slitsomt og skummelt det er. Dette er jo noe jeg har blitt forberedt på i årevis, ved å se venner gå gjennom det samme. Likevel ble det akkurat like kjipt som de har sagt at det var. Nå har jeg jo ikke vært arbeidsledig enda (bortsett fra da jeg var på Sunnaas, men jeg hadde jo nok arbeid da), så jeg skal ikke klage. Jeg har heller ikke søkt på et uendelig antall stillinger. Enda. Men det å skrive søknad, bli innkalt, gire seg opp, gå på intervju, ikke få jobben, skrive ny søknad, det er en følelsesmessig berg-og-dalbane, og ikke så veldig kult. Jeg nekter å tro på at rullestolen gjør at jeg ikke får jobb. Naiv? Kanskje. Men jeg velger å tro -fordi jeg MÅ velge å tro- at dersom noen tenker at hun vil jeg ansette, da gjør de det uavhengig av rullestolen. I dag leste jeg imidlertid på Ulobas at rullestolbrukere med gode kvalifikasjoner har 14% sjanse for å få jobb. Ikke så lystig lesning. De refererte til MMI, men hvordan ble dette målt? Hvem sammenlignet de med? Hvilke sektorer? Hvilke årstall? Var utvalget representativt? Hvor stor var standardfeilen? Nei. Dette vil jeg ikke være med på. Og dersom det (fortsatt?) er sant: arbeidsgivere! Skjerpings!



Nå skal jeg være kjedelig igjen og se Homeland med mannen. Ha en fin og kjedelig kveld, alle sammen!

Speedblogg

Ville bare si tusen takk for hjelpsomme kommentarer på forrige innlegg. En stor fordel med bloggen er å lære av andre!



Vi er på vei til svigerfar for middag. Indrefilet! Han er så god til å lage mat! Se så fin jakke jeg fikk til jul av mannen, forresten. Jeg er heldig!

God søndag til alle!

Sinna igjen

Da jeg først begynte med BPA-ordningen i april/mai 2014, var det mye som ikke gikk helt på skinner. Jeg fikk tilsendt feil utgave av arbeidskontraktene, feil informasjon angående innlogging i systemene deres, og mye misforståelser, både fra min og deres side. Dette gjorde meg ganske frustrert, og jeg skrev dette blogginnlegget. Jeg skal være ærlig og si at Uloba ikke var min favorittorganisasjon på vårparten i fjor, i det minste på det organisatoriske planet som bruker. Politisk er jeg jo både prinsipielt og personlig veldig for arbeidet de gjør og måten de har valgt å lage organisasjonen på, uten profittmaksimering og med alle som medlemmer.

Uansett. Litt senere på våren fikk jeg først en telefon, og siden et besøk, fra en av sjefene i Uloba. Han hadde lest blogginnlegget, og ville gjerne få rette opp i inntrykket, det var i alle fall sånn jeg forstod ham. Noe skeptisk og nervøs tok jeg ham i mot. Han var en hyggelig fyr, for så vidt, men i den tiden han var her (1,5-2 timer) tror jeg at jeg sa ti setninger. Det føltes som om jeg var en jentunge som hadde gjort noe galt, og så kommer den voksne og forteller hvordan ting egentlig skal gjøres. Det var ingen dårlig stemning eller noe sånt, men det var tydelig hvem som var autoriteten av oss to. Enda han ikke ba meg om å la være å blogge negativt om Uloba, har jeg ikke hatt lyst, fordi jeg var engstelig for å få en ny telefon. Men nå er jeg så irritert at jeg ikke kan la være. Nå går det nemlig utover assistentene mine, og da blir hønemor gretten.

Jeg vet at Uloba har fått smekk på pungen for overtidsjobbing, og er dermed veldig nøye med alle regler. Det er jo vel og bra. Men. Jeg synes ikke måten de beregner det på nå er særlig velfungerende heller. I august, den uka vi hadde bryllup del 2, var det en av assistentene som jobbet mer enn de 52 timene det er lov å jobbe på en uke, i følge tariff. Det var ikke mye over, omtrent to timer. Der hvor assistentene legger inn timene på nettet blir kvelds- og helgetillegg automatisk regnet ut. Jeg skjønte dermed ingenting da kolonnen for overtid fortsatt viste 0. Jeg ringte inn til Uloba for å spørre, men da jeg snakket med damen på lønn fikk jeg vite at overtid gjennomsnittsberegnes over en periode på 12 uker. Ettersom denne assistenten ikke hadde jobbet overtid i gjennomsnitt, ble ikke disse to timene regnet som overtid. Dette åpner jo strengt tatt for mulighet for å drive rovdrift på dem, så lenge det ikke planlegges, og så lenge man gjør det på flere, slik at hver av dem ikke jobber overtid i gjennomsnitt. (Kanskje litt vanskelig å forstå?)

Denne høsten har en av de faste assistentene mine vært sykemeldt. Hun har altså ikke jobbet siden midten av september, men hun har fortsatt ikke fått utbetalt sykepenger. Det er fordi Uloba ikke har fortalt NAV når og hvor mye hun skulle ha jobbet. Og det er jo rart. Omtrent hver fjerde måned blir jeg nemlig pålagt å sende inn arbeidsplan for de neste tre månedene, for de faste assistentene. Dette blir gjort til faste datoer, og en av disse datoene var i august. Denne planen gikk frem til og med første uka i desember. Likevel hevder Uloba nå at nei, de vet ikke når hun skulle ha jobbet, og henviser henne til meg. Men hva f*** er poenget med å sende inn disse planene hvis de ikke er for at Uloba skal vite når de jobber?

Det ble klart at denne assistenten skulle være sykemeldt ut desember, før arbeidsplanen for neste periode skulle leveres inn. Dermed ble hun ikke satt opp på noen vakter i desember. Men dette var jo fordi hun var sykemeldt. Dersom det gjør at hun mister penger er jo hele systemet elendig. Jeg har henvist henne til arbeidskontrakten hennes, hvor det står at hun er fast ansatt x timer i uka. Om det ikke holder for utbetaling, da... Klikker det for meg.

En ting Uloba skal ha cred for er å nå ha gått over til digitale arbeidsplaner. Brukergrensesnittet er ganske elendig, men tanken er god. Problemet er bare at de vil at man skal legge inn arbeidsplanen til et bestemt tidspunkt, og så er det umulig å legge en ny plan oppå den, dersom noe skulle endre seg. Forrige gang en plan skulle legges inn var begynnelsen av desember. Da var jeg midt i to oppsigelser, utvidelse av timeantallet mitt og ansettelse av nye assistenter. Jeg hadde dermed ingen peiling på hvordan planen for vinteren ville se ut. Til og med Thailand var jo greit, men ikke etter det. Men det hjalp ikke. Planen måtte legges inn, og den måtte gå ut februar. Det ble dermed en plan med bare mine to daværende faste assistenter, enda både de og jeg visste at det ville bli endring. Denne uka lagde jeg ny plan. Slik skal hele våren se ut. Prøvde å legge den inn, og "overstyre" den som var inneliggende. Men nei. Første mulige dato var 02.03. Håpløst. Altså, jeg skjønner at det ikke skal være sånn at arbeidslederen bare kan endre planer rett som det er, men med assistentenes samtykke, burde det være mulig.

Ja. Det var dagens rant.

Ha en fin kveld!

I'm blue, baby

Fy faen, så kjedelig å komme fra sol, varme og slaraffenliv til snø, vind, is og hverdag. Jeg har blitt hardt rammet av postferiedepresjon, og venter fortsatt på noe som skal rykke meg ut av det. Det var nok kanskje ikke et sjakktrekk å komme hjem på en mandag. Da er det ingen kjære mor. Jeg har vært på jobbintervju, jobb og trening så langt denne uka, og enda er ikke uka over. De som sier at det er deilig å "komme tilbake til hverdagen" kan gå å ta seg en bolle!



Kjører blågrått i dag. Både jakke, bukse, sko og våtter er i samme fargetone.

Denne uka er også den første uten hjemmesykepleien. Nå er det BPA på full tid, så denne uka har gått med til å lære opp assistenter. Det går ganske bra, om jeg skal si det selv. Jeg tror det blir bra fremover. Og det er så deilig å legge seg om kvelden, og vite hvem som kommer morgenen etter.

Nå skal jeg være sosial. Ikke bare dumt å komme hjem. Det er jo her vennene mine er!

Ha en fin dag!

Toppblogger #7

Hei bloggen!

Vet at det er en evighet siden siste oppdatering, men jeg har vært alt for opptatt med å reise fra Thailand og hjem. Det var ikke stas å komme hjem, så mye snø og kulde. Brr!

I Thailand har jeg lært masse nyttig om toppbloggerlivet, og jeg må si at de av toppbloggerne som får reiser spandert, de har virkelig skjønt det. Det er alt for dyrt med denne livsstilen dersom man skal betale selv. Det er dermed målet for 2015! Jeg skal likevel skrive om Thailand nå, tilfelle noen har lyst til å dra dit.




For det første er Thailand perfekt for deg som følger LCHF. Alle måltidene er fulle av kokosfett og proteiner. Du må jo avstå fra å spise ris, og det har en positiv tilleggseffekt ved at maten blir så sterk at du bare orker litt.




Det du ikke orker å spise kan du ta igjen med Singha, det lokale ølet. For øl er vel utenom, ettersom det er drikke?

Jeg går ikke på LCHF, for det passer ikke inn i mitt ønskekosthold. Dessuten er det veldig 2013. Jeg tenkte imidlertid at jeg kanskje skulle prøve 5-2 mens jeg var borte. Jeg har aldri helt skjønt den dietten. Ikke spise to dager i uka? Hvem er gale nok til å klare det? Er det noe jeg har skjønt så er det at toppbloggere drikker ganske mye, så jeg lagde min egen. For hver femte drink tar jeg to på en gang.




Funker som bare det, se så tynne lårene mine har blitt mens jeg var borte!




Det er nok ikke bare 5-2 som har bidratt til dette. Jeg har nemlig funnet den aller enkleste måten å holde en god figur på: bading. Hver gang jeg hadde vært i vannet jobbet nyrene som om de fikk betalt, og det ble produsert urin til den store gullmedaljen. Og å kvitte seg med væske, det gjør deg tynn.

Ettersom vi bodde på et ganske fint hotell, var det en del rike russere der. De var ganske spennende å følge med på, for alle mennene var lubne og sure, og alle kjærestene så ut som modeller. De så riktignok sure ut de og. Men de var svært rutinerte når det kom til duckface (Restylanelepper) og photoshoots i bassenget. Nå må jeg innrømme at det tar en stund før jeg tør å legge meg på bassengkanten, trekke inn magen, strutte med puppene og ta armene over hodet, men å ta bilde med havet i bakgrunnen mens jeg pusher opp puppene og viser frem leppene, det kan jeg. Trodde jeg.




Det jeg glemte var at jeg måtte bruke armene til å holde meg oppe, så kunne ikke lage push up-effekt på puppene. Det var så tungt at jeg også glemte å lage kysselepper. Stort forbedringspotensiale her altså. Lover å jobbe med det!

Det jeg ikke glemte var å benytte meg av spatilbudet på hotellet. Jeg fikk både massasje og manikyr. Massasjen var til og med gratis, så her følte jeg meg som en vaskeekte toppblogger!





(Det kan jo hende at ikke alle (toppbloggere) ligger og har angst for å ha urinlekkasje fordi de ligger på magen, men det er ikke så viktig.) 

For de som vil leve det glamorøse livet som vi toppbloggere gjør, de burde bare pakke kofferten så fort som mulig, Thailand er nemlig et veldig bra sted for det.

Ønsker dere en bra kveld, superstars!

XOX

Hilsen kvinne (28)

Hei Gud.

Nå tror jo jeg i utgangspunktet ikke at du finnes, men jeg har jo ingen bevis på at du ikke finnes heller, så akkurat nå skal jeg la tvilen komme deg til gode. Du synes kanskje ikke det er så stort, det er jo millioner av mennesker som tror på deg (kanskje milliarder når man tenker at du og Allah er den samme), men tro meg; jeg er så påvirket av min naturvitenskapelige mann, og krever bevis. Men dette vet du jo, Gud. Du er jo allvitende.

Jeg har en høne å plukke med deg, Gud. Det er ikke de vanlige spørsmålene om forvirringen med treenighetskonseptet, jomfrufødsel eller det å stå opp fra de døde. Jeg fikk 6 i religion på videregående, så her er jeg egentlig så a jour som jeg føler jeg trenger. Hva så om du og sønnen din egentlig er samme person, men samtidig ikke? Hva så om du befruktet Maria uten hennes samtykke (ufint, forresten, Gud! Men det vet du jo. Smart å gjøre det for 2000 år siden, da kvinners rettigheter ikke var høyest på samfunnets dagsorden.)?

Dette, Gud. Det handler om de små tingene. Om jeg legger hele skapelsesberettningen til grunn, og blindt godtar alt i Bibelen, så betyr det at du, Gud, du skapte verden. Og det betyr at du skapte ryggmargsskader og rullestoler. Slapp av, jeg skal ikke sippe og spørre om hvorfor meg. Jeg har jo alt svelget skriften din uten å argumentere i mot, så jeg vet at man ikke får mer enn man skal tåle. (Takk for tilliten, forresten, Gud, men det var virkelig ikke nødvendig.) Det jeg lurer på handler om mensen. Denne månedlige blødningen alle kvinner hater. Her har du kanskje tenkt at kvinner er det sterke kjønn, og dermed tåler vi det. Vel, på vegne av de fleste kvinnene jeg kjenner; takk skal du f*** meg ha. Uansett. Mensen. Du som har laget kvinner, rullestoler, mensen og tamponger: hvordan tenkte du at man skal skifte en tampong i rullestol!?

Jeg bare spør, Gud. Og akkurat her må jeg si det er tydelig at du ikke er en kvinne.

Takk for meg, Gud.




P.S. Var det egentlig nødvendig å skrive dette til deg? Du er jo allvitende.

Forskjell

Det er en fantastisk boble jeg lever i, her borte på andre siden av kloden. Det er vakkert, det er bekymringsløst og det er trivelig. Til tider, både i Norge og i utlandet, blir jeg slått i bakken av hvor vakker verden er. Eller, hvor vakker verden kan være. Min største bekymring i går var at de glemte banan i min ananasogbanansmoothie, noe som står i sterk kontrast til hva som skjer i Frankrike denne uka, som også former nyhetsbildet hjemme. Og da blir jeg heller slått i bakken av hvor grusom verden kan være.

Jeg mener jo det er svært viktig å ikke dyppe hodet i sanden, selv om det er det jeg har lyst til. Bli her, og ignorere alt som skjer andre steder enn Bophut. Jeg skal ikke komme med noe debattinnlegg om inkludering av ikke-ekstremistiske muslimer, selv om jeg har veldig lyst, for det tror jeg er viktig fremover. Jeg har nemlig angst for å havne på vg igjen, og da kommer det så mange andre lesere enn dere som vanligvis scroller innom. Jeg vil bare uttrykke medfølelse til alle tilknyttet Charlie Hedbo, og oppfordre alle til å ikke bidra til å gjøre verden til et mindre inkluderende sted. Verden kan være grusom, men den kan også være veldig fantastisk.

Hehe, dette ble i overkant pompøst, merker jeg. Jeg skifter lynraskt over til det faktum at i dag er siste soldag. I morgen vender vi snuta vestover, og mandag morgen er vi i gamlelandet igjen. Bah! Er ikke klar for kulde!



Forresten fått meg flyteleke. Nå flyter jeg rundt på egenhånd. Ikke alene i vannet, selvsagt, for plutselig faceplanter jeg, uten mulighet til å komme opp igjen. (Har øvd på dødsrulle en gang, FT!). Må også legge til at det ikke er lysbrytningen i vannet som gjør rumpa svær, jeg har bare blitt gigantisk her i østen. Neida..!

God helg til alle der hjemme!

Reisebrev i lengste laget

God morgen.

I Paradis har det begynt å regne, så jeg benytter sjansen til å blogge. Etter at jeg leverte oppgavene til en jobbsøknad på mandag har det vært vanskelig å prioritere noe annet enn basseng, solseng og Harry Hole (sånn ti år etter alle andre, I know!). Før mandag har nemlig omtrent annenhver dag gått til skriving, så det har vært så deilig å bare nyte. Jeg kan ikke tro at siste uka har kommet, og at søndag er siste dagen. Det har gått vanvittig fort, samtidig som det føles som en evighet siden vi dro fra Norge.





Jeg har vært litt dårlig på å skrive om selve ferien (vet ikke hvor interessant det er for andre enn oss som er her?) Vi har vært på to øyer. Etter å ha landet i Bangkok kjørte vi ned til Koh Chang. Vi hadde leid bil med sjåfør. Vi var selvsagt litt engstelige for rullestoltilgangen, men bilen hadde rampe, stor plass til stol, samt mulighet for forflytning til sete. Det var mye mer behagelig enn å måtte sitte i rullestolen hele veien (tok jo fem timer). Vi kjørte med et selskap som hadde spesialisert seg på å kjøre rullestoler, og om man vil reise til Thailand med rullestol tror jeg det er smart.

På Koh Chang er stemningen veldig avslappet, maten er god og prisnivået er lavt. Selv på vårt hotell, som var ganske fancy, var det veldig billig. Selv om kronekursen gjør det relativt dyrt å være her. Vi bodde på KC Grande, et hotell vi også bodde på sist vi var i Thailand, i 2010. De har ikke lagt spesielt til rette for handikappede, men det var ganske tilgjengelig. Var også flere andre i rullestol og protese der. Det var fint å se, men ingen var så skadet som meg. Hehe, det er jo bra, når jeg tenker meg om.





På KC badet jeg primært i havet, og brukte da de gigantiske hvite hjulene på strandstolen. Den heter Hippocampe, forresten, og jeg kan virkelig anbefale den. Ulempen er at den er litt ubehagelig å sitte i for rumpa, men jeg bruker den jo bare som transportmiddel mellom solsenga og vannet, så det går fint. Den er også svær å ta med seg, og vanskelig (umulig?) å trille selv. Jeg hadde imidlertid ikke kommet meg i vannet uten. Den er enkel å håndtere for hjelpere, den kan flyte og, la oss være ærlige; den ser superkul ut! Det viste seg imidlertid at det var enklere med basseng. Da bruker jeg de "små" hjulene som følger med.







På nyttårsaften dro vi fra Koh Chang til Koh Samui. Det innebar å stå opp klokken fem, for å bli plukket opp utenfor hotellet klokken syv. Vi hadde leid transport fra samme som kjørte oss ned. Problemet denne gangen var imidlertid at han ikke kunne plukke oss opp på hotellet, men på fastlandet. Chang er jo en øy, så transport til, og på, ferga måtte vi fikse selv. Mannen hadde fikset dette på hotellet. Trodde vi. Men da bilen kom, så jeg ingen mulighet for å komme inn. En høy minibuss. How?! Jeg spurte, og de som lastet inn bagasjen mimet at stolen kan jo bare slåes sammen. Heh. Joda, men hva med meg? Og da ble det mye styr. Thaiene er jo utrolig hjelpsomme, men ikke så vant med tetraplegi. Det endte med at en av pikkoloene hentet sin egen personbil, så jeg kunne forflytte inn dit. Vi mistet ferga vi skulle ta, men heldigvis ventet sjåføren på andre sida.

Ettersom vi skulle fly innenriks, var flyet mye mindre enn det vi landet i Bangkok med. Vi hadde selvsagt sagt fra om mine utfordringer på forhånd. Da vi skulle boarde virket det likevel ikke som om de visste at jeg ikke kunne "walk a little bit". Det gikk likevel på et vis, selv om hverken assistenten eller mannen satte pris på løfting i ugunstige stillinger. Jeg måtte nemlig, av sikkerhetsmessige grunner, sitte innerst mot vinduet. Hva f? Sånn at jeg ikke skal stenge inne en som har mulighet til å redde seg selv? Jeg vet ikke. Utfordringene ble større da vi landet på Samui. Der var det nemlig trapp ned fra flyet (og ikke "tarm" inn til flyplassen). Skal jeg løftes? Nei, de hadde en egen trapp med en trappeheis. Ganske skummelt for meg og min begrensede balanse, men det gikk fint. Nede på bakken skulle vi kjøre "Thomas toget"/tivolivogner bort til flyplassbygningen. Bakerst hang det en rullestol, og jeg var engstelig for at de ville plassere meg der, men med enda en ugunstig forflytning, fikk vi meg inn i toget.

Jeg må poengtere at Thaiene er utrolig hjelpsomme, men med begrensede engelskkunnskaper og tetraplegierfaring, er det ikke alltid at hjelpen faktisk hjelper. Men de prøver virkelig!

Mamma, tante, mannen og jeg var på Samui i 2006 og 2007. Begge årene var vi i Fishermans village, i Bophut, nord på Øya. Dette husket vi som en rolig gate, nesten uten biler, og med avslappet stemning, i forhold til for eksempel Chaweng, som er det største sentrumet på øya. Vi hadde booket hotell i Bophut, men ikke i selve gata. Da vi kjørte fra flyplassen innså vi hvor mye det har blitt bygget ut på syv år. Hotellet vårt lå ti minutters gange fra Fishermans, men det var langs en svært trafikkert gate, og fortauet var ikke.. Vel. Helt trillbart. I tillegg var rommene så små at med bagasje, var det umulig for meg å snu meg i rommet (vi må aldri gå bort fra snusirkelkravene hjemme!). Sammenlignet med luksusen på KC var dette nedtur. Vi ble dermed der kun i en natt, før mannen, jeg, mamma og tante byttet hotell. Assistenten fikk bli på hotellet, som jeg på poengtere, var svært hjelpsomme og absolutt et fint hotell. For gående.







Vårt nye hotell sprengte alle budsjetter, men dæven, så fint det er! Vi bor på Hansar, som ligger i enden av Fishermans. Det gjør at jeg kan trille selv, som er ganske mye friere. Hotellet er så rullestolvennlig som man kan forvente. Eller kanskje litt over. De har jo faktisk ramper. Rommene er store, og åpne. Litt utfordring å trille inn i dusjen med min dusjstol, for hjulene er små og det er en "vollgrav" rundt dusjen, men det går. For de som ikke bruker dusjstol er det enkelt å trille inn, også er det en benk det er mulig å sitte på mens man dusjer. Betjeningen er også virkelig verdens søteste. Vi blir utrolig godt passet på av booking manageren her, som ikke lar meg trille en meter på egenhånd, hvis hun ser meg. Nå vil jo jeg gjerne trille selv, men jeg vet at hun gjør det for å hjelpe. De har også en spaavdeling her. I andre etasje. De tilbød å bære meg opp to trapper, men det endte med at hele massasjen ble flyttet til stranda i stedet.





Jeg har fått pratet litt mer med Thaiene her enn på Chang. Jeg liker veldig godt å snakke med lokalbefolkningen, noe av det å reise er jo å møte andre kulturer. De fleste er veldig opptatt av skaden min, og ser ut som de blir oppriktig lei seg når jeg forteller. Men Buddha kan visst kanskje hjelpe. Hun ene var så optimistisk at hun trodde jeg ville gå neste måned. Hun sa også at når jeg blir frisk, kan jeg komme tilbake også skal vi svømme, kjøre scooter og hun skal lage middag til meg. Jeg blir veldig rørt av all optimismen og engasjementet.

Koh Samui er generelt dyrere, mer utbygd og turistifisert enn Chang. Det er likevel ganske avslappet i Fishermans. Jeg tror likevel at backpackerne snart ikke har råd til å være her, men heller er andre steder på øya, eller på øyene rundt. Det er likevel fint å være tilbake. Noe er likt, mye er utbygd/byttet ut. Det skjer mer her, er flere butikker, restauranter og steder som viser engelsk fotball.





Nå har jeg vel skrevet alt for langt, hvem har giddet å lese helt hit? Det har i alle fall sluttet å regne, så nå blir det nok Harry Hole på meg. Ha en trivelig tirsdag!

Det nye året begynner bra! (Ja, jeg har besluttet at det er lov med lengre tittelnavn i 2015!)

Godt nyttår!

Hadde egentlig tenkt å starte det nye året med et toppbloggerinnlegg, men det får bli senere, jeg har ikke hatt tid. Jobber med en del av en jobbsøknad som skal leveres på mandag, og som er litt omfattende. Prøver dermed å kun bruke tid på sol, mat og skriving. Har imidlertid forsøkt å svare på kommentarene deres. Har jobbet meg så langt tilbake som julaften. Fy søren, så mye fint dere skriver! Kjærlighet til alle!

Her kommer et bildedryss!

Meg på Beachen på Chang. På nyttårsaften reiste vi til Samui.



Mannen og jeg siste dagen på Chang. Første gang i bassenget, som var lettere enn sjø. Basseng på taket. I solnedgang. Er så bortskjemt atte hjælp!



I går, på vei ut i bassenget på vårt nye hotell. Var så nedtur å komme til et vanlig (og litt muggent) hotell etter all luksusen på Chang, så vi byttet hotell. Til det dyreste jeg har bodd på noen gang. Er dermed svært fattig nå, men veldig lykkelig. Man er jo tross alt på bryllupsreise del to bare en gang! I bassenget bruker jeg andre hjul, som ikke flyter så lett. Enklere å komme inn og ut av stolen da.



Utsikten min i går. Tror ikke det er mulig å ha det så mye bedre!



Eller forresten. Jo, det går. Klokken halv tre er det nemlig happy hour. To margaritas for prisen av en. Luksusliv!



Ønsker dere alle en god søndag. Nå skal det jobbes!



2014

Så var nyttårsaften her. 2014 er over, og 2015 står for døren. 2014, mitt første fulle år som rullestolbruker.
Året som begynte med mannen og meg på første buss tidlig 01.januar, etter en av de beste nyttårsaftenene jeg har hatt, for deretter å ringe hjemmesykepleien og si at nei, dere trenger ikke komme om to timer, er det mulig å bare få kveldsbesøk?
Året jeg ventet så mye. Ventet på å komme tilbake til Sunnaas, for så å vente på å komme hjem igjen. Vente på at mannen skulle komme hjem fra Frankrike. Vente på Uloba og bydelen for å få satt i gang BPA. Vente på operasjon. Vente på å bli frisk og komme hjem. Vente på å komme inn på Sunnaas, for så å vente på å komme hjem. Igjen. Vente på å dra til Barcelona. Vente på å komme inn på Sunnaas (ventet ikke på å komme hjem denne gangen). Vente på Keflex. Vente på bil. Vente på buss. Vente på det normale, for så å innse at det unormale faktisk er normalt, og at det egentlig er helt greit.
Året jeg følte meg som Bambi på isen da jeg kom hjem fra Sunnaas på ordentlig i april. Hvordan skulle livet være?
Året jeg fikk 30-40 mennesker til å feire at jeg lever. Med hagefest og egen grill. Føler meg veldig voksen med hage og grill. Og veldig heldig som har så mange mennesker som er glade for at jeg lever. 16.06 skal være en bra dag. Dette året begynte bra sånn sett.
Året mannen og jeg endelig fikk bryllupet jeg endte opp med å bruke to og et halvt år å planlegge. Riktignok med en del endringer underveis. Likevel kunne vi ikke vært mer fornøyde med resultatet. Dette var et drømmebryllup, og jeg fikk drømmemannen for andre år på rad.
Året jeg fikk en nevø. Den fineste skapning noen sinne. Som gjorde at dette også er året jeg gråt av glede over å være til, så jeg kunne se, holde, kjenne og føle denne lille gutten jeg aldri hadde møtt, men som jeg forelsket meg i ved første øyekast.
Året en av mine beste venninner ble gravid. Enda en liten en jeg kan være takknemlig for å leve, for å møte. Enda en jeg kan være glad i.
Året virkeligheten slo meg i trynet. Dette. Er. Livet. Stort sett er det fint. Av og til er det dritt.
Året jeg var i media. Flere ganger til og med.
Året jeg reiste med rullestol for første gang. Og andre gang. Fikk dermed oppfylt mitt første reelle nyttårsforsett jeg noen gang har hatt. Nyttårsforsett for 2015 er å få jobb. Og reise mer, selvsagt. Det er litt vanskeligere med dette forsettet, for det avhenger av andre. Men jeg skal, vil og må klare det!

I fjor skrev jeg at 2014 kom til å bli bedre enn 2013, så lenge jeg ikke nesten døde. Det gjorde jeg heldigvis ikke, men det er likevel vanskelig å måle år opp mot hverandre. Jeg har hatt det bra i 2014, men realitetene knyttet til skaden har slått meg mye sterkere i år. I fjor levde jeg i deilig fornektelse og sjokk. Er jeg mindre lykkelig nå? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har lavere bunner (viser seg at det finnes værre ting enn Stabæk-tap), men også høyere topper. Setter mer pris på ting. Nei, ikke ting. Mennesker. Jeg er også sterkere og litt smartere. Bare sånn for å snike inn litt selvskryt.

Og til dere, kjære blogglesere, både kjente og ukjente. Da jeg logget inn på bloggen i dag var det 16 kommentarer fra dere. Jeg ble rørt til tårer. Skal svare på alle, men nå vil jeg bare si at dere er fantastiske!

Godt nyttår, alle sammen. Jeg har stor tro på 2015!

Rot...

Kjære mannen.
Kjære mamma, pappa, tante.
Kjære Anders, Shala, MB, Fleska (jeg vet at jeg aldri har kalt deg det, men jeg kommer ikke på noen kallenavn jeg har på deg), Benrik, Gro Anita (også på deg mangler jeg kallenavn, så bruker navnet pappa trodde var ditt på Springsteenkonserten for åtte år siden. Eller kanskje bare seks?), frøken Bride to be (det er jo tross alt det du er), Livvi (åh, gode minner fra dette kallenavnet!), Trill, Vidar, Mus (og her beklager jeg veldig, men dette er det eneste kallenavnet jeg kommer på hvor ikke det ekte navnet ditt er inni), Annen, Bønna OG MARRY! (kan ikke tro at jeg opprinnelig glemte deg. Skylder på varmen. Vet at dette er det jeg kaller deg til daglig, men det er jo strengt tatt et kallenavn, så jeg mener det er innafor).
Kjære alle andre venner, jeg kan ikke ramse opp alle.
Kjære faddernevø.
Kjære all annen familie.
Kjære Besta, FT og alle andre på RMN Team 2.



Kjære blogglesere.

Det har gått ett år, seks måneder og fjorten dager siden verden snudde seg på hodet. Det har gått 364 dager siden jeg begynte å blogge om det. En ting jeg aldri skulle begynne med, fordi blogg var synonymt med rosablogg i hodet mitt. Eller med mammablogg. Og både de som driver rosablogger og mammablogger var mennesker jeg ikke ville bli satt i bås med. Jeg har jo skjønt at det finnes en hel haug med hederlige unntak, selv om blogg.no renner over med fjorten år gamle jenter som vil bli den nye Voe, Fotballfrue eller Sophie Elise. Jeg leser, og blir glad for, alle kommentarer og prøver å svare på de fleste. Unntakene er de som skriver "kjempe fin blogg! Hadde vært hyggelig om du tok en tur innom min". For det første; lær deg rettskriving, for det andre; slutt å bry deg om klikk. Det må være superslitsomt å sitte å klikke deg gjennom alle bloggene på blogg.no med den samme kommentaren. Få deg et spennende liv i stedet, kanskje du får noe å blogge om!

Ja. Uansett. Det var ikke det det skulle handle om. Jeg skulle ikke bli en blogger. Jeg som er så sjenert, så redd for å si noe feil, for å ha dårlig språk, for å stikke meg frem, for at andre skal snakke stygt om meg bak ryggen min. Det har helt sikkert skjedd alt sammen, men det gjør ikke noe. Det veies opp av alt det positive jeg har fått ut av dette året med blogging. Det beste er selvsagt hvor mye jeg har vokst. Kanskje skjønt at det er ok å stikke seg frem. Jeg synes jo at det finnes for mange idioter i verden (ikke for å være arrogant eller noe, men vi mennesker fucker jo opp verden som best vi kan, med krig, miljøforurensning, utbytting og utryddelse. Og for ikke å snakke om hvor idiotisk det var å velge sittende regjering, men det skal jeg ikke komme inn på her). Men jeg synes jo ikke jeg selv er en idiot, dog jeg har forbedringspotensial jeg og, og da er det kanskje greit å la andre lese hva jeg tenker. Joda, jeg vet at det stort sett er om funksjonshemming, og lite løsning av verdensproblemer, men det virker som noen får noe ut av det. Det at bare en person sier tusen takk for at du skriver, for at du deler, Carine, det er verdt alle arbeidstimene bloggen har tatt. Og det er ikke bare en, men mange. Dere aner ikke hvordan det føles for en sjenert jente med selvdiagnostisert sosial angst. Jeg kan bli så glad for disse kommentarene at jeg begynner å gråte. At flere medier i tillegg synes at det at jeg lever som jeg gjør, det er bare surrealistisk. Og all respons fra fjern og nær! Jeg har ikke ord.

Dere har gjort det enkelt for meg å stikke meg frem. Dere har gjort det enkelt for meg å vokse. Dere er superhelter alle sammen, for dere aner ikke hvor mye jeg trenger styrken og selvtilliten dere gir meg gjennom bloggen, i hverdagen.

Jeg er så stolt av å ha dere i livet mitt. Jeg er så glad for at dere stiller opp for meg. For at dere gjør det enkelt å spørre om hjelp, for det er f*** meg vanskelig å spørre i utgangspunktet. Dere er der hele tiden, både fysisk og billedlig. Jeg føler meg veldig sjeldent alene, noe jeg gjetter er uvanlig med min diagnose.

Til og med dere jeg ikke kjenner er der. I litt mer billedlig forstand, selvsagt, men det betyr mye likevel!

Dette innlegget ble egentlig kjemperotete, når det eneste poenget egentlig bare var å si takk til dere alle. Det har vært en fryd å blogge med dere i 364 dager. Jeg vurderte å slutte i morgen, men jeg skal holde på litt til. Dere gir meg så mye. Det å skrive gir meg så mye. Det å fortelle verden at tetraplegi er både helt ok og helt jævlig på en gang gir meg så mye. Jeg er så glad i dere alle, og sier det ikke nok. Bortsett fra til deg da, kjære. Jeg tror jeg er god på det.

Godt nyttår til dere alle. Takk for i år!

Klemmer fra Carine



Selfie-o-Rama

Som enhver god toppblogger tar jeg bilder av meg selv til stadighet. Riktignok tar jeg de selv med en selvutløserapp jeg har lastet ned til iPhone, i stedet for med fancy speilreflekskamera. Men hvem kan vel egentlig se forskjellen? Hehe. Det viktigste er at jeg retusjerer bildene mine, tross alt. Mer om dette senere. Under følger hvertfall bilder av undertegnede ved flere anledninger.



Meg fra lunsj med mannen på takterraasen for fem dager siden. Våt i håret etter mitt første havbad på to og et halvt år, og med favorittkjolen på. Det har vært en like lang pause fra den og. Det skal ikke mer til for å være lykkelig, ass.



Lunsj på samme tak dagen etter. Lånte tantes nye solhatt og ble Pink lady. Skal kanskje slutte å si at jeg ikke er rosajente..



Måtte ta med dette og, selv om det ikke er selfie. Utsikten fra nevnte terrasse. Man kan ikke klage!



Meg akkurat nå. På en luftmadrass på en solseng, under en palme (har oppgradert fra parasoll). Jeg er så heldig!!

Jeg leser forresten alle kommentarene og blir veldig glad for hver eneste en. Men Internett er som regel crap (bortsett fra nå, tydeligvis), og blogg på mobil enda mer crap, så jeg får ikke svart. Tusen takk til alle, og ønske om god jul til hver og en av dere!

Tenk at jeg har blogget i ett år om to dager, forresten. Det hadde jeg aldri trodd da jeg begynte. Lurer på hvordan jeg skal feire. Ja, for det må man vel? Hehe.

Ha en god dag!

Romjulstid

Gledelig jul!

Her er det fantastisk. Dagene går med til soling (dog mamma og mannen er strenge og tvinger meg til å sole meg under parasoll), bading, spising, store mengder Singha-drikking og (dessverre) litt jobbing. Det er så deilig å kunne gå i lette klær, være i varmen og ikke minst bade i sjøen igjen!

Det er med litt blandede følelser jeg ser på jentene på min egen alder som hopper rundt i bikinier og sommerkjoler. Jeg tenker at det burde vært meg, og det gjør litt vondt. Samtidig forstyrres denne sorgen av en følelse av takknemlighet for at jeg KAN være her. Jeg er ikke død, jeg ligger ikke med alvorlig hodeskade og visner bort og jeg er ikke så hardt skadet at jeg ikke kan bevege meg rundt i verden. Og jeg er så glad for at jeg har muligheten til å reise på ferie med mannen jeg elsker. Jeg vil. Jeg kan. Jeg lever.

Det er vanskelig å beskrive alt jeg har gjort her nede. Bilder sier mer enn 1000 ord! Dermed følger et knippe bilder fra de siste dagers hendelser.



Fra julaften. Mamma hadde i hemmelighet smuglet med seg et juletre, og det var enorme mengder gaver. Med gløgg og svineknoke med halvsprø svir, og juleliste på Spotify ble det ganske julete likevel.



Har ikke for vane å legge ut bikinibilder av meg selv på Internett, men fordi så mange har bedt om å se hvordan strandstolen virker gjør jeg et unntak. Det var helt utrolig deilig å være i vannet igjen. To og et halvt år siden sist, også det i Stillehavet, men på den andre siden.

Hadde tenkt å laste opp flere bilder, men på grunn av verdens treigeste nett, blir det med disse.

Nå er det middag! Snakkes.

Sawadee!

GOD JUL, folkens! Tenk at det er julaften i dag. Jeg håper alle koser seg hjemme med Tre nøtter til Askepott, ribbelukt og snø. Det kunne ikke vært fjernere fra hvordan det er her, men det gjør ikke så mye. Jeg kan ha på sommerkjolene mine! Lykke!



Internett er ikke helt til å stole på, så får ikke oppdatert så mye. Ville bare si at vi kom vel frem i går. Business var vel verdt pengene, selv om rumpa var sliten etter til sammen 16 timer reise.



Siden vi dro har jeg omtrent bare sovet. Både jetlag og høststress har tatt meg, og jeg kan ikke skjønne hvordan det er mulig å sove så mye. Det er jo imidlertid bra for rumpa. Masse avlasting!



Kan ikke klage på utsikten!

Nå skal det skiftes, for jula ringes inn snart. Vi skal på julebuffet på hotellet, og så gaveåpning på rommet til mamma og samboeren.

Ønsker alle en fantastisk juletid!

Gaten

Sitter ved gaten og venter på boarding. So far, so good!



Snakkes i Thailand!

Forskuddsjulefeiring

Dagen i dag er både dagen før dagen og dagen etter dagen på en gang. I går hadde vi det som etter hvert har blitt en av mine kjæreste juletradisjoner; julegrøtdag. Vi lager masse julegrøt og julegløgg og har åpent hus hele dagen. Noen kommer tidlig, andre sent. Noen blir lenge, andre blir kort. Det er en super måte å få sett de aller fleste vennene mine før jul, og nå har vi holdt på med det i seks eller syv år, så nå er det en ekte tradisjon. I fjor kom jeg hjem til ny leilighet, på perm fra Sunnaad, fredag 20.12, og hadde likevel et ferdig julegrøthus lørdag 21.12. I år var det heldigvis ikke så stress.





På grunn av nevnte (nesten)trykksår, holdt jeg senga frem til ett, men jeg klarte ikke å avlyse grøtdagen. Jeg ville ikke fått ro i sjela uten å se alle de fine menneskene mine, særlig fordi to av de aller beste reiser bort i et halvt år, mens vi er i Thailand. Det betød at jeg måtte si hadet til dem i går, noe jeg ikke egentlig hadde forberedt meg mentalt på. De er to av de snilleste, mest generøse, smarteste og morsomste menneskene jeg kjenner, og de er praktisk talt familie, som stiller opp for meg hver gang mannen er borte og som alltid er en glede å være sammen med. Jeg er oppriktig lei meg for at neste gang jeg ser dem er i juli, selv om jeg er glad på deres vegne.





Hehe, dette skulle jo ikke være et sippeinnlegg. Grøtdagen ble en stor suksess, med det ene halvveis pinlige unntaket at jeg fikk mandelen.





Fikk også levert ut masse julegaver, en av mine favoritting med jula. Jeg bare elsker å gi bort (så fremt jeg har en fin ide).





Etter litt avlasting på sofaen bar det ned til Grønland, til svigerfar, for liksomjulaften med svigerfamilien. Full pinnekjøttmiddag og masse julegaver. Nesten bare til oss, riktignok, så det var jo litt rart. Men veldig koselig kveld.

Like koselig håper jeg det blir i kveld, med bare mannen og meg. Vi skal spise julemat, se Love Actually, åpne gavene vi ikke kan ha med oss til Thailand. For tenk det, VI ER PÅ ET FLY TIL THAILAND OM 24 TIMER! Ja, jeg følte det var et caps lock-øyeblikk. Jeg har vært så fokusert på jobb, jobbsøkingen, ansettelse av assistenter, grøtfestdag, jul og julegaver, at det har ikke slått meg før i går kveld at vi faktisk skal til andre siden av jorda om så kort tid. Til sol, strand, deilig mat, ukjente problemstillinger utilgjengelighet og livet. Jeg er så spent, og egentlig også litt stolt av å reise så langt bare halvannet år etter skaden. Jeg prøver så godt jeg kan å late som om alt er som før, noen ganger er det enkelt og andre ganger ikke, men det er i alle fall veldig spennende.

Vel, nå må jeg delta i pakkingen. Fire store colli, herregud så mye stæsj!

God jul til alle!

Føkk!

Akkurat da jeg tenkte, NÅ ordner det seg. Urinveisinfeksjonen har endelig begynt å slippe taket, stresset begynner å gå over, og Thailand er ikke så langt unna. I tid altså. Men så skjer det. Min største frykt, sånn bortsett fra drap på alle jeg kjenner eller noe annet groteskt, nemlig nestentrykksår på rumpa. På torsdag ettermiddag klarte ikke hjemmesykepleien å trekke opp trusa mi etter et toalettebesøk, og jeg ble sittende på klumper ut dagen. Det ble en sen kveld, for vi satt oppe og pakket inn julegaver. Heldigvis mye bedre på fredag morgen, men nok til at jeg i går kveld lå i senga mi og avlastet rumpa i stedet for å gå på julebord med ungdomsskolegjengen min. For første gang siden vi begynte med disse middager i 2007, kunne alle åtte samme dag. Men så var ikke jeg der likevel. Fuck!

HIRED!

Endelig er jeg ferdig med en av de mange tingene som har hengt over meg i det siste; JEG HAR ANSATT ASSISTENTENE JEG SKAL HA! Herregud, så deilig å ha det overstått. Vel, de har jo ikke skrevet kontrakt enda, så kanskje jeg jinxer det nå. Men jeg tror det skal gå bra. Jeg hadde et luksusproblem med mange gode kandidater, men det gjorde det egentlig bare vanskeligere. Er uansett fornøyd med valget, og tror det vil bli bra i 2015.

På mandag er det min siste dag med hjemmesykepleien. En del er det trist å si ha det til, andre ikke så veldig. Jeg gleder meg veldig til å vite hvem som kommer hjem til en hver tid. Det er ikke til å stikke under en stol at morgenen påvirkes veldig av hvem som kommer fra hjemmetjenesten. Men dette er ikke dagen for å klage.

Jeg har hatt min siste trening før ferien. Hæsjtæggsommervinterkroppen tjuefjorten lizzm. Alle vet at det er hovne føtter, kulemage, skjeve skuldre og halvmarkerte armmuskler som er siste hit i skjønnhetsverden.



Jeg skal i alle fall ikke beskyldes for å prøve å gjemme meg bort, i min turkise strandrullestol og mine nye flashy bikinier. Jeg har jo arr på magen fra i sommer, og det skal ikke ha sol på seg det første året. Hadde dermed egentlig tenkt å ha badedrakt, men så kom jeg på at det blir vanskelig å kateterisere. Jeg har dermed investert i to highwaistebikinier, og tenker at på bollemagen min blir det akkurat passe bestemor. Neida. Joda.



Nå skal jeg spise blåskjell ala MB, en av to gode venner som forlater oss alle til fordel for Chicago til våren. Æsj.

Ha en fin kveld!

UVendelIg

Du store min, så lei jeg er av urinveisinfeksjon nå. I morgen er det to uker siden jeg fikk det, og jeg har nå vært gjennom to antibiotikakurer som ikke har virket, fordi det (unnskyld) idiotiske legesenteret mitt nekter å skrive ut den typen jeg nesten alltid brukte på Sunnaas. Spør meg ikke hvorfor, de har nemlig ikke oppgitt noen grunn utover "det behandler vi ikke med her". Strålende, den har bare alltid fungert på Sunnaas, og jeg hadde jo bare uvi omtrent ti ganger, så jeg vet jo ikke hva jeg snakker om.

Når man får en urinveisinfeksjon er det vanlig å levere en urinprøve. Denne kan man "stickse", for å se om det er bakterier i urinen, og dyrke, for å se hva slags bakterier det er. Sticks har jeg hjemme, så jeg vet at jeg har uvi når jeg ringer legen. Dyrkingen må noen andre gjøre, og det tar litt tid. Jeg leverte inn en forrige mandag, og fikk beskjed at bakt-svaret ville foreligge sist torsdag. Vel. Fredag ringte vi, og gjett hva! De hadde ikke en gang sendt inn urinprøven, sa de. Vel, vel. Jeg ble ganske oppgitt, men antibiotikakuren jeg gikk på så jo ut til å virke.

Søndag avsluttet jeg kur nummer to, og hvordan gikk det? Noen bakterier hadde overlevd, og i går hadde de formert seg såpass at infeksjonen var tilbake for fullt. Utrolig irriterende! Mannen og jeg var dermed ganske sinna på legesenteret, og ringte i dag morges for å finne en ny løsning. Så skjedde det som ofte skjer her på bloggen; jeg begynner på et innlegg om morgenen, men har ikke tid til å fullføre før senere. Det skjedde også i dag. Da jeg fikk snakke med legen viste det seg at de hadde sendt inn urinprøven likevel. I tillegg fikk jeg nå endelig lov å begynne på antibiotikakuren som alltid virker. Jeg var temmelig gretten da jeg begynte å skrive dette innlegget, men nå er jeg fornøyd med å ha fått det som jeg ønsker. Overskriften var ment å være en blanding av UVI og uendelig, men nå passer det kanskje best å tolke den som en blanding av uvi og endelig. Hurra!

Er likevel ganske lei av å føle meg 70% av hva jeg pleier, så pillene kan ikke begynne å virke raskt nok. I kveld skulle vi egentlig ut og feire at en god venninne er ferdig med en eksamen, men ender opp hjemme i stedet. Er for sliten. Orket heldigvis jobb i dag da! Var der til klokken 18, og det er jeg fornøyd med. Gleder meg plutselig veldig til en rolig kveld, kanskje pakke inn noen julegaver og bare slappe av.



Uff, ser litt sliten ut. Håper alle andre er friske, og har en fin siste onsdag før jul!

Vakker onsdag ønskes alle. Sjalabais!

Jul

Ettersom vi reiser til Thailand om en uke, har jeg gått inn for å presse inn mest mulig jul nå i førjulstiden. Treet har vært pyntet siden andre søndag i advent, julesanger har gått på repeat fra november, leiligheten rommer intet mindre enn fem julekalendere og i dag har jeg skrevet julekort til de nærmeste. Det er ikke bare enkelt å ha jul på forhånd, med jobb og ansettelse av assistenter, men i dag hadde jeg siste intervju, så den prosessen er heldigvis snart over.

I helgen startet jeg også noe jeg tror og håper kan bli en hyggelig tradisjon, nemlig julebord med assistentene. De treffer jo vanligvis ikke kollegaene sine, altså hverandre, men jeg tenkte det kunne være hyggelig for dem å bli litt kjent. Det var en stor suksess, om jeg skal si det selv.





I morgen skal mannen og jeg handle resten av julegavene. Jeg vet det er mange som synes sånt er stressende, men jeg ELSKER å handle/lage/pakke inn julegaver. Var på Storosenteret i går ettermiddag og kjøpte julegave til nevøen. Veldig fornøyd med hva jeg kjøpte, og spent på om den faller i smak hos han og foreldrene.

Nå skal jeg se dagens The Julekalender. God førjulstid til alle!

Transportforvirring

Så søte dere er! Tusen takk. Det har vært litt mye de siste dagene, med lite søvn på grunn av kateterisering annenhver time på natta, mannen borte fra onsdag, og dermed "må" jeg være sosial hele tiden og litt ekte og litt selvpålagt tidspress på jobb. Jeg har ikke vært deppa, men det har blitt litt mye for meg og da vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Særlig dersom jeg mangler søvn, blir jeg helt ødelagt. Ja, jeg ville egentlig bare forklare fraværet. Det varmer veldig med de hyggelige kommentarene da!

Men dette skulle handle om transport av meg og rullestolen. Burde være enkelt, trodde du kanskje? Vel, du tar i så fall feil.

Jeg skulle så gjerne hatt en rullestolbil. Åja, hvorfor det? Jeg skal legges inn (for eksempel på Sunnaas). Skal du legges inn, skal transporten være av Pasientreiser, og bestillingen skal gjøres av sykehuset. Åh. Ok. Det samme gjelder dersom du skal til legen. Ja vel. Pasientreiser kjører gulbrune biler det står Persontransport på. Det er gratis så lenge du har frikort. De kan komme så sent til avtalen som det tar tid å kjøre til dit, som vil si at dersom du skal til Sunnaas, som er en time fra Oslo, kan de komme en time for sent.
Åh. Det er kjedelig, men ja vel.

Jeg skulle gjerne hatt en rullestolbil til fysio. Ja, det kan du. De skal bestilles av fysioterapeuten, og bilene kan komme inntil tre kvarter etter når de er bestilt til. De kjører de samme gulbrune bilene, men man ringer altså til Persontransport. Disse er også gratis med frikort.
Eh, ok.

Jeg trenger å komme meg til ortopeden. Åh, ja, da må du booke taxi selv, gjennom Norgestaxi. De kommer på tiden (ish), men ikke vær redd, du trenger ikke betale her heller. Her er det imidlertid en annen ordning, for sjåføren må bli med inn og få rekvisisjon. Og mens bilene til for eksempel fysioterapi bestilles tur-retur, kan disse bilene kun bestilles for en vei. Har du flaks så har de ingen andre turer, og da venter de. Har du uflaks, må du vente med å bestille til timen er over, og dermed risikere å vente enn time. Ikke tro at du kan legge planer for resten av dagen.
Åh, jeg tror jeg skjønner.

Hva hvis jeg vil på shopping eller på besøk til en venn? Da kan du ta tt-bil. Men du som kjører i rullestol kan ikke ta vanlig taxi, så du må ringe til Samres og booke gjennom dem. Da kommer biler fra Go'e bussa eller en variant av Norgestaxi og plukker deg opp. Også disse er ganske presise, men det er en kollektivtjeneste, så du kan risikere å måtte sitte på til noen andres destinasjon først. Dette må du betale for, men kun 48, så det er ikke så dyrt. Og det er en døgnåpen tjeneste.
Åh, sier du det.

Ellers kan du jo bare ta vanlig kollektivtransport. Bare husk at du ikke kan ta 11, 12 og 19-trikken. Ei heller banen til/fra Carl Berners plass. Og Nationaltheatret t-banestasjon er også ganske vanskelig. Bussen går som regel bra, så lenge lemmen fungerer, og det ikke er for mange barnevogner.
Hehe, javel.

Det skal ikke være enkelt! Men tror jeg har forstått det nå!



God kveld!

Sorry

jeg er ikke helt meg selv, kommer sterkere tilbake!

Selvnattkateterisering

Så sitter jeg her og skal for første gang klare meg selv en hel natt. Venninna mi sover i det andre rommet, så jeg får jo hjelp om det trengs, men i utgangspunktet skal jeg altså fikse det selv. Det er fordi jeg ikke blir kvitt den helvetes uvien, og jeg synes hun skal få slippe å våkne annenhver time med meg.



Det er altså disse fire kateterene og jeg som skal hygge oss i natt. Godt jeg bare har trening og to jobbintervjuer i morgen da.. Assistentintervjuer altså.



God natt!

Topp 5

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive blogginnlegg i dag, for det er så mye med jobbintervjuer med assistenter, organisering før vi reiser, og før jul. I tillegg holder jeg på å bli forkjølet. Æsj! Men så tenkte jeg at jeg kanskje skulle ta en snarvei, og linke til mine egne favorittblogginlegg. Jeg vet at jeg til tider får nye lesere, og det er ikke alltid så lett å få med seg alt det gamle.

1. 2013

Selvsagt. Dette er historien om alt som skjedde. Resten av bloggen gir ikke så mye mening uten å vite hva som har skjedd.

 

2. Toppblogger

Dette var begynnelsen på mitt alter ego, Toppbloggeren. Det er ikke så ofte hun gir lyd fra seg, men det hender.

 

3. Intimgrenser

Jeg rundet intimgrensespillet, mestret alle levelene uten problemer. Må si at grensene har vokst litt ut igjen etter at jeg skrev dette innlegget.

 

4.Kjærligheten

Dette er kanskje det vanskeligste innlegget jeg har skrevet. Men også noe av det jeg tenker er viktigst. Jeg vet ikke om så mange vet så mye om dette, og det er hvert fall ikke så mange som det. Men kjærligheten er da noe av det aller viktigste og beste i verden!

 

5. Folkehøgskolefølelsen

Dette innlegget venter jeg en god stund på å publisere, for jeg var redd for hva Sunnaas ville si. Men det beskriver alt jeg elsket ved Sunnaas, utover den timeplanbaserte rehabiliteringen. Det handler ikke bare om funksjonstrening, men også å lære å leve.

Så. Håper det var hyggelig for både nye og gamle lesere å se litt på fortiden! Dagens selfie er selvsagt nytt!



Glamlife

God mandags morgen! Hurra for ny uke, og nye treningsmuligheter. Jeg har allerede vært oppe i et par timer, i mitt perfekte julepyntede hus, hvor alle julegaver ligger klare under treet og jeg gjerne sitter på knærne på gulvet foran treet og koser meg.

Vel. I 2010 var jeg på utveksling på Berkeley, og da så jeg litt på en tvserie som het The secret life of an American teenager. Visstnok skulle life vært byttet ut med sex life (ett eller to ord?), men det ble for vanskelig å selge til konservative amerikanere. Serien var ganske dårlig, og prøvde å fortelle hvordan amerikanske tenåringer har seg som kaniner fra de er 14.

Jeg skal ikke fortelle om det hemmelige (sex)livet til en amerikansk tenåring, men det hemmelige (u)glamorøse livet til en norsk rullestolbruker. I dag startet morgenen med kateterisering. Jeg har fått urinveisinfeksjon (uvi), noe som er svært vanlig for folk med ryggmargsskade. På Sunnaas hadde jeg det nesten hele tida (føltes det som, i alle fall), men etter at jeg hadde operasjon i sommer har det blitt mye mindre. Nå har jeg imidlertid klart å få det likevel. Æsj. Uvi betyr nemlig dårlig allmentilstand og urinlekasjer. I dag morges var det heldigvis tørt i senga, men det er ingen selvfølge.

Uansett; dagen startet med kateterisering og angst for våt seng. Deretter kom hjemmesykepleien, og da har jeg gleden av å kunne være naken sammen med andre. Jeg får også muligheten til å få hjelp til noe av det mest intime som finnes OG lære helt uerfarne mennesker hvordan det gjøres. Hurra..! I dag var jeg i tillegg så heldig at de kom sent, slik at jeg ble ferdig med alt morgenstell en time senere enn planlagt. Det skal sies at hjemmesykepleien nesten aldri kommer for sent, men det hender altså innimellom, og da får også mannen kjent på hvor sent det er lov å komme på jobb.

Som handikappet med svært alvorlig diagnose, har jeg tilgang på assistenter. Det innebærer også medarbeidersamtale, som jeg selvfølgelig kom for sent til. Etter medarbeidersamtalen var det tut og kjør ned til apoteket for å hente antibiotika. Der viser det seg at antibiotikaen jeg ville ha, som jeg brukte mest på Sunnaas, ikke kunne skrives ut av legen min, så jeg må teste en annen. Kanskje virker den, kanskje ikke. Det gir meg sjansen til å ha angst for lekasjer hele tida. Det er jo ikke så kult når mannen må skifte på våt seng, men heldigvis drar han på jobbtur på onsdag, så jeg kan få venner til å gjøre det i stede. Det er jo ikke kleint, selvfølgelig.

Jeg holder også på med intervjuer av nye kandidater til assistentstillingene. Angsten må dermed legges til side mens jeg prøver å være hyggelig og imøtekommende til fremmede mennesker.

Når dagen er slutt blir det avslapning med mannen og tvserier, kun avbrutt av mulige lekasjer.

Heldigvis har vi et fint juletre som lyser opp en hver dag, og som nå har fått noen fine hjemmelagede julelenker på seg. Dagens obligatoriske selfie blir dermed foran treet, som den gode bloggeren jeg er.





Nå må jeg avslutte, må sjekke om det er vått i stolen, før jeg skal ta i mot dagens siste søker. Glamorøst, ikke sant?

Sjalabais.

Bilblogging

Sitter nå i bilen på vei ut til Ås for å treffe et vennepar og sønnen deres. Skulle vært der nå, men ting går gaaaanske sakte i dag, for det ble kanskje litt vel mye vin i går. Jeg føler meg latterlig ufresh. Sitter i bilen i parkeringshuset til Oslo City, for to ekstra bilforflytninger føles unødvendig når man har dårlig tid.



I går var det nemlig duket for den årlige thairibba. Altså ribbebiter med thaiish krydderblanding og nudler. Vi pleier å være hos en kompis, men i år kom kompisen til oss i stedet. Det ble godt, det ble passe sent og det var veldig hyggelig.

Vi fikk pyntet treet i går! Veldig koselig hjemme nå.



Nå kom mannen. Snakkes!
Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014
Carine

Carine

28, Oslo

I fjor sommer falt jeg og brakk nakken og fikk permanent skade på ryggmargen. Her prøver jeg å skrive om min nye hverdag og veien tilbake til livet. Legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail på carine.odegaard@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits