Opplæring

I dag våknet jeg til nyheten om at en av mine favorittpersoner i hjemmetjenesten har siste dag i morgen. Jeg har fire favoritter, og hun her er en av de som er her mest. Det er veldig trist, selv om jeg snart skal kutte ut hele hjemmesykepleien. Jeg var bare ikke forberedt på å si hadet til henne enda.

Som sagt må jeg si hadet til alle snart, og i den anledning har jeg begynt å lære opp assistentene i morgenrutinene. Frem til i går var det bare to med erfaring fra tidligere som har prøvd, men i går lærte jeg opp en fra skratch. Det gikk jo veldig bra, men det var rart! Det var rart å fortelle noen hvordan de skal hjelpe meg å få gått på do. Alle som har gjort det fra før har visst hva de gjør, og jeg har ikke trengt å si så mye. I tillegg har jo de fleste på seg uniform (ikke assistentene altså), og det skaper en viss distanse og profesjonalitet. Dette var jo en av hovedgrunnene til at jeg i utgangspunktet ønsket en kombinasjon mellom hjemmesykepleien og BPA. Jeg er fornøyd med at jeg begynte på den måten, jeg tror det hadde blitt for mye for meg å lære opp folk i alt med en gang, men jeg er også fornøyd med valget mitt om å fase hjemmetjenesten ut. Det betyr ikke at det ikke er rart. Jeg har mistet en del intimgrenser, men bæsj er bæsj uansett, og det er ekkelt.

Hva man ikke gjør for å bli attraktiv på arbeidsmarkedet!

Nå skulle jeg egentlig vært på trening, men det var tull med taxien (ikke min skyld om jeg har blitt svak, FT!). Så da sitter jeg her, i treningsklær til ingen nytte. Ikke er jeg fotogen i dag, heller. (Men dette er jo en ærlig blogg, så legger ut bilde av meg selv likevel. Har spist smågodt til frokost også, forresten. YOLO og så videre, hehe).



Nei, nå må jeg forberede meg til i morgen! Ha en fin kveld!

Sunnaas #3

Denne dagens største overraskelse var en telefon fra inntakskontoret på Sunnaas. De hadde en plass til meg fra mandag allerede, så nå skal jeg plutselig dit fra neste uke. Det blir et problemløsnings- og kontrollopphold, og blir siste steg i primæroppholdet mitt. Det er veldig blandete følelser knyttet til dette. På den ene siden gleder jeg meg masse til å se alle menneskene jeg er glad i, og til å ha litt intensiv trening. På den andre siden har jeg i løpet av det siste halve året funnet ut at det er mye bedre å være hjemme enn å være på institusjon. I tillegg har jeg tidsfrist til nyttår på begge jobbene mine, og to til tre uker på sykehus går ikke veldig godt overens med dette.

Ja. Jeg har ikke så mye mer å melde i dag.

Håper alle har en fin dag!

Bursdag #4

Tusen takk for alle gratulasjoner her på bloggen! Veldig hyggelig og rørende. Jeg skal svare på alle når jeg er ferdig med bursdager, som altså er i morgen. I dag er det nemlig klart for bursdagsfeiring nummer fire. Ja, du leste riktig. Nummer fire. Fredag og lørdag hadde jeg venner her, og i går og i dag er det familie. Selv om jeg elsker å ha bursdag, kjenner jeg at fire feiringer er litt mye, selv for meg. Heldigvis er det den roligste feiringen som gjenstår; med mamma, pappa og tante, og deres kjærester. Vi har pleid å gå ut og spise sushi, men i år har jeg invitert dem hjem til oss. Assistenten har dermed vært i full sving i dag, med matlaging og rydding. Nå står lammesteken i ovnen og jeg håper at familien synes det er ok med noe annet enn sushi.



Utover bursdagsbohnanza har jeg ikke mye å melde. Legger ved bilde av meg selv fra i går.



Kommer sterkere tilbake når bursdagene er over!

Ha en vidunderlig kveld.

28 år!

IT'S MY BIRTHDAY! Ah, jeg elsker å ha bursdag! Assistenten baker kake, mannen forbereder til andebryst og jeg har fått nytt, fint grått skjerf.



Håper alle har en vakker dag i sola!

Toppblogger #6

Heisann Rockstars
Hei alle hjerter
Hallo, bloggen!

Nei, jeg har ikke funnet min hilsen enda, så jeg nøyer meg meg et sjalabais! Hvordan står det til i verden? Her går det ganske fint. Jeg har jo bursdag i helgen, så for å bli fin har jeg selvsagt kastet meg på Restylanebølgen sammen med de andre bloggerne. Restylane er visst noe man finner naturlig kroppen, og dermed ikke noe problem å sprute leppene full av. Akkurat som at vann, fett, urin og galle er naturlig i kroppen, og jeg hadde ikke nølt med å sprøyte noe av det inn i leppene, så lenge noen som selger produktet, og dermed tjener masse penger på å selge, forteller meg at det ikke er noe problem å bruke produktet. Hvis det i tillegg er veldig dyrt, men jeg som blogger får det gratis, da er jeg solgt!

Men nå var det altså Restylane jeg gikk for.
Før:


Etter:



Med Restylane mener jeg egentlig lipgloss. Jeg feiga ut fra sprøytingen. Ikke fordi jeg ikke synes det er kjempefint med andefjes, for hallo! Det er jo supersexy! Nei, det var fordi jeg leste på bloggen til kjæresten til hele Radioresepsjonens knulledokke at man ikke bør veie over 50 kg når man er på stranda. Det er jo et problem for meg når jeg skal til Thailand om to måneder. Den ene rullestolen veier jo 150 kg alene! Den andre jeg skal ha med veier bare ca 40 kg, men ti kg igjen til kroppen det er litt lite.. Dumme Carine, tenker du nå. Det er jo UTEN rullestolen! Ah, flaks, da er jeg bare omtrent 15 kg for tung.

Det er jo en del å gå ned 15 kg på to måneder, men her har jeg jo en kjempefordel av å ikke bruke beina! Musklene er jo det som veier, og de forsvinner raskere enn man klarer å si anoreksi! For at det ikke skal bli for uproposjonalt har jeg også begynt på en diett på luft og kjærlighet. Og den omgangssyken.. La oss bare si at jeg var jo ikke syk, egentlig. Men man kan jo ikke oppfordre barn til å slanke seg, og det er mange barn som leser bloggene til oss toppbloggere.

Nå skal jeg feire bursdag fire dager til ende! Godt jeg ikke går på lavkarbo, for tenk å avstå fra bursdagskake!



Hva med luft og kjærlighetsdietten? Du ANER IKKE hvor mye kjærlighet som er nedlagt i disse kakene! Nam!

Peace out!

Hurtig!

I politiet er det noen som er kjappe! Mind = blown! Vi var for å bestille pass i går, og i dag lå de i postkassen og ventet! Hehe, det var tre utropstegn på rad, men hallo, dette var uvanlig raskt levert.

Da kan jeg benytte anledningen til å utfylle innlegget fra i går med min vakre signatur:



Og med min vakre, skjønne fadderbarnnevø:




Tenk at han er seks måneder allerede, tida går så fort. Han blir så stor! Moren og faren tullekrangler om hva de håper skal være første ord av mamma og pappa, men jeg setter pengene mine på tante Carine. Med ordentlig r. Hehe.

Jeg er sliten etter tidlig oppe og å være på jobb. Jeg tror man blir ekstra sliten i dette været i tillegg. Ikke kult å være hverken våken eller ute. Særlig ikke som rullestolbruker..

Ha en fin kveld!

C.Ø-Ø.

Beklager fraværet, her går det nemlig i et litt raskt tempo for en som nettopp har vært syk. Heldigvis føler jeg meg helt fin nå, må bare begynne å spise litt mer.

I dag har mannen og jeg vært på politistasjonen på Grønland for å få nye pass. Nye navn krever nemlig ny legitimasjon, selvfølgelig. Jeg synes det var trist å miste mitt gamle, for jeg hadde så mange kule visum inni der, men sånn måtte det bli. Å få nytt pass bød på et litt uventet problem. Maskinen med det elektroniske feltet man skal signere i, var ikke helt rullestolvennlig. Jeg måtte stå sidelengs, og feltet var bare 15 cm langt. Alt for kort for å skrive Carine Øien-Ødegaard. I tillegg hadde jeg absolutt ikke nok kraft til å få ned nok trykk fra pennen. Det endte med C.Ø-Ø., selv om det egentlig ikke er greit. Men jeg vil ikke ha "not able to sign", for jeg KAN jo signere. Satser på at det går gjennom.



På vei ut fra politistasjonen møtte vi fengselsparken i høstsol. Åh, Oslo kan være fint, altså!



På vei hjem igjen gikk assistenten og jeg innom Kiwi på Grønland. Mens assistenten gikk rundt og fant varer, satt jeg i kasseområdet og tittet på godteri, og da kom en fyr fra betjeningen bort og spurte om jeg trengte hjelp. Tommel opp! Det har ikke skjedd meg før, og jeg forventer det heller ikke. Likevel synes jeg at det var veldig hyggelig av ham.

Ikke like hyggelig å ta 60-bussen hjem, med en dame med barnevogn som ikke gjorde mine til å rikke på vogna selv om vi ba henne om det, og en bussjåfør som begynte å kjøre det øyeblikket dørene var lukket, selv om jeg var i midtgangen, uten bremser på, med moste tær inni barnevogna. Men det gikk bra til slutt!

Vel hjemme har jeg hatt besøk av fadderbarnnevøen min og foreldrene hans. Så trivelig! Han er så fantastisk fin. Kanskje vanker det et bilde av oss senere. Jeg hadde han på fanget, og det er jo en treningsøkt i seg selv, for både balansen og armene. Men den absolutt beste formen for trening!



Ha en fin tirsdagskveld!

Oppmerksomhet!

For en litt sjenert jente på 27, ble det mye oppmerksomhet i går. Joda, jeg var delvis forberedt, og jada, jeg ba jo om det ved å stille opp i en av landets største aviser. Men det var mye likevel. At jeg skulle få oppmerksomhet, det var jeg jo for så vidt innstilt på, det er egentlig hva slags oppmerksomhet jeg ikke var, og aldri heller kommer til å bli, forberedt på. Folk som takker. Folk som sier jeg er sterk. Folk som sier jeg inspirerer. Det er så utrolig hyggelig og rørende og fint å høre og lese, men jeg kjenner meg skikkelig ikke igjen i personen de snakker om. De av leserene mine som har hengt med en stund, og de som kjenner meg, er sikkert møkk lei av å høre meg messe dette igjen og igjen. Jeg klarer bare ikke la være, for det er fortsatt for surrealistisk at å kun snakke om meg selv, ikke om saker jeg brenner for, ikke meninger, ikke en gang om sport, skal være nok til å bli takket, og tillagt styrke og inspirasjon. Jeg er utrolig ydmyk, og jeg vil benytte anledningen til å takke alle andre. Jeg hadde ikke kommet noen vei uten dere.

Ellers har helga vært svært begivenhetsløs. Jeg stod aldri opp på fredag, det var nesten så jeg ikke var våken en gang. Tre ganger kastet jeg opp, og uten å gå i detalj her, vil jeg bare si at jeg er fornøyd med å ha klart å kaste opp på ordentlig. Da jeg ble syk på Riksen i sommer, kastet jeg opp sikkert ti ganger på en natt, men det kom aldri noe ordentlig opp, på grunn av mangel på magemuskler. Brekningsrefleksen sitter nemlig over skadestedet, mens kraften til å få greiene opp sitter under. Her har det definitivt vært en positiv utvikling. Det er imidlertid det eneste positive jeg kan ta med meg fra denne sykdommen, for omgangssyke er noe drit!




Nå skal mannen og jeg bevege oss ut. Jeg er oppe i stol i dag, med klær og alt! Vi har hatt verdens beste hund, Vinni, her i helga og han fortjener en tur ut. Vi får se hva jeg orker på tom mage, men jeg tror frisk luft hadde vært bra for meg.

Kryss fingrene for Stabæk i kveld! Peace out!

selvpromotering

Håper alle er ute på tur for å kjøpe Dagbladet Magasinet i dag! Har ikke sett det selv enda, men ryktene sier 16 siders reportasje.

Og om du vil se meg snakke på db.tv, så kopier linken under.

http://dbtv.no/3836448802001#Rett_f%F8r_sitt_eget_bryllup,_falt_Carine_ut_av_et_vindu_og_ble_lam_fra_brystet_og_ned.

Jeg er fortsatt ikke helt i slaget, men har i det minste sluttet å spy!

Omgangssyke

feber og oppkast. Kommer sterkere tilbake

Arbeide?

Jeg tror på menneskets behov for å være nyttig. Det kan være på mange forskjellige områder, som venner, som foreldre som stiller opp, gjennom frivillig arbeid, eller som det jeg tror er vanligst; å jobbe. Man jobber selvsagt for pengene, men jeg tror at de aller fleste mennesker har et behov for å gjøre noe. Jeg vet at jeg har det, i det minste. Etter at jeg kom hjem fra Sunnaas i begynnelsen av april hadde jeg ikke min beste periode. Jeg fikk tida til å gå; bli kjent med assistentene, planlegge bryllup, trene, kateterisere, vente på hjemmesykepleien som skulle kateterisere, og litt besøk innimellom. Og se tvserier, selvsagt. Samt litt jobbing. Jeg var ikke deppa, tida gikk ikke alt for sakte, men når jeg tenker tilbake på ukene mellom 04.04 og 15.06, så føler jeg ikke at jeg gjorde noe særlig. Selv om jeg hadde en stilling som jeg skulle jobbe med hjemmefra, var det hjemmefra. Det var aldri forskjell på hverdag og helg, bortsett fra at mannen var hjemme i helgene. Etter at sykehussommeren var over, lengtet jeg etter hverdag. Noe å gjøre. Føle meg nyttig for noen. Kunne se en tvserieepisode med god samvittighet, fordi jeg er sliten etter jobb. Og heldigvis, etter bryllupet har jeg hatt en slags hverdag! Bortsett fra trening på torsdager, skal de andre dagene fylles av jobb. Og det betyr rutiner og det betyr å bruke hodet!

Jeg har to små stillinger denne høsten, en som vitenskapelig assistent (vit.ass) ved UiO, og en som førstekonsulent ved SSB. Som vit.ass tilrettelegger jeg et datasett som skal brukes i en kvantitativ analyse om barnløshet, mens på SSB skriver jeg om masteroppgaven min til artikkel, som forhåpentligvis skal publiseres i et vitenskapelig tidsskrift. UiO-jobben gjør jeg hjemmefra , mens SSB-jobben innebærer å dra inn på kontoret. Det er det beste, for når jeg kommer dit kommer jeg i et helt annet mindset enn når jeg er hjemme.





For min del kunne jeg gjerne fortsatt med hverdagen jeg har nå i en god stund til, men dessverre går begge stillingene mine ut til nyttår. Fra 01.01.15 er jeg dermed arbeidsledig, og jeg må innrømme at jeg finner tanken veldig skummel. Det er ikke gøy å være arbeidsledig for noen, og jeg har jo vært forberedt på en arbeidsledig periode etter endt studietid, i mange år. Og jeg tror jeg kommer til å få en jobb. Nei, stryk det, jeg vet at jeg kommer til å få meg en jobb. En gang. Men jeg synes det er ekstra skummelt å søke på jobber nå som jeg er ryggmargsskadet. Hva skriver man i cv/søknaden? Hvor mye skal jeg snakke om skaden på et eventuelt intervju? Når sier jeg at 100% er umulig for meg? Alle kule stillinger er jo heltid. NAV prøver jo å minimerer ulempene skaden medfører, ved å både betale 40% av lønnskostnadene mine, og garantere for tilrettelegging, slik at arbeidsgiver slipper å betale for det. I tillegg får jeg funksjonsassistenter, som er omtrent det samme som personlig assistenter, bortsett fra at de hjelper til på arbeid og er betalt for av NAV. Til tross for alt dette er jeg redd for å ha mer å bevise enn om jeg ikke hadde hatt ryggmargsskade. Jeg er jo ekstremt takknemlig for å ha de to stillingene jeg har nå, for å kunne vise til arbeidserfaring etter skaden.





Mye å gjøre på jobb i går!

Jeg har så utrolig lyst til å jobbe, tjene pengene jeg mottar, og føle at jeg er nyttig for samfunnet på et vis. Nå må du ikke tro at jeg er depressiv og motløs, jeg vet at det kommer til å ordne seg, jeg er bare redd for veien dit.



Søknadsprosessen er i gang!

 

Ha en fin dag!

Juleforberedelser?

Puh, i dag har virkelig gått i ett, med telefoner hit og dit, urinprøve, jobbing, (litt) trening og kjefting på Postnord (Post Nord? Kaller dem PN, jeg). De skal levere vivasykkelen min, som skulle kommet mellom 17 og 21 forrige fredag. Den dukket aldri opp, så ringte dem i går. De beklaget, og sa den skulle komme i går mellom 17 og 21 i stedet. Kom den? Nix! Åh, jeg blir så ergelig! Nå sier de den skal komme mellom 17 og 21 i morgen, så det blir spennende å se om den dukker opp.

Apropos vivasykkelen, som jeg fikk beskjed av ergoterapeuten min om at det ikke var sjans for å få dekket. Vel, her har de blåblå gjort noe riktig, og endret reglene. Nå kan også de over 26 få slike hjelpemidler. Godt å se at forslaget til statsbudsjettet har noen lyspunkt. Hadde bare vært kult å vite det for to uker siden, før jeg brukte opp 50.000 kroner.

I ettermiddag var mannen og jeg på Skeidar for å kjøpe seng til ham. Til nå har han sovet i min gamle. Nå blir det luksus for ham i en Jensenseng. Men! På Skeidar, der hadde de begynt å pynte til jul!








Hva f...? Det er 14.10! Alt for tidlig. Not approved!

Vel. Ønsker alle en god natt! Og god kveld da. Og god jul, tydeligvis...

Ukestart

Uka har startet brått for min del. Tidlig opp (heh, for meg da) klokken 8, og time på Rikshospitalet klokken 11. Min nye urinvei har kranglet litt i det siste, og jeg ville sjekke ut. Heldigvis var det ingenting galt, bare gangen som ikke har "satt seg" ordentlig enda. Men legevitenskapen altså! Slutter aldri å imponere meg. Jeg har rullet rundt med en plasterlapp/kompress over navlen, men det trengs visst ikke. De har laget en slags lukkemuskel/lukkemekanisme der nede. Hvordan er det mulig? Wow! Jeg er så glad for at noen vil være kirurger eller leger!



I ettermiddag har jeg hatt fotpleie her hjemme for første gang. Det viser seg at helsepersonell ikke liker å klippe tånegler. Ikke på Sunnaas, ikke hjemmesykepleien og heller ikke en av assistentene. Stikke en finger i andres anus, rense illeluktende sår, stikke sprøyter og vaske spy er dagligdagse gjøremål for pleiere, men tånegler, der går grensa. Hjemmesykepleien har dermed anbefalt meg en fotpleier. Hun var flink, gav meg sårprosedyrer, klippet og filte neglene og tok på krem. Det var veldig deilig, men da hun skulle gå la hun igjen en faktura på over 700 spenn. Jeg trodde hun tøyset. Men, må man, så må man. Godt man får så mye i trygd da, hehe.

Nå lager verdens fineste mann middag til meg. Laks og salat, nam! Ha en god uke!

Politikksnakk

"Politikk handler om å velge side. Overklassen taper på vår politikk". Disse ordene ble sagt av en forhenværende SU-leder på skoledebattene i Oslo i 2003. Veldig flink fyr, og som også er storebroren til en av mine nærmeste venninner. Det beste med disse to setningene er at det er så sant. Politikk handler faktisk om å velge side, og det vil alltid være vinnere og tapere. Dessverre er det få partier som er tydelig (nok) på dette, og prøver å vinne alle velgere. For eksempel synes jeg at venstresidepartiene snakker alt for lite om å øke skattene. For lite om den friheten man faktisk får gjennom å bidra til et samfunn som tar vare på alle. Høyresidepartiene, derimot, snakker masse om skatt. Lavere skatt, til det beste for alle. Nei. Det er ikke sant. De som tjener på skattelettelser er de som har aller mest. Om vi hadde måttet betale for alle tjenestene det offentlige gir oss nå, hadde ikke folk flest hatt råd. Se på USA, lave skatter og enorme forskjeller. Dette er ikke mitt fagfelt, så jeg kan ikke ramse opp en haug med eksempler. Heldigvis er det andre som kan; les Thomas Pikettys bok "Capital in the 21st century".

Med det nye statsbudsjettet viser regjeringen hvilken side de er på. De skal ha honnør for å virkelig gå for et blått budsjett, som viser hvem som tjener og hvem som taper på deres politikk. De gjennomførte lovnader om skattelettelser. Nesten halvparten av skattelettelsene var kutt i formuesskatten. Den var i utgangspunktet på 1,1%, med et innslagspunkt på 870.000 kroner. Netto. Ja, du leste riktig. Hvem er det som tjener på dette? Det er hvertfall ikke folk flest.

Jeg har hørt både politikere og sympatisører på høyresiden messe de samme ordene igjen og igjen; formueskatten er skatt på allerede beskattede penger. Jeg sier bare hva så? Dersom du har mer enn 870.000, etter at gjeld er trukket, har du ikke da råd til fattige 1,1% til fellesskapet. Vi lever alle i samme samfunn, hva er det som er så galt med å bidra til det? (Nå er formuesskatten kuttet til 1%, og innslagspunktet hevet til en million. Yay...) Svaret er alltid det samme; dobbeltbeskatning vil man ikke ha noe av. Vel, vet du at ulikheten i Norge øker? Ny forskning på elitene i Norge viser at det ikke er lønnsinntekt som er kilden til denne økende ulikheten, det er arv. Arvet formue. Jeg ønsker både formuesskatt, eiendomsskatt og arveavgift velkommen, for jeg synes det er viktig at ikke ulikheten øker, og at Norge er et inkluderende samfunn for alle.

For alle, spør du kanskje? Ja, for alle. Men hva med alle trygdesnylterne, de må vi få bukt med? For meg virker det som om det er det Siv og Erna har tenkt da de lagde budsjettet. De mistenker at det sitter folk på uføretrygd rundt om i landet og godter seg, fordi de egentlig kunne vært på jobb. Vel, Siv. Vel, Erna. Det tror ikke jeg. Jeg kan selvsagt ikke utelukke at de finnes, men mellom å ha en jobb og å sitte hjemme og heve trygd, tror jeg de aller fleste ville valgt det første. Både fordi jobbing i seg selv gir en livsglede og fordi det er mer lønnsomt. Tro meg, å heve trygd er ikke et luksusliv.

Da jeg falt i 2013 hadde jeg vært i utdanningssystemet sammenhengende fra jeg var fem år til jeg var 26, med unntak av et høstsemester i Asia. 20 og et halvt år i utdanning. Jeg hadde planlagt noe annet enn to 20-ish prosentstillinger på timesbasis. Jeg er sosiolog, så regnet ikke med å få jobber kastet etter meg, men likevel. Jeg hadde planlagt å bidra til fellesskapet, og gi tilbake for alle årene jeg har hatt utbytte av norsk skolegang. I stedet sitter jeg her i rullestolen, har tappet det offentlige for langt over en million kroner, og det på litt over et år. Når jeg slutter på AAP vil jeg bli ufør. Ufør?! For resten av livet. Misforstå meg ikke, jeg skal jobbe (dersom noen vil ansette meg da). Alt jeg kan, men det blir ikke 100%. Resten blir en uføregrad. Det finnes ingen scenario i hele verden hvor jeg heller hadde vært hjemme og hevet trygd. Og jeg tror det gjelder for de fleste. Ufør er et belastet ord. Mange kan ikke jobbe. De vil, men kan ikke. Camillas historie er et eksempel på det. I tillegg til at man ikke kan jobbe, men må sitte hjemme og ta i mot penger fra det offentlige, skal man bli mistenkeliggjort for å ha en såkalt restarbeidsevne. Når man tar fra de som har minst penger de får, så er ikke det intensiver for å jobbe, men sparking av de som ligger nede. De mister det lille de har, og ulikheten øker. Omvendt Robin Hood altså; ta fra de fattige og gi til de rike. Arbeidslinja klinger ikke godt i mine ører. Kom deg ut i en jobb du egentlig ikke kan ha på grunn av skader/ulykker/slitasje/sykdommer/etc, eller bli fattig. Er det dette Høyre mener med valgfrihet for enkeltmennesket?

Nå skal jeg være litt privat og si at mannen og jeg har snakket om baby. Kanskje tenkte vi å begynne neste år. Nå vet jeg ikke om jeg tør, hvis ikke jeg får en jobb. Jeg vet ikke om vi har råd hvis ikke jeg får jobb. Og nygift kvinne i rullestol, i slutten av 20-årene er vel ikke det de fleste arbeidsgivere ser etter. Heldigvis har de blåblå kuttet fedrekvoten, slik at det er mer ugunstig for en arbeidsgiver å ansette kvinner. Hurra for frihet for enkeltmennesket. (Ironialarm). Dette er en reell frykt som jeg tenker på daglig, og jeg er ganske ressurssterk, med stort nettverk. Tenk da på de som har mindre enn meg. Jeg får vondt av å tenke på at Høyre og FrP har fått så mange stemmer, når man vet hva slags politikk de står for.



Bilde fra videregående, da jeg aldri gikk ut av døra uten Palestinaskjerf. Viktig å vise hva man står for.



Oioi, dette ble et langt innlegg. Om du kom helt ned hit er jeg imponert. Dette er første gang jeg skriver noe politisk, så jeg angster litt nå..

Ha en fin søndag!

Her sluttet innlegget mitt egentlig, men to minutter etter at jeg hadde publisert kom jeg over denne artikkelen. Sinnet boblet opp i meg, så da måtte jeg bare fortsette. For det første må lavtlønnede nå tjene 88.370 kroner i året for å få rett til sykepenger. Tidligere var kravet omtrent halvparten. Jeg kom akkurat over denne grensa i fjor sommer. Å være student med deltidsjobb på SFO innebærer lite penger. Fint å vite at jeg med (morgen)dagens regler ikke hadde hatt tjent inn retten til å være syk. Er det kun jeg som ser det bisarre her?

Det samme beløpet må du over om du skal få foreldrepenger. Denne grensa er også doblet. Har du ikke tjent inn nok, kan du og ungen din bare ha det så godt. Kjipern! Ikke får du overgangsstønad i mer enn et år heller.

Barnetillegget for uføre forsvinner også. Nei, hva er det jeg sier? Det forsvinner jo ikke, det bare synker med 28.300 kroner, og er på 7020 kroner. I året.

Bevegelseshemmede får mindre støtte til bil også. Kun om du skal på arbeid eller studere får du støtte. Bidrar du ikke med inntektsbringende arbeid, så kan du holde deg hjemme! Dette sparer staten 65 millioner. Godt vi fikk de fire milliardene i formuesskattelette.

Dette var et lite utdrag av hva som er galt med forslaget til statsbudsjettet. Jeg har jo ikke nevnt bistand, miljø eller skole, som alle er viktige områder for meg. Men jeg tror dette innlegget er langt nok nå.

Slappeavlørdag

Hei fra bakfylla igjen.. Lørdager er harde, for jeg blir alltid vekket av hjemmesykepleien klokken ni. Det er aaalt for tidlig når man legger seg fire!

En i kommentarfeltet på et annet innlegg lurte på om jeg kunne skrive om mine tanker om statsbudsjettet. Jeg er usikker, jeg er jo ikke en politisk kommentator. Er så redd for å høres dum ut, og for å glemme noe eller ha misforstått noe.



Men så hadde jeg bestemt meg for å gjøre det likevel. Dessverre sovnet jeg. Igjen og igjen.. Så det ble ikke sånn i dag. Heldigvis har jeg elektrisk stol med liggefunksjon. Zzz!

Ha en våken og vakker kveld.

Meh..

I dag hadde jeg tenkt til å skrive et blogginnlegg som handlet om hvor usolidarisk og kjipt jeg synes forslaget til statsbudsjettet er. Dette er et statsbudsjett kun de få rikeste tjener på. Jeg kan ikke tro at flesteparten av innbyggerne i Norge ønsker dette. Jeg hadde tenkt til å gå gjennom de postene jeg synes er de aller tristeste, men så var det så mange. Innlegget hadde blitt alt for langt, og jeg hadde blitt så sinna mens jeg skrev. Jeg velger i stedet å låne et innlegg skrevet av Camilla Stensletten på Erna Solbergs facebookside. Hun tar riktignok ikke opp alt som er ille i dette budsjettet, men hun peker på mye som er kjipt for henne, meg og andre rullestolbrukere og/eller uføretrygdede:

Kjære Erna!
Mener du at jeg i rullestol skal flytte ut i telt med min 2 år gamle sønn?
For det blir nesten det jeg må om du ska kutte flere tusen i barnetillegget i måneden? Som rullestolbruker er boligmarkedet enda vanskelig fordi vi må ha nyere boligere med livsløpsstandard, og de koster også mer. Eller jeg har jo forstått at du mener at jeg bare skal ut å få meg en jobb for å dekke dette tapet.
Jeg Erna, har vært avhengig av rullestol hele livet, jeg har ett medfødt handicap med funksjonssettelse i beina, jeg kan ikke gå! Det går ikke plutselig over!
Men jeg har faktisk aldri klaget på mitt liv pga av mitt handicap, Jeg prøver så godt jeg kan og jeg har klart det, Jeg gjør alt i livet mitt selv uten hjelp fra assistent eller noen. Jeg flyttet ut da jeg var 19år og har klart meg selv siden. Jeg har også fått en sønn som jeg er utrolig stolt av som jeg tar meg av alene.
Men jeg bruker mer enn dobbelt så mye energi på alt jeg gjør, enn hva du gjør! Har du prøvd å legge på sengetøy på senga di sittende Erna? Det har jeg, og jeg får det til. Men det tar lenger tid og i følge legen 5 ganger så mye energi og krefter enn deg.
Jeg kunne jo sikkert valgt å ha en personlig brukerstyrtassistent som hjalp meg å handle, vaske huset, hente gutten min i barnehage, men for MEG er det viktigere at jeg kan klare desse tingene selv, og det hadde kostet dere mye mer om jeg skulle hatt en assistent.
Men jeg føler likevel jeg kunne ha jobbet litt, så der har du rett Erna. Jeg kunne nok bidratt litt i arbeidslivet samtidig som jeg gjør alt i hverdagen selv.
Men er det noen som kommer til å velge å ha meg på en arbeidsplass 20%, framfor en som er funksjonsfrisk? Da jeg mest sannsynlig vil trenge tilrettelegging
I forhold til rullestol.
Står jeg først i køen tror du??
Jeg har søkt skoler og jobber jeg Erna, før jeg ble ung ufør.
Det er for det første mange skoler som ikke er tilrettelagt for det. Gamle bygg, og rustende heiser som står oftere enn de går.
Og jeg har søkt butikkjobber jeg Erna, for jeg klarer å dra varer like godt igjennom kassa som hvem som helst annen. Men nei. Det blir for mye styr, fordi de kan ikke ha en som bare sitter i kassen, den må kunne sette på plass varer i høyeste hylle også. Det har jeg fått til svar gang på gang.
Så det er altså ikke sånn kjære Erna at arbeidsplasser står i kø for å ansette meg, Tillegg må den arbeidsgiveren kunne godta at de gangen den elektriske rullestolen eller NAV bilen min som aldri har fungert som den skal, må på reparasjon i flere dager så kan jeg ikke komme på jobb. For det har jo dere politikere bestemt at man kan jo ikke ha 2 like rullestoler som dekker samme behov.
Men det er det JEG trenger Erna. Har jeg min elektriske rullestol så klarer jeg meg fint, jeg får gutten min til å fra barnehagen 3 dager i uka. ( Jeg har ikke råd til å ha han der mer enn 3 dager da, siden dere har bestemt at det er bare aleneforsørgere som er i jobb, som får dekket mye av barnehage utgifter, men ikke jeg, fordi jeg er jo hjemme allikevel, så da mener dere at det skal gå utover sønnen min og at han egentlig ikke trenger å være i barnehage i det hele tatt. Ihverfall er dette svaret jeg fikk av NAV. ) Jeg klarer å handle selv, komme meg ut i naturen, ha ett sosialt liv, men jeg MÅ ha rullestolen som er BEINA mine med meg OVERALT!
Erna, om du likevel etter dette mener at jeg bare må skjerpe meg å få meg en jobb, kan du være så snill å finne en jobb til meg? Og vet du Erna at visst du kutter barnetillegget så er det min sønn det går utover. Fortjener ikke han å få gå i barnehage å treffe andre barn? Og ikke minst ett godt sted å bo??

Mvh Camilla Stensletten.

Dette innlegget er også publisert på db.no. I tillegg kommer kutt i formueskatten, mangel på satsing på miljø og kollektivtilbud, skolepenger, for få studentboliger og... ja. Dette var det jeg ikke skulle gjøre. Dere skjønner vel hvor jeg befinner meg politisk i det minste.





Litt blek i dag, har fått påvist min første urinveisinfeksjon (uvi) etter at jeg fikk ny "urinvei". Veldig kjedelig. Fikk også feil antibiotika først, så har vært slapp både i går og i dag. Ekstra sliten nå, ettersom jeg gav alt på trening i dag. Dirret i kroppen og var kvalm av anstrengelse da jeg var ferdig. Men sånn må det være når jeg kun er der en gang i uka.

Ønsker alle en topp torsdagskveld. Tenk, fredag igjen i morgen allerede! Hvor blir dagene av?

DB Magasinet

Bare å glede seg! Jeg kommer i Dagbladet Magasinet lørdag 18.10. De har fulgt meg siden mai!



Løp og kjøp..

Lyricaløs

Hadde en skikkelig crap dag i går, følte meg veldig rar i kroppen, og var ikke så blid. Det var et lyspunkt når to gode venner kom på middag, men med en gang de dro var jeg plutselig lei meg i tillegg til å ha vondt mange steder i kroppen. Jeg la meg i sengen, og selv om planen egentlig var å se en tvserieepisode, så var jeg så utmattet at jeg kunne sovnet der og da.

Men tenner må pusses, blære må tømmes, kveldsmedisiner spises og puter må danderes. Så det tok cirka 20 minutter før det var klart for soving. Men da... Da lå jeg våken og hørte på regnet, fra halv tolv til kvart over ett. Da gav jeg opp, og mannen måtte på sovepillejakt. Jeg har ikke spist sovepiller siden starten av Sunnaasoppholdet, så tenker det er litt nedtur. Men skal jo på jobb i dag, så det var bra å få sovet.

Da jeg spiste kveldsmedisinene, oppdaget mannen at det ikke var Lyrica (nervemedisinen) i dosetten, som betyr at mellom søndag kveld og tirsdag morgen, hvor jeg vanligvis spiser 4*150 mg totalt, har jeg nå bare fått en slik tablett. Fikk heldigvis i går kveld da, så håper på en bedre dag i dag. Men våknet i våt seng, så har ikke de villeste forhåpningene..!

God dag ønskes imidlertid alle andre!

Navneendring

Mannen er hjemme fra Japan og Frankrike! Hurra! Lykke og kjærlighet i overflod.



Nå venter sushi og Downton Abbey, samt et stort steg i våre (ekteskapelige) liv; navneendring. Fra å hete Carine Ruud Ødegaard, blir jeg nå Carine Øien-Ødegaard. Vi får felles etternavn, og blir dermed herr og fru Øien-Ødegaard. Voksent, hva?



Så hyggelig at flere syntes gårsdagens innlegg var interessant. Takk for fyldige tilbakemeldinger, som jeg skal svare på i morgen.

Ha en lykkelig kveld!

Togetherness

Ta deg sammen, slutt å gråte! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det av mamma i oppveksten. Jeg gråt lett, men hadde vanskeligheter for å slutte. Jeg gråter for så vidt fortsatt lett, men har lettere for å slutte. Har jeg blitt mer voksen? Flinkere til å ta meg sammen?

To venninner og jeg diskutere det å "ta seg sammen" en stund etter å ha opplevd et traume. Det har seg nemlig slik at det ikke bare er jeg som har opplevd uforutsette traumer i vennegjengen. En god venninne av meg er etterlatt etter at lillesøster tok sitt eget liv. Akkurat som at mine venner og familie har blitt opptatt av tilgjengelighet og fortauskanter etter at jeg havnet i rullestol, har jeg og våre felles venner lært mye om etterlatte og selvmord etter at dette skjedde. Jeg skrev dette innlegget om en forestilling som Bacalao Company satte opp tidligere i år, og den skal gå på nytt nå i høst. Det er av og med fire etterlatte og anbefales virkelig. Kjøp billetter her. Men dette innlegget skulle altså handle om å ta seg sammen.

Venninnen min og jeg har opplevd to helt forskjellige ting. Likevel finnes det jo en del fellestrekk; vi har begge en sorg over noe vi har mistet, dette er permanent og endelig for oss begge og det er begge hendelser man ikke kan forberede seg på i det hele tatt. Selv om hun ikke kan sette seg helt inn i min situasjon, føler jeg at hun kan relatere til mine følelser på en annen måte enn noen andre jeg kjenner. Jeg opplever at folk er veldig entusiastiske på mine vegne. Det er som om folk antar at hele denne situasjonen skal gjøre meg deprimert og ødelagt, og når det ikke er tilfelle blir jeg heiet frem av både nære og fjerne. Jeg blir ofte møtt med setningen "jeg er så imponert over deg". Det betyr så mye å høre det, og jeg blir så glad hver gang jeg hører det. Dog også forundret, for jeg vet ikke helt hva annet jeg skulle gjort. Venninnen min derimot føler at verden forventer at hun skal ta seg sammen. Ikke eksplisitt, men kanskje heller at det er mulig å ta seg sammen. Som om at man har et valg uansett hvilken situasjon man er i. Har man det? Jeg vet ikke. Jeg sier jo ofte at jeg valgte livet, men gjorde jeg egentlig det? Var det et valg? Jeg føler nemlig aldri at jeg har tatt meg sammen. Jeg prøver bare å fokusere på den flaksen jeg tross alt hadde.

Jeg tror nemlig ikke at det er mulig å "ta seg sammen" i en hver situasjon. Selvsagt tror jeg på valg, og individets evne og mulighet til å velge hvordan man handler. Men jeg tror ikke man kan ta seg sammen og komme over alle hendelser. Livet kan bringe med seg så j****** mye dritt, og hva når det ikke kommer til å bli bedre? Jeg kommer alltid til å måtte passe på krøller under rumpa, alltid til å være redd for å få 500ml eller mer i blæra, alltid til å være redd for sår. Jeg kan lære meg å leve med det, men det vil aldri bli bedre. Venninnen min vil for alltid til å være uten søsteren sin. Hun kan sikkert lære seg å leve med det, men det vil aldri forsvinne. Hvorfor skal man forvente at hun kan ta seg sammen og gå videre? Har man ansvar for å gjøre det beste ut av sitt eget liv? Det åpenbare svaret er kanskje ja, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig. Joda, man har alltid ansvaret for seg selv, men er det alltid mulig å ta seg sammen? Jeg spør fordi jeg ikke vet, men har tenkt mye på det i det siste. Hva har jeg gjort for å ha det fint i en forferdelig situasjon? Kunne alle gjort det om de var i mine strømper? (Jeg bruker nemlig ikke sko for øyeblikket.)

Jeg vet ikke om dette gir mening for noen andre enn meg. Jeg er bare fascinert over at noen kan forvente at det er mulig å ta seg sammen uansett hva. Kanskje er det ingen som forventer det, og venninnen min som bare overtolker. Jeg tror selvsagt at andre som har mistet søsken til selvmord, havnet i rullestol eller noe helt annet kan være helt annerledes enn oss i etterkant. Men har man et valg? Et ekte valg? Jeg vet ikke. Jeg føler meg hvertfall ikke så veldig together mesteparten av tiden, jeg er bare glad for at jeg ikke har det verre.

Jeg spurte selvsagt venninnen min om lov til å publisere dette innlegget, og noe av det hun skrev tilbake var "det er så viktig at det skal være rom for og lov til å sørge/være trist/være sint ha andre følelser enn "det går bra" i livet. og at man kan godta det hos hverandre gjør det lettere å bære også." Veldig fint skrevet, synes jeg.

Huff, det var mye tanker på en søndag. Avslutter med noe finere; hurra for tre poeng til United!

sliten...

Sjalabais fra bakrusen!

Jeg var i bursdag til to fantastiske gutter i går. Det involverte mange folk, en del drinker, merkelig sjokolade og mye latter. Det var utrolig morsomt, men ikke like deilig i dag. Heldigvis kom hjemmesykepleien litt sent i dag, så jeg fikk seks og en halv time.

Festen var i en svær leilighet på Grønland, med en fantastisk taktarasse. Friskt å arrangere terassefest i oktober, sier du? Ja, det er jeg enig i. Vi var forberedt, så jeg hadde på meg fire skjerf, hvorav det ene er et stort Acne ullskjerf, som nesten kunne vært et teppe. I tillegg er jo vennene mine veldig søte, og bekymrer seg for at jeg skal fryse, så jeg hadde to tepper i tillegg. Vi gikk inn etterhvert, men jeg brukte tre skjerf og pulsvanter hele kvelden. Det resulterte i at da jeg la meg på kvelden var jeg så varm at korsryggen min brant. Konklusjonen er at terassefest i oktober, det kan faktisk gå.



Bilde fra i går, før jeg dro på fest.

Nå er jeg inne i den siste helgen uten mannen. Jeg gleder meg så mye til mandag! Vet ikke om jeg gleder meg mest til mannen er hjemme, til kateteret jeg bruker på natten er ute, til jeg ikke har mennesker her hele tiden, eller til å sove uten klær (og dermed slippe å våkne død av varme).



Ser litt sliten ut i dag, men det er vel lov dagen derpå?

Ønsker alle en super helg!

TORSDAG

Puh! Ferdig på trening, og det brenner i mine livløse muskler! Jeg er overbevist om at noen nervesignaler kommer gjennom, selv om ingenting skjer. Det brenner alltid på de riktige stedene. For anledningen kan man se et vakkert bilde tatt her på fysio, hvor jeg seg ut som en nynazist med flat hanekam. Men, man kan jo ikke være pen alltid, eller hva?



Nå skal jeg hjem og kaste Macen i gulvet. Neida. Joda. Neida.

Jeg har kjøpt ny, for den gamle holder på å dø, men den nye er teit og vil ikke ta i mot filene fra den gamle. Og så var jeg litt dum og kopierte ved en feiltagelse alle filene på den gamle til skrivebordet. Ja. Det var ganske fail..

happy thursday!

Anbefaling

Nå skal jeg komme med en anbefaling. Jeg kan ikke være helt sikker på at det jeg skriver stemmer, men jeg tror det. Det har seg nemlig sånn at etter ulykken har jeg både fått sterkere negler og mykere hår som vokser raskere enn før. Jeg mener ikke at du skal hoppe ut av nærmeste vindu, jeg tror nemlig ikke at det er skaden i seg selv som gjør dette. Om noe, tror jeg at ryggmargsskade, medisiner, mer sitting og ligging og mer inneværing heller har motsatt effekt. Likevel har det altså blitt sånn. Og jeg tror det kommer av vitaminer.



Jeg har alltid tenkt at et sunt og variert kosthold holder, og det gjør nok det i stor grad. Jeg hadde ganske sterke negler og helt greit hår før også, men det er en helt tydelig forandring. Særlig merker jeg det på hvor fort det vokser. Jeg har alltid villet ha langt hår, og fra det øyeblikket jeg fikk lov av mamma til å spare (som merkelig nok sammenfalt med øyeblikket jeg begynte å børste håret mitt), har jeg gjort det. Det tok imidlertid laaang tid. Da jeg falt hadde jeg hår til rett nedenfor puppene, men det tok årevis. Nå vokser det derimot så fort at jeg nesten kan se fremgang fra måned til måned.

Jeg vet jo ikke om det skyldes vitaminene, men jeg tar en multivitamintablett hver morgen, og kostholdsmessig er det den eneste forandringen jeg har gjort i forhold til før skaden. Vel, det og andre medisiner, men tror ikke det hjelper på samme måte.



Nå er ikke dette det enkleste bildet å se håret på, men jeg har flette i dag, så da var det sånn det ble. Jeg er selvsagt ikke sponset av hvem enn som lager disse vitamintablettene, men jeg tenkte at det kunne være hyggelig for andre å vite dette også.

Ellers vil jeg bare klage litt over at jeg savner mannen min. Det er selvsagt veldig hyggelig å være så sosial med venner som jeg er om dagen, men jeg gleder meg masse til å få han hjem. I dag har han holdt presentasjon på konferansen han deltar på, for flere hundre tilskuere. Jeg er så stolt av ham!

Håper alle har en hyggelig onsdagskveld!

Dyrt

Mens mange av vennene mine er på boligjakt, som jeg skrev om i går, har jeg kjøpt min dyreste eiendel noen sinne, bortsett fra bolig. I går trakk jeg kortet for litt over 50.000! Det er forresten ikke sant, jeg betalte på nett, så ingen kort ble trukket. Men 50.000! Herregud, her går jeg rundt å tenker at iPhonen eller Macen koster latterlig mye (og det gjør de jo), men jeg kunne fått mange telefoner eller macer for 50.000. Det er så mye penger at jeg ikke helt klarer å forstå.

Det jeg har kjøpt er en vivasykkel. Det er en type "sykkel" som man kan feste føttene til, også sykler den beina for deg. Dette er bra for blodomløpet og hjelper mot hovne føtter, som jeg tidvis er ganske plaget med. I tillegg har denne varianten armsykkel, hvor jeg kan trene armer og kondisjon. De har vivasykler på Sunnaas, faktisk har de akkurat den modellen jeg nå har bestilt. Det er et veldig bra treningshjelpemiddel og jeg er glad jeg endelig har fått bestilt det.

Men. Ja, for det er vel alltid et men? Hadde jeg vært født i 1987 i stedet for 1986, og vært 25 år da jeg falt, ville vivasykkelen kostet meg veldig mye mindre. Dersom egenandelen for treningshjelpemiddler er den samme som for aktiviseringshjelpemidler, ville den kostet meg 4000 kroner. Hvor grensa går mellom aktiviseringshjelpemidler og treningshjelpemidler er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror at for at det skal være aktivisering, så må man kunne gå ut, og/eller komme seg fremover med gjenstanden. For eksempel tror jeg sitski går under aktiviseringshjelpemidler. Armsykler man kommer seg fremover med også. Fra 01.07.14 kan også folk over 26 år søke om støtte til aktiviseringshjelpemidler, og dersom de får det, slippe unna med en egenandel på 4000 kroner. Dette er kjempebra! På et eller annet tidspunkt skal jeg søke på sitski. Men! Jeg skulle ønske det samme gjaldt for treningshjelpemidler. Bare fordi jeg er 27 betyr hverken at jeg har spesielt god råd, eller mindre behov for trening. Det er selvsagt bra at de under 26 får det billigere, jeg skulle bare ønske det gjaldt for alle.

Vel. Dagens hjertesukk. Ønsker alle en fortreffelig mandag!

Høstsøndag

God helg i stua. Vel, nå er det jo snart ikke mer helg igjen.

Her er det for øyeblikket Stabækkamp som gjelder. Stabæk mot Lillestrøm, og i skrivende stund leder vi! Hipp hipp! På corner, til og med. Dagens supporteroutfit viser tydelig hvor jeg er fra. Føler meg utrolig Bærumsk når jeg har på dette pannebåndet, hehe. Har ikke brukt det på lenge, men i dag dukket det opp fra kjelleren.



Jeg har nemlig brukt søndagen på å rydde i klærne mine, sortert ut sommertøy, og hentet opp varme klær fra kjelleren. Det er nesten som å få en haug med nye klær uten å shoppe. Føles bra!



Litt trist å pakke bort sommertøy, men gleder meg til å finne det frem i desember!

Mens jeg har ryddet klær, har andre vært på visning. Det er veldig mange av vennene mine som er på leilighetsjakt for tiden. En venninne og kjæresten har allerede kjøpt, mens andre jobber med saken. Flere har fortalt meg at de ønsker leiligheter jeg kan komme inn i, blant annet hun som akkurat har flyttet. Selv om ingen kan garantere det, synes jeg det er utrolig rørende at de prøver å få det til. Jeg blir stadig overveldet av hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg. Folk stiller så mye opp for meg (og mannen). Nå som han er borte i to uker, kommer venner og venninner for å overnatte, lage mat og holde meg med selskap. Jeg er så takknemlig!

Apropos leiligheter og venner, har jeg også snakket med noen av dem om fester i leiligheter jeg ikke har sjans til å komme inn i. Flere lurte på hvordan de skal forholde seg til meg da. Jeg sa til dem at jeg forstår jo at man vil arrangere ting selv om jeg ikke kan bli med, men at jeg setter pris på å få vite om festene likevel. Det er jo kjedelig at jeg ikke kan bli med på alt, men det er kjedeligere å få vite om ting i ettertid. Det er jo mye hyggeligere å føle seg ønsket, selv om jeg ikke har mulighet til å være med.

Nå skal jeg se ferdig kampen og vente på dagens Carinevakt. Håper alle har en fin søndag.

Barcelona #5

Klart for siste innlegg om bryllupsreise del en. Ja, det stemmer, vi har hatt to bryllup og da må vi jo ha to bryllupsreiser. 22.desember boarder mannen og jeg Thai Airways på business klasse og dagen etter er vi i Bangkok. Vi vet ikke hvor i Thailand vi skal enda, men jeg gleder meg masse! Det gikk jo så bra i Barcelona, så da går vi opp en level.

Men nå er det altså BYLIVET i Barcelona det skal handle om. Det blir ikke som å lese en vanlig reiseblogg, for slike gode reiseskildringer er ikke min sterke side, men tenkte å ta utgangspunkt i hvordan det var å være der som rullestolbruker. Som Osloborger må jeg si at det var helt fantastisk. Det var ett (!) fortau som var litt vanskelig, og en (!) fortauskant som bød på problemer. Riktignok har ikke vi vært hele Barcelona rundt, vi valgte å kun ta ting som var i gå/rulleavstand fra hotellet. Hotellet var midt i sentrum, så de fleste turistattraksjoner var dermed innen rekkevidde. Park Guell og Camp Nou blir neste gang, og tro meg; det blir ikke lenge til!

Vi hadde på forhånd hørt at Barcelona hadde jobbet mye med tilgjengelighet i forbindelse med OL og Paralympiske Leker, og jeg vet ikke hvordan det var fra før, men det var virkelig bra nå. Det er også grunnen til at jeg er for OL og PL i Oslo i 2022. Vi trenger at ting blir gjort her. Leste på NRK Østlandssendingen i dag at samferdselsbyråden i Oslo håper at det kommer tilrettelagte trikker til Oslo i 2019. Sånne ting holder ikke. Vi trenger at det blir lagt press på politikerene. Vel, nok om det.

Barcelona er ganske flat, som gjør det forholdsvis enkelt å trille rundt. Flere steder var fortauene på høyde med veien, som gjør det enkelt å trille mellom vei og fortau. I tillegg var de fleste butikker på gateplan (dog en del med høye terskler).


Det var sjeldent noe problem å finne HCtoaletter, og var det ikke på restauranten/caféen vi var på, var det alltid et hyggelig hotell i nærheten som lot oss låne der, selv om det betydde å låse opp loungebaren bare for oss. Ansatte var også alltid blide og hjelpsomme, og prøvde å tilrettelegge og bidra det de kunne. Det gjorde at jeg aldri følte meg til bry, noe som er veldig deilig.



Sinnsykt trivelig bakgård!


En trapp med rullestolheis som gikk ned i gulvet. Fancy!


Cava og østers på takterasse på havna. Chill!

Av de obligatoriske must do-ene var vi kun i Sagrada Familia, og det var VIRKELIG verdt et besøk. Jeg har aldri sett på maken. Dra dit! Ryktene sier man må være der tidlig, men som rullestolbruker (eller reisefølge) er det bare å rulle forbi billettkøen. Veldig VIP!







 

Ellers brukte vi tiden i gamlebyen, på havna og på å gå rundt å se på arkitektur, shoppe og spise og drikke. Byen har alt! Hadde jeg ikke hatt skrubbsår på tåa, ville vi også prøvd ut rullestolstranda. Vel. Det får bli neste gang.





Nye RayBans. Wee! På salg altså. 

På toppen av La Rambla.



Assistenten og meg på tur.



Fine assistenten og meg!

 

GOD KVELD!

T-bane

Fikk ikke blogget fra kampen i går, ville ikke fryse av meg fingrene. Men det var stor stemning på stadion, bare synd feil lag vant. Jeg kom meg til stadion ved å delvis kjøre t-bane alene, fra Carl Berner til Majorstua. Flink!



Jeg må dusje nå, men sjekk innom senere, siste Barcelonainnlegg er in the making!

Ha en fin dag så lenge!

Beklager

Jeg vil bare beklage mitt fravær, og si hei fra kontoret igjen. Veldig hektisk å være working girl! Titter innom senere for å vise stemningen på semifinalen i cupen. Stabæk møter Molde i kveld, for kampen om cupfinale. Veldig spennende! Jeg har med tre skjerf, ekstra genser og pledd, og er klar for å heie frem de blaa, forhåpentligvis uten å fryse. Til da; ha en fin dag!!

Forskuddssavn

Siste kveld med mannen før han er to uker i Japan og Frankrike. Snufs. Det blir det lengste "hjemme alene" jeg har vært siden jeg kom hjem fra Sunnaas. Æææ!

Nå hopper vi til køys med hvitvin, melkehjerter og Castle. Stas!

Jeg glemte å dusje i dag (hvordan er det mulig???), så ingen bilder. Kommer sterkere tilbake i morgen. Kanskje til og med med nevøen, om jeg er heldig!

God kveld!

Klesprat

Jeg kan ikke akkurat kalles noen fashionista, selv om jeg er glad i klær. Jeg liker å se på, handle og bruke klær (men HATER å prøve dem!). Etter som jeg har blitt eldre har jeg tenkt mer over kvaliteten på klær, hvor de er produsert og hva slags stoff de er laget av. Jeg prøvde en stund å la være å kjøpe mye og billig tøy, og heller fokusere på få kvalitetsplagg. Det gikk helt til jeg havnet på sykehus, og fikk klærne mine revet i stykker. Men det var ikke det det skulle handle om nå. Det skulle handle om snittet (formen på klærne) og mønstere.

Alle må (bør) kle seg etter den kroppen man har. For min del betydde det for eksempel at livet i kjoler og skjørt burde være i midjen, for love handlesene gjorde hoftene mine litt store.



Jeg lærte også (etter en del stirring) at jeg kanskje ikke burde ha så mye utringning (og kanskje få litt bedre holdning, basert på dette bildet..).

 




Utover det har jeg hatt en ganske gjennomsnittlig kropp, og det har dermed vært enkelt for meg å finne klær.

Jeg har alltid latt meg påvirke av de rundt meg. På slutten av barneskolen og på ungdomsskolen var Miss Sixty-bukser det aller kuleste jeg kunne tenke meg. Det er en god ting at det ikke fantes digitalkamera da, så har jeg god unnskyldning til å ikke legge ut. Etter en uke på Roskilde gikk jeg med utvasket seecond hand Adidasjakke og ønsket meg baggy jeans.



Og da jeg var med mannens familie til California, ville jeg bare ha topper hvor ryggen er skåret til mellom skulderbladene, for sånn hadde svigerinnen min.


Fant ikke noen bra bilder av toppene, men denne har altså det.

Den seneste påvirkningen har jeg fått av assistenten som er her mest, og som var med til Barcelona. Jeg har nesten bare mønsterete og fargerike klær, mens hun kjører ensfarget og ser smashing ut. Så hva har jeg gjort? Fokusert på ensfarget shopping i Barcelona.



Nå skal det sies at assistenten kjøpte mønsterete klær der, så det går heldigvis begge veier.

Men det var ikke bare ensfarget jeg så etter. Det viser seg at rullestolkroppen ikke er like lett å kjøpe klær til som den gamle kroppen. For det første er jeg ikke en gjennomsnittlig 38 lenger. Med et trangt korsett er midjen min mye mindre enn før. Men kroppen forsvinner jo ikke, så ting presses både opp og ned. Mine allerede anstendige pupper (om jeg kan si det selv), får en push up-effekt som gjør at jeg ser ut som Betty Boop. Hoftene, som allerede var kledd i love handles, blir også ganske forstørret, som gjør rumpa mi svær! Heldigvis sittet jeg på den, og håper at ingen ser det.

Det er ikke bare endret kropp som er "problemet", det er også det at jeg sitter hele tiden. Jeg har aldri tenkt over at klær er for å stå og gå. Kjoler uten vidt skjørt er plutselig ikke fine på. Lange, deilige gensere blir bare klumpete gensere i stedet. Og når jeg endelig har funnet en fin kjole så kan jeg ikke kjøpe den fordi det ikke er glidelås på riktig plass, son betyr at har jeg den på så får jeg ikke kateterisert (tisset).

Ikke misforstå, dette er ikke noe jeg gråter meg i søvn over, det er mer en konstatering av at ting ikke er som før, også med tanke på klær. Det er jo litt i-landsproblem å være lei seg over å ikke kunne bruke en del av klærne mine, eller å ikke kunne kjøpe nye. Sannheten er at jeg sikkert sparer penger, og med tiden finner en stil som kler rullestolen. Jeg har allerede begynt dagen med å finne klær jeg tror fungerer i stol, og om bare fire til seks dager er de her hos meg! Fin aktivitet på en søndag; nettshopping på Macen, mens jeg ser fotball på projektoren. Heia Stabæk i kveld!

God søndag!

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » August 2014
Carine

Carine

28, Oslo

I fjor sommer falt jeg og brakk nakken og fikk permanent skade på ryggmargen. Her prøver jeg å skrive om min nye hverdag og veien tilbake til livet. Legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail på carine.odegaard@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits